Det kanskje vanligste spørsmålet vi stiller til nye bekjentskaper – «hva holder du på med?» – handler om mer enn at vi trenger noe annet enn været å snakke om.

Grovt sagt fungerer ens yrke (eller fravær av yrkesaktivitet) ofte som en god indikator på langt mer enn de konkrete oppgavene vi gjør mellom åtte og fire. Men hva slags typer jobber man har, er sjelden bare et utslag av rene tilfeldigheter. Mye av forskjellene i folks muligheter og valg i livet kan spores tilbake til barndommen og det vi i sosiologien ofte omtaler som «sosial bakgrunn».

Til tross for store nasjonale variasjoner og historiske endringer, er det fortsatt en sammenheng mellom det å ha ressurssterke foreldre og ens livssjanser. En rekke utfall i livet henger sammen med ens tilgang til ressurser i barndommen, og disse ressursene kan være av ulik art.

Oppvekststed er ikke minst viktig for mange av de som har vokst opp i de større byene.

For eksempel kan velstående foreldre overføre økonomiske ressurser til sine barn, mens professorer eller redaktører kan utruste barna sine med kulturell og akademisk kompetanse. Samtidig er det også ofte slik at barn kan «arve» foreldrenes sosiale nettverk. På mange måter ville det derfor vært merkelig dersom foreldrenes yrker og deres ressurser ikke spilte noen rolle for barnas livssjanser.

De sentrale spørsmålene innenfor ulikhetsforskningen handler derfor ofte om hvordan slik overføring skjer, og om hvor viktig den er. Det er liten tvil om at de skandinaviske velferdsstatene har hatt et større innslag av sosial mobilitet, og dermed vært mer «åpne» enn for eksempel USA og Storbritannia i nyere tid. Men reproduksjon av sosial ulikhet foregår selvfølgelig også i Norge.

At oppvekststed kan ha betydning for deg senere i livet, er folkevisdom.

Tilsvarende kan også hva som kanskje er det nest vanligste spørsmålet – «hvor kommer du fra?» – være viktig. At ens opprinnelsessted betyr noe sosialt, handler ikke bare om skillet mellom by og bygd, eller om hamarøyværingen som får høre at samtalepartneren hadde en helt fantastisk sommerferie der i 1996. Oppvekststed er ikke minst viktig for mange av de som har vokst opp i de større byene. Om du er fra Oslo, betyr ikke Holmlia eller Holmenkollen det samme, sosialt sett.

At oppvekststed kan ha betydning for deg senere i livet, er folkevisdom. Ideene og teoriene er gamle og typisk uttrykt gjennom forestillingen om at det å vokse opp sammen med mange kriminelle, gjør det langt mer sannsynlig at du selv blir kriminell.

I den nyere forskningen er det særlig samfunnsgeografene som har tatt ideen om stedets betydning på alvor, men det eksisterer nå også en raskt voksende litteratur om sammenhengen mellom nabolaget en bor eller har vokst opp i, og en rekke utfall. Denne forskningen er imidlertid så ofte konsentrert om negative utfall at enkelte har snakket om et «fattigdomsparadigme.»[1]

I Oslo har for eksempel Ingar Brattbakk og Terje Wessel[2] funnet ut at det er en sammenheng mellom det å komme fra nabolag med større innslag av arbeidsledige, trygdede og lavt utdannete, og ha lav lønn og lavt utdanningsnivå i voksen alder.

Hva et nabolag er, handler ikke bare om dets fysiske kjennetegn.

Til tross for at dette ikke avdekker noe kausalt forhold mellom sted og livssjanser, er dette unektelig viktig kunnskap for å forstå sosial reproduksjon og mangelen på sosial mobilitet. Imidlertid er det ingen grunn til bare å undersøke om nabolag kan redusere folks livssjanser når det motsatte like gjerne kan være tilfelle, slik blant andre Raj Chetty har vist i USA. Der har de funnet at inntektsmobilitet varierer betydelig mellom ulike geografiske områder.

Med dette som utgangspunkt ønsket vi i vår artikkel Geographies of class advantage[3] å gjøre begrepet om sosial bakgrunn vesentlig mer sosialt enn bare familien, og undersøke om det også kan finne sted en geografisk overføring av fordeler i Oslos nabolag. Hva et nabolag er, handler ikke bare om dets fysiske kjennetegn, dets topografi eller om hvor det er plassert i forhold til sentrum, sjøen og marka. Nabolag består først og fremst av de folkene som bor der.

Oslo har lenge vært en by preget av bostedssegregasjon, altså at ulike sosiale grupper bor i ulike nabolag, ofte på ulike kanter i byen,[4] hvor de mest ressurssterke også har vært de som oftest bor for seg selv.[5] Likevel har få, om ingen, nabolag i Oslo hittil bare vært bebodd av bare én gruppe mennesker.

I våre analyser snur vi derfor opp-ned på standardspørsmålet i nabolagsforskningen og undersøker i stedet om det er en sammenheng mellom å vokse opp i nabolag med mange ressurssterke, og hvordan det går senere i livet. Dersom det er en sammenheng mellom å vokse opp i et nabolag med mange arbeidsløse og egen sannsynlighet for arbeidsløshet, hvorfor skulle det ikke være en sammenheng mellom å vokse opp i et nabolag med mange ressurssterke og egne muligheter for å bli nettopp det?

Ved bruk av detaljerte registerdata[6] undersøker vi alle 13-15 åringer som bodde i Oslo i 1980. Dette er en svært viktig periode i sosialiseringsprosessen, og selv om ungdom i denne alderen er blitt relativt mobile, utgjør ofte nabolaget (og skolen) deres kjerneområde for kontakt med andre.

Nabolag består først og fremst av de folkene som bor der.

Siden det er tilgangen på ressurser vi er opptatt av, undersøker vi andelen voksne i overklassen som befinner seg i ungdommenes nabolag i 1980. Med overklasse mener vi yrker som indikerer mye ressurser, for eksempel direktør, finansmegler, professor, lege eller advokat. Hvilken sammenheng foreligger mellom overklasse-profilen til nabolaget i oppveksten og ulike sosiale utfall i 2010? Hvordan har det gått med disse ungdommene når de er blitt 43-45 år gamle?

For det første: Har de oppnådd en høyere utdannelse eller ikke? For det andre, har de oppnådd en høyere grad innenfor det som gjerne kalles «eliteutdannelser» som økonomi, sivilingeniør eller jus? Og for det tredje, har de selv oppnådd overklasseposisjon?

I tråd med hva vi skulle forvente, finner vi for alle de tre utfallene at den viktigste forklaringsfaktoren er foreldrenes klasseposisjon. Men vi finner også andre sammenhenger som kan tyde på at vi burde tenke på sosial bakgrunn som noe mer enn det som foregår innenfor hjemmets fire vegger. Det er nemlig også en selvstendig sammenheng mellom andelen overklasseforeldre i Oslo-ungdommens nabolag og det å ta høyere utdanning, gjennomføre eliteutdanninger og selv oppnå en overklasseposisjon i voksen alder, selv når vi kontrollerer for foreldrenes klasseposisjon, ens alder og kjønn.

Oslo har lenge vært en by preget av bostedssegregasjon.

Noe overraskende fant vi imidlertid at denne selvstendige sammenhengen mellom type oppvekstnabolag og ens utfall i voksen alder, var noe sterkere for ungdommer fra arbeiderklassen enn for overklasseungdommer selv. Hvis vi sammenligner arbeiderklasseungdommer som bor i ulike typer nabolag, er innslaget av overklassenærvær av større betydning enn hvis vi sammenligner overklasseungdommer som vokste opp i ulike nabolagsprofiler.

Jo større tilstedeværelse av overklasse i nabolaget, desto større er tilbøyeligheten blant arbeiderklasseungdommer til å ta lange og prestisjetunge utdannelser eller å få innpass i overklassen selv. Ungdom med foreldre i overklassen har den desidert høyeste statistiske sannsynligheten for selv å oppnå en slik posisjon, men tilstedeværelsen av andre overklassevoksne i nabolaget utgjør en langt svakere «tilleggseffekt» for dem enn hva den gjør for de fra arbeiderklassen.

For å bedre forstå hvorfor disse sammenhengene eksisterer, trenger vi mer forskning. Ut fra denne studien kan vi ikke slå fast at det er sammensetningen av nabolaget, og ikke andre trekk ved disse arbeiderklassefamiliene, som er årsaken til at arbeiderklasseungdom i overklassenabolag oftere oppnår høyere utdanning og overklasseposisjon enn de som bor i andre nabolag.

Hva er de større samfunnsmessige implikasjonene av dette?

Men i tråd med annen forskning på disse temaene, kan vi imidlertid tenke oss at de observerte sammenhengene kan handle om at man ønsker å følge de utdannings- og karriereveier ens venner velger og at tilbøyeligheten til å ta eksempelvis eliteutdanninger er relativt sterkere for arbeiderklasseungdommer i overklassenabolag enn for ungdommer fra overklassen selv, som kanskje adopterer denne tilbøyeligheten fra foreldre heller enn omgivelser. Tilsvarende kan vi tenke oss at overklasseforeldre i ens oppvekstmiljø kan tilby nyttige nettverk og sosial kapital.

Hva er de større samfunnsmessige implikasjonene av dette? Våre analyser peker i retning av at høy grad av segregasjon ikke bare handler om at ressurser konsentreres i ulike nabolag, men også at en slik ressursopphopning kan ha innvirkning på livsløp og betydningsfulle livsvalg. I tillegg til dette kan høy segregasjon forhindre kontakt og gjensidig forståelse mellom ulike sosiale grupper.

Dersom man ønsker å øke den sosiale kontaktflaten i byen, bør det derfor etterstrebes en større blanding av ulike sosiale grupper på tvers av byens nabolag. Trolig må det endringer til i både boligplanlegging og organisering av eie- og leiemarked for å bøte på den høye bostedssegregasjonen som så lenge har preget Oslo.

Referanser

Andersen, B. (2014). Westbound and eastbound: managing sameness and the making of separations in Oslo (Vol. 439). Oslo: Unipub.

Andersen, P. L., & Ljunggren, J. (2014). Gylne ghettoer. Inntektselitens bostedssegregering i Oslo, 1980-2005. In M. N. Hansen, J. Hjellbrekke, & O. Korsnes (Eds.), Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Brattbakk, I., & Wessel, T. (2013). Long-term Neighbourhood Effects on Education, Income and Employment among Adolescents in Oslo. Urban Studies, 50(2), 391-406.

Kjeldstadli, K., & Myhre, J. E. (1995). Oslo – spenningenes by. Oslo: Pax.

Ljunggren, J., & Andersen, P. L. (2015). Vertical and Horizontal Segregation: Spatial Class Divisions in Oslo 1970-2003. International Journal of Urban and Regional Research, 39(2), 305-322.

Sampson, R. J. (2012). Great American City. Chicago and the Enduring Neighborhood Effect. Chicago: The University of Chicago Press.

Toft, M., & Ljunggren, J. (2016). Geographies of class advantage: The influence of adolescent neighbourhoods in Oslo. Urban Studies, 53(14), 2939-2955.

Wessel, T. (2015). Economic Segregation in Oslo: Polarisation as a Contingent Outcome. In T. Tammaru, S. Marcińczak, M. van Ham, & S. Musterd (Eds.), Socio-Economic Segregation in European Capital Cities. East meets West (pp. 132–155): Routledge.

 

[1] Se Sampson, 2012: 57

[2] Se Brattbakk & Wessel 2013

[3] Toft & Ljunggren 2016

[4] se for eksempel Kjeldstadli og Myhre, 1995; Andersen, 2014

[5] se Ljunggren og Andersen, 2015 og Andersen og Ljunggren, 2014, Wessel, 2015

[6] Gjort tilgjengelige av SSB for NFR-prosjektet «Elites in an Egalitarian Society»