FOTO: Siri Øverland Eriksen/Dagsavisen

I år skal jeg gå i tog for Sumaya

Historien viser tydelig at helt fra de første skriftlige bevisene på vestlig kultur, har kvinners stemmer i det offentlig rom blitt kvalt

I januar var Helga Hernes, forskeren, diplomaten og aktivisten eller riksfeministen om du vil, på forsiden av Morgenbladet i anledning sin 80-års dag og uttalte at «Håper kvinner snart kan gå fra metoo til fuck you». Bare noen uker senere fikk vi demonstrert hvor langt vi har igjen før vi kan gjøre nettopp det.

Jeg liker å banne

Det er blitt nærmest tradisjon hver åttende mars nå at noen andre (de som definerer seg på utsida av bevegelsen) skal lære feminister hva de bør bry seg om, eller ikke, og også hvordan de bør gjøre det. Versene går som regel sånn: «Dere burde bry dere om kvinner i andre land» (selv om vi ikke har noen ambisjoner om å bry oss om dem selv) og: «nå må dere lære dere å gi mer faen!» (sånn som vi, ofte privilegerte, gjør).

Fuck! Jeg liker tyngden av det ordet

Det siste er ikke en variant av Hernes sitt håp om strukturell endring, det er en oppfordring til å bare være mer som dem. Som om det bare lar seg gjøre uten videre.

Jeg har alltid likt å banne. Både til min mors og min sjefs store fortvilelse. Mye av det blir redigert ut fra det ferdige tekstmaterialet mitt, men til hverdags kan jeg ikke redigeres. Jeg ser på det som et slags politisk prosjekt, jeg er kvinne og jeg er ikke ydmyk, det har jeg aldri vært. Jeg tar plass, jeg er tidvis ganske frekk og jeg har aldri vært elegant. Jeg gir ikke faen, men jeg sier mye faen. Og noen ganger sier jeg det på engelsk også.

Hvorfor går noen over til akutt skrikesnakk hvis en jente i hijab åpner munnen?

Fuck! Jeg liker tyngden av det ordet. Så jeg sier det en del, både i positive og negative vendinger. Sikkert mer, eller minst like mye, som Sumaya Jirde Ali.

Skrikesnakket i kommentarfeltene

Det har blitt skrevet mye om Sumaya den siste tiden, og på en måte kvier jeg meg litt for å skrive noe mer om det. Det er en ung jente det faktisk er snakk om. En ung jente som ikke har gjort noe annet enn å bruke ytringsfriheten sin, men som blir angrepet så voldsomt for det av en gjeng rasister og sexister at jeg ikke har lyst til å gjenta det som har blitt skrevet i kommentarfeltene her. Vi burde alle slå ring om henne.

Før du leser mer vil jeg derfor gi beskjed om dette: Dersom noen skulle bli sint for det som følger i denne teksten kan du adressere sinnet og hatet ditt mot meg. Jeg skal ta det imot og føle litt på redselen som du ønsker å spre. Her er mailen min.

Et ord som forøvrig har 1400 treff fra i fjor i tekster fra A-tekst

Likevel, Sumaya fortjener også å få gjentatt at det ikke er noe galt med henne. Tvert imot. Man kan lure på hva slags mennesker som kaller en tjue år gammel jente for ord som jeg ikke en gang har lyst til å gjenta, så uelegant som jeg likevel kan være. Som truer både henne og hennes far på livet.

For å bruke et ord som jeg ser blir brukt om feminister: Hvorfor går noen over til akutt skrikesnakk hvis en jente i hijab åpner munnen?

Fuck og faen er ikke problemet

Foranledningen for hetsen i kommentarfeltene var en sak skrevet av Helge Lurås for Resett. I saken hevdes det at det er betimelig å beskrive Sumaya Jirde Ali som en «islamist». Og så trekker han fram hennes bruk av ordet «fuck» i to sammenhenger, en muntlig og en på twitter. Et ord som forøvrig har 1400 treff fra i fjor i tekster fra A-tekst. Et ord som på norsk kanskje kan oversettes som «faen», som igjen hadde 4600 treff i fjor. 

Det er med andre ord relativt mange andre som har tatt stygge ord i sin munn før henne.

For dem som ikke kjenner til Sumaya er altså dette bakgrunnen hennes: Hun har gitt ut en diktsamling, hun er med i redaksjonen til et tidsskrift, er spaltist i Klassekampen og er ellers en tydelig og saklig samfunnsdebattant. Det finnes flere unge kvinner i Norges offentlighet som likner henne på papiret. Det finnes flere før henne som har bannet uten å oppleve i nærheten av så voldsomme represalier som Sumaya, som i tillegg har rykket ut å beklaget språkbruken. 

Hvem det er som sier det, hvem det er som tar plass i rommet. Det er det som er problemet for veldig mange her

Misforstå meg rett, det er ikke et mål i seg selv at språket vårt skal bli grovest mulig. Men det er et åpenbart misforhold mellom reaksjonene mot Sumaya, en ungdom, og reaksjonene på grov ordbruk i ordskiftet generelt, ofte fra godt voksne mennesker. 

Det er kanskje fordi at det ikke er ordene som er problemet i denne sammenhengen i det hele tatt. Hvorfor har Sumayas «fuck» i flere saker nå blitt brukt som argument mot henne? Og enda verre: Som unnskyldning for noe av den groveste hetsen jeg har lest på ganske lenge. En hets som tilslutt endte med at den unge jenta trakk seg fra arrangementer.

Det er så eldgammelt og sørgelig som det kan få blitt

Det er fordi det fungerer godt som et skalkeskjul for det egentlig problemet her: Hvem det er som sier det, hvem det er som tar plass i rommet. Det er det som er problemet for veldig mange her.

Kvinners stemmer i det offentlige rom

Det største problemet til mennesker som ikke liker Sumaya er ikke ordet «fuck», det er: 1) Hodeplagg 2) Hudfarge 3) Kjønn. Et menneske som kan huke av ved så mange minoritetsknagger i tillegg til å være kvinne, skal ikke få lov til å ta et rom med så voldsomt mye plass som det ordet «fuck» krever. Det sømmer seg ikke.

For kvinner som Sumaya har ytringsfriheten en usynlig grense. En grense som selvfølgelig ikke gjelder de sikkert hundrevis av kommentarfeltsryttere som lirer av seg banneord og trusler i en liga ti hakk over både «faen» og «fuck». Ytringsfrihetenes soldater rir for en ytringsfrihet som bare skal gjelde dem selv eller deres likesinnede.

Fra antikkens overgrep og tungeskjæring av Philomena til Disneys havfrue Ariel som må velge mellom kjærlighet eller stemmen

Det er så eldgammelt og sørgelig som det kan få blitt.

I essaysamlingen «Kvinner og makt», skrevet av den britiske historikeren Mary Beard, setter hun, i det første essayet i boka, kvinners stemmebruk i en vestlig, historisk kontekst. Hun trekker linjene helt tilbake til antikken og Homers Odysseen.

Hun skriver: «Historien viser tydelig at helt fra de første skriftlige bevisene på vestlig kultur, har kvinners stemmer i det offentlig rom blitt kvalt. Enda tydeligere viser den, slik Homer skriver, at en del av det å vokse opp og bli mann, er å lære seg å ta kontrollen over det offentlige ordskiftet og stilne kvinnekjønnet.»

Stillhetens kvinnelige historie

Å ta fra kvinner stemmen står i en lang tradisjon i den vestlige kulturen, fra antikkens overgrep og tungeskjæring av Philomena til Disneys havfrue Ariel som må velge mellom kjærlighet eller stemmen. Og vi holder tydeligvis fortsatt på med det den dag i dag. Spesielt tydelig blir det når det er kvinner med flere diskrimineringsgrunnlag det er snakk om.

«Silence is what allows people to suffer without recourse, what allows hypocrisies and lies to grow and flourish, crimes to go unpunished. If our voices are essential aspects of our humanity, to be rendered voiceless is to be dehumanised or excluded from one’s humanity. And the history of silence is central to women’s history.» Skriver den amerikanske feministen og forfatteren Rebecca Solnit i sin essay-bok «The Mother of All Questions».

Jeg går som så mange kvinner før meg har gått, for våre stemme(rs)rett

Det er mange grunner til å ta beina fatt og gå i åttende mars tog i år. Selv har jeg nettopp kastet meg uti debatten om kuttene i barselomsorgen, men det er veldig mange andre grunner til å gå også.

For meg blir likevel den siste tidens hendelser og behandling av den tjue år gamle samfunnsdebattanten Sumaya en av de viktigste årsakene til at jeg nok en gang skal gå i tog. Jeg går som så mange kvinner før meg har gått, for våre stemme(rs)rett.