Bokelskeren i Istanbul

De fleste som har vært i metropolen Istanbul kjenner godt til to områder i byen: Gamlebyen med sultanens palass, Hagia Sofia og Den blå moske. Og det moderne sentrum rundt Taksim og den overfylte gågaten Istiklal, som slynger seg nedover mot Galatatårnet fra Taksim. Hvis man tar denne rusleturen nedover Istiklal, kommer man omtrent midtveis i gaten ned til Galatasaray videregående skole. Dette er en skole som kan dateres tilbake til 1481 og den eldste skolen i tyrkisk historie.

Denne mannen har samlet bøker nesten hele sitt liv

Ikke bare er skolen av monumental betydning i tyrkisk historie, men det er også på plassen utenfor skolen at svært mange politiske demonstrasjoner og markeringer finner sted. Selv om det, under dagens regime, er blitt langt færre av dem.

Hvis du snur ryggen til skolen og tusler inn gata til høyre, kommer du til en passasje preget av stabler av brukte bøker. Forviller du deg inn der, befinner du deg også raskt i en helt annen verden enn de hektiske, shoppingstyrte aktivitetene i Istiklal.

Bokbrenning har han opplevd flere ganger etter denne skjellsettende opplevelsen, både etter statskuppet i 1971 og i 1980.

I denne passasjen finner du boksjappe på boksjappe, det er til og med en trapp opp til en etasje til med rekker av boksjapper som tilbyr stabler med brukte bøker. Eldre, vennlige menn sitter på små krakker utenfor hver sin butikk og nipper til et glass med te. De småsnakker mens unge og gamle rusler rundt, titter på bøker og blar gjennom haugene. En besynderlig fjern og behagelig ro hviler over området.

I dette miljøet treffer jeg Sitki Altuner, etter hvert godt kjent i bokelskernes rekker i Tyrkia. Denne mannen har samlet bøker nesten hele sitt liv og sitter i dag på rundt 250 000 bøker, pluss en særskilt samling av 70 000 sjeldne bøker – som han ønsker å innlemme i hans livs drøm: Et «Museum of books».

Om Narteks og bøker som brenner

Dessverre snakker ikke Sitki engelsk, så jeg må ha med meg min gode venn Gurkan for å oversette. I et par timer sitter vi der på hver vår stol og snakker om tyrkisk historie, politikk og litteratur. Selv om jeg forstår lite av det Sitki sier, fornemmer jeg hans poetiske språk og trives med å sitte der utenfor butikken hans Narteks og lytte til denne 72 år gamle, vennlige og ydmyke bokelskende mannen.

Han forteller at det at han ble aktiv kommunist gjorde at han forstod mye mer av det han tidligere ikke hadde forstått.

– Jeg tok med meg planten Narteks fra den gang jeg var litteraturlærer på videregående skole i Efesus, forteller han.

– Narteks er planten som Prometevs brukte for å bringe ilden til menneskene. Nar betyr ild, og tek betyr å bringe. Jeg ville kalle opp butikken min etter denne planten, for jeg tenker at slik Prometevs brakte kunnskapen om ilden til menneskene, bringer bøker viktig kunnskap av alle slag til mennesker.

Når jeg spør ham om hvor hans voldsomme interesse for bøker kommer fra, forteller han at han vokste opp i Kayseri, hvor det i 30-årene ble etablert et folkeinstitutt i landsbyen hans, som en møteplass og et sted for opplæring og utdanning. I andre etasje var det et bibliotek. Sitki husker godt den gang da han var fire år og instituttet stod i flammer. Minnet hans knytter seg spesielt til bøkene som kom flagrende ned fra andre etasje og så ut som fugler som tok fyr. I mange år senere hadde han denne skrekken for at fuglene når som helst kunne begynne å brenne. Først når han ble eldre, forstod han at bøkene ikke kom flagrende ned av seg selv, men ble kastet ned som åpne bøker for lettere å ta fyr. Bokbrenning har han opplevd flere ganger etter denne skjellsettende opplevelsen, både etter statskuppet i 1971 og i 1980.

Sitki var lite begeistret for den sosialrealistiske litteraturen, siden den «var full av roboter og ikke mennesker»

Dette minnet om bøkene som brenner, har vært viktig for Sitki og grunnen til at han har viet sitt liv til bøker. Etter kuppet i 1971 ble han tatt inn til forhør ene og alene fordi han leste bøker, og de lurte på denne store interessen for bøker. Han ble fengslet og satt 70 dager i fengsel i Eskişehir. Hans reaksjoner på regimet gjorde at han i 1973 ble medlem av kommunistpartiet, selv om det var illegalt.

Han forteller at det at han ble aktiv kommunist, gjorde at han forstod mye mer av det han tidligere ikke hadde forstått. Først og fremst fordi han begynte å lese om materialismen, og den likte han langt bedre, forteller han, enn den høytflyvende idealismen som også fantes innen sosialismen.

Jordens pilarer

Sitki var lite begeistret for den sosialrealistiske litteraturen, siden den «var full av roboter og ikke mennesker». Dette var en litteratur som fjernet seg fra leserne i sin hang til idealisme og propaganda.

– Men hva leste du, hva var dine favoritter? spør jeg.

– Favorittene mine har alltid vært de store klassikerne, Tolstoj, Dostojevskij, Faulkner, Hemingway, Nazim Hikmet, Yasar Kemal. De leser jeg gang på gang, og de er like gode nå som første gang jeg leste dem. Ellers leser jeg jo alt, legger han til på sin lune måte.

Det var en amerikanskinspirert islamisme på 50-tallet.

Bokhandleren presiserer at for ham er det viktigste å være udogmatisk og fritt tenkende i forhold til all form for dogmatikk, og derfor er også klassikerne «the pillars of the earth», som han sier. De gir kontinuerlig næring til fri tenkning.

Jeg spør ham ut om den politiske situasjonen i Tyrkia, og da får jeg en historietime i tyrkisk venstresidepolitikk.

– De sosialistiske gruppene i Tyrkia har alltid manglet evnen til å bli til en større sosial bevegelse, opp gjennom historien har de vært mange og opptrådt hver for seg, ofte også som voldelige smågrupper. Opposisjonen i Tyrkia klarte aldri å oppnå reell oppslutning fra folket, poengterer han.

Problemet er at i hele den moderne tyrkiske historien har det vært en sterk understrøm av konservative, nasjonalistiske religiøse

– Men høyresiden har vært godt organisert. Etter krigen har USA alltid fulgt nøye med på det som skjer i Tyrkia. Tyrkia var strategisk svært viktig for USAs antikommunistiske prosjekt etter krigen. Høyresiden startet en felles organisasjon som ble kalt Anti-kommunistisk kamporganisasjon, og den gang så var deres viseformann Fetullah Gülen. De formidlet blant annet at det ikke bare var fem grunnleggende aspekter ved islam, men også et sjette, og det var å kjempe mot kommunismen. Det var en amerikanskinspirert islamisme på 50-tallet. Mange mente den gang at det å drepe en kommunist, var en del av det å være en god muslim.

Bokelskeren fortsetter å fortelle om kuppene som har fulgt hverandre tett i Tyrkia, og hvordan disse systematisk har brutt ned den demokratiske forståelsen og muligheten til å bygge et solid demokrati. 

Jeg tror ikke Erdogan blir sittende til 2023, slik han har uttrykt ønske om

– Problemet er at i hele den moderne tyrkiske historien har det vært en sterk understrøm av konservative, nasjonalistiske religiøse, og det er denne understrømmen i landets historie som nå sitter i regjeringen. Jeg husker hvordan en kjent økonomiprofessor ved Istanbul universitet, Idris Kücükömer, skrev om dette allerede på 60-tallet i boken Vesternisering: Statlig fremmedgjøring (1969). Kücükömer forutså den gangen det som nå har skjedd, og han kalte det «the tyranny of backwardness». Han ble tatt til inntekt for de konservative, mens hans ønske var å advare om det som ville komme til å skje. Nå har denne strømmen vokst seg sterk og blitt til en voldsom elv, sukker Sitki.

Meral Akşener

Sitki sammenligner framveksten av denne understrømmen med det som har skjedd i USA de siste årene. Denne understrømmen har nå fått tilgang til makt og penger, men problemet er at det følger ingen kulturell utvikling eller ønske om å videreutvikle mangfoldet i den tyrkiske kulturen i denne nye rikmannsgruppen. For Sitki og hans kjærlighet til bøker er ikke dette en god utvikling.

– Hva med nåværende president, han har jo sagt at han skal bli sittende til hundreårsdagen for republikken i 2023. Tror du det vil skje? 

– Jeg tror ikke Erdogan blir sittende til 2023, slik han har uttrykt ønske om. Nå er det i ferd med å etableres en utbrytergruppe fra MHP med Meral Akşener i spissen. Hun har allerede fått flere tusen med seg, og jeg tror hun vil trekke til seg flere fra både CHP (sosialdemokratene) og AKP (regjeringspartiet). Hun representerer noe nytt, og hun vil plassere seg som et sentrumsparti. Hun ønsker også et bedre forhold til de store sosiale bevegelser. Jeg har tro at Akşener kan slå Erdogan i et valg.

CHP representerer intet håp fordi de har aldri jobbet aktivt for å styrke demokratiet

Her må jeg få lov til å skyte inn at i løpet av denne uken jeg nå var i Istanbul, var det ikke første gang jeg hadde hørt navnet Meral Akşener nevnt. Også en drosjesjåfør jeg hadde snakket med, en kelner og en redaktør, hadde nevnt hennes navn som den eneste reelle muligheten for et skifte.

I løpet av de siste ukene har hun også begynt å samle folk rundt seg. Det siste jeg hørte, er at hun om kort tid skal danne et nytt parti. Hun kan representere noe av den samme tendensen som vi har sett i europeiske land, ikke minst Frankrike, at folk blir lei av etablerte partier og vil flokke seg om noe nytt.

– Men hun er jo likevel en gammel nasjonalist. Hva med CHP, er det noe alternativ?

– CHP representerer intet håp. De har aldri jobbet aktivt for å styrke demokratiet. De har alltid styrt gjennom de etablerte strukturene og institusjonen. Når motstanden er blitt for stor, har de basert seg på at militæret skal rydde opp gjennom et kupp, og så er det tilbake til CHP igjen. CHP har aldri vært en drivkraft for inkludering. Derfor har AKP så mange militante tilhengere, fordi de vil kjempe innbitt for at ikke CHP igjen skal få makta. For svært mange er CHP «the Father of Injustice» i Tyrkia. Den urettferdighet de har utøvet i løpet av Tyrkias historie er langt større enn den AKP gjør nå.

Når alle nå er fengslet så sier det mye om dagens regjering. Ja, det forteller vel alt

Den vennlige bokmannen vil imidlertid ikke høre tale om noen dystre spådommer:

– Framtida er lovende for Tyrkia, understreker han.

– Det er mange gode intellektuelle i dette landet. Vi er heldige som tilhører et område i verden som har levert noen av de fremste tenkerne siden antikkens tid, og jeg er helt sikker på at vi vil komme tilbake som en sterk nasjon igjen, sier han.

Forfatterbesøk

Jeg penser ham over på litteraturen igjen og spør om forholdet til nålevende forfattere.

– Åja, Orhan Pamuk er en nær venn, han kommer hit ofte. Når han kommer med sin bodyguard med capsen trukket langt ned i pannen for ikke å bli kjent igjen, sier jeg: «Hei Orhan», og han svarer «Hva? Er det så tydelig at det er meg? Jeg forsøker jo å gjøre meg ugjenkjennelig». Forfattere som Yasar Kemal, Ahmet Altan, Murat Belge og Asli Erdogan og mange flere har alle vært her hos meg.

Han liker spesielt godt å samle på bøker med inskripsjoner fra lesere og forfatter som forteller om ydmykhet og menneskelighet i mange fasonger

– Hva kan jeg si om situasjonen for forfattere i dag? Et demokrati kan måles etter hvordan en regjering behandler sine forfattere og kunstnere, og hva den tåler av kritiske stemmer. Når alle nå er fengslet, sier det mye om dagens regjering. Ja, det forteller vel alt, sier han lavmælt.

Ekte lykke i livet

Bøkene har bokhandleren samlet fra alle mulige kilder. Fra utstillinger og markeder, bøker som er kastet, fra branner, gaver osv. Han har gravd fram og funnet bøker fra alle mulige steder. De 70 000 bøkene han vil ha inn i «Museum of books», kaller han «de blinde og haltes dokumentmarsj», fordi dette samfunnet er både blindt og haltende.

Han liker spesielt godt å samle på bøker med inskripsjoner fra lesere og forfatter som forteller om ydmykhet og menneskelighet i mange fasonger. I en bok som en mann har kjøpt til sin elskede, står det «kjære, les dette på din reise, når du går av bussen, vil du være et annet menneske». I en bryllupsfest, hvor man vanligvis deler ut søtsaker, var det et ektepar som i stedet ga bort diktsamlinger med inskripsjoner. Bøker er ekte lykke i livet for Sitki.

Men selv når jeg dør vil jo bøkene fortsatt være i live

– Bøker har alltid stått meg nært, forteller Sitki. For noen år siden ga jeg et intervju til et magasin, og de spurte om ikke min kone protesterer på at jeg bruker mesteparten av tiden min på tusener av bøker. Da fortalte jeg at Selma, kona mi, på et tidspunkt hadde gitt meg et ultimatum: meg eller bøkene. Jeg svarte at jammen, bøkene har ikke føtter, de har ingen andre til å ta vare på seg, og derfor trenger de meg. Vi er heldigvis fremdeles gift. Alt det som vi har ofret for bøkene, gjør at forholdet til henne er svært verdifullt, klargjør han.

Sitki har fullstendig oversikt over bøkene sine. 90 prosent av dem kan jeg finne med en gang, for jeg har dem godt organisert, forklarer han. Sitki håper at drømmen om et museum, som det ikke finnes noe lignende av i verden, vil bli realisert.

– Hvis jeg skulle dø før jeg fikk ferdig dette museet, vil jeg dø halv. Men selv når jeg dør vil jo bøkene fortsatt være i live.

Samfunn og individualitet

Han betrakter seg selv fremdeles som kommunist, men er overhode ingen dogmatiker.

– Jeg har en leveregel fra Nazim Hikmet: «Å leve som et tre alene og fri, og leve som en skog i fellesskap». Dette sier alt om at vi kan leve fritt, men også sammen. Samfunnet må ikke ofres for individualiteten eller motsatt. Et godt eksempel er når Stalin beordret Sjostakovitsj til å komponere mer enkelt så folk kunne forstå ham, men hvem er han til å bestemme over en kunstner? Kunsten må være fri, understreker Sitki.

Og Sitki gjør sitt for å ta vare på kunsten – med hele sitt liv:

– Går det en dag uten at jeg har kjøpt en bok, føler jeg meg ulykkelig. Og får jeg solgt noe, tenker jeg med en gang hvor mange bøker jeg kan få kjøpt for disse pengene, avslutter han.

Det er ikke lett å forlate bokelskeren, men etter gudene vet hvor mange kopper med te, og en halv dag i bokparadis, sier vi takk og farvel. Sitki er i ett med bøkene sine, han tar med sin vennlighet og menneskelige generøsitet imot alle som er glad i bøker.