Æddabædda – en maktpsykanalyse

Som de fleste foreldre lærer fort nok: Du skal være ganske sikker på at trusselen «Hvis ikke du holder kjeft nå, så stopper jeg bilen og du må gå resten av veien» ikke besvares av femåringen med et «Greit, stopp bilen, da». Spesielt hvis familien er på bilferie og dere er cirka midt på Hardangervidda.

Sannsynligheten for at du må gjøre retrett og ty til «hvis du er stille i fem minutter skal du få en pose Bamsemums til», er mer enn stor. Leksa lært.

Nå påstår jeg ikke at Trump og Erdogan er barn. Det ville vært en fornærmelse mot 99 prosent av verdens jenter og gutter. Men de to statslederne oppfører seg utrolig umodent for tida.

Onsdag i forrige uke innførte USA sanksjoner mot Tyrkias innenriksminister Suleyman Soylu og justisminister Abdulhamit Gul. Amerikanere får ikke lenger drive forretninger med de to ministrene, og deres verdier i USA fryses. Bakgrunnen er at USA vil ha løslatt den amerikanske pastoren Andrew Brunson, som har bodd i Tyrkia i 20 år. Han sitter for tiden i husarrest, anklaget for spionasje og for å støtte Gulen-bevegelsen og den kurdiske gruppen PKK – begge betraktes av Erdogan som terroristorganisasjoner.

Erdogan er femåringen som åpner bildøra på Hardangervidda og går hele veien hjem til Hamar.

Brunson ble arrestert etter det mislykkede kuppforsøket i Tyrkia sommeren 2016, som Erdogan mener Gulen-bevegelsen sto bak. Mannen som har gitt bevegelsen navn, den tyrkiske predikanten Fetullah Gulen, har bodd i USA i snart 20 år. Tyrkia vil ha ham utlevert, så man trenger ikke være spesielt konspiratorisk anlagt for å se at formålet med å arrestere Brunson var å bruke ham som pressmiddel for å få utlevert Gulen.

Enn så lenge har Erdogan og Trump ikke lykkes med annet enn å eskalere konflikten. For Erdogan er naturligvis illsint på grunn av de nyeste sanksjonene og har varslet mottiltak. En opposisjonspolitiker har foreslått at Erdogan konfiskerer Trump Towers i Istanbul – for det er jo mye lurere å ta mannen enn ballen. Og så har vi det gående. Tissen min er større enn din. Faren min er sterkere enn faren din. Æddabædda.

Det er ikke hverdagskost at to NATO-allierte barker sammen, selv om USA og Tyrkia har vært i tottene på hverandre tidligere – for eksempel da Tyrkia nektet USA å bruke landet som base for å angripe Irak i 2003, og seinere da de valgte hver sin side i Syria-konflikten. Men noe er annerledes denne gang og konsekvensene kan bli alvorligere.

Det skyldes ikke minst at Trump er Trump og Erdogan er Erdogan (og at pompøse Putin sitter i kulissene og gliser stadig bredere). Begge statslederne har en tendens til å la det gå prestisje i ubetydelige bagateller, og de kan ofre land og folk for å redde ansikt. I Tyrkia risikerer så vel studenter som professorer å bli arrestert hvis Erdogan føler seg fornærmet. Nesten 5000 tyrkere fikk slike «fornærmelse»-saker mot seg i 2016, over 1000 ble faktisk dømt.

Trump og Erdogan har tatt «egeninteresse» til et helt nytt nivå.

Det vitner om en statsleder som er usedvanlig hårsår og tullestolt. Da hjelper det ikke med tomme Trump-trusler. Erdogan er femåringen som åpner bildøra på Hardangervidda og går hele veien hjem til Hamar.

Det er allerede ti år siden den franske statsviteren Dominique Moisi utga boka “The Geopolitics of Emotion. How Cultures of Fear, Humiliation and Hope are Reshaping the World», der han hevdet at følelser styrer verden av i dag mer enn før. Han fokuserte på håp, frykt og ydmykelse fordi de henger tett sammen med selvtillit – en sentral faktor når det skal forhandles mellom statsledere.

Amerika var håpets kontinent, men under Trump er USA blitt et land som i større grad preges av den giftige kombinasjonen frykt og ydmykelse; usikkerhet koblet med troen på at det er andres skyld at du havnet i bakevja. Tyrkia og Erdogan er likedan. Gullalderen ligger i fortida, framtida er skummel og alt som er galt skyldes utlendinger. Hvis Moisi hadde rett i 2008, har han enda mer rett i dag, og det er en urovekkende utvikling.

«Realpolitikkens far», Machiavelli, advarte allerede på begynnelsen av 1500-tallet mot herskere som valgte personlig interesse framfor statens.

I statsvitenskap lærer man at utenrikspolitikk styres av egeninteresser, selv når staten driver med bistand. Allianser som NATO skapes av nødvendighet, ikke broderkjærlighet og «spesielle vennskap». Mange av disse internasjonale rammeverkene er laget for at strategisk tenkning og fornuft skal temme irrasjonalitet og midlertidig galskap.

Trump og Erdogan har tatt «egeninteresse» til et helt nytt nivå. Det handler ikke lenger om landets ve og vel, men hva som gagner dem selv.

«Realpolitikkens far», Machiavelli, advarte allerede på begynnelsen av 1500-tallet mot herskere som valgte personlig interesse framfor statens. Man kan fortsatt lese «Fyrsten» for å få forstå hvordan makt fungerer, men klassikeren bør suppleres med Sigmund Freuds essay om narsissismen fra 1914, der han beskriver en mennesketype som er konstant selvopptatt, bunnløs usikker på seg selv og søker kaos og ødeleggelse snarere enn orden og forutsigbarhet, der deres egen agenda trumfer respekten for andre. De er manipulerende, overfladiske og reagerer voldsomt og irrasjonelt på kritikk.

Vi kan håpe at konflikten vil løse seg, uten at noen blir ydmyket og slipper løs sine indre demoner. Men jeg frykter vi bør ha en plan B.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 6. august 2018)