Bedre helse, mindre frafall

En stor og voksende forskningslitteratur peker mot at billige intervensjoner som forebygger dårlig helse kan gi langsiktige positive effekter, ikke bare på helseutfall, men også utdanning og arbeid.

Eksempler på billige intervensjoner er bedre informasjon om forebygging av helse, bedre og billigere tilgang på arenaer (treningsstudioer, gymsaler, fotballbaner osv) for å forbedre helse og dulting («nudging») mot bedre helsevaner. Felles for disse intervensjonene er at de koster lite penger.

Holder det for eksempel å øke antall lærere med 50 prosent (istedenfor 100 prosent)?

Dette står i skarp kontrast til hvor mye det offentlige bruker på tiltak i skolen for å forebygge frafall i videregående skole (VGS), hvor forskningen viser små eller ingen effekter av ulike tiltak.

For å evaluere tiltak er det viktig å se på både nytten og kostnaden av tiltaket. Se for deg at det offentlige tester et tiltak som dobler antall lærere i VGS for å prøve å få ned frafallet. Noen skoler blir tilfeldig trukket til å delta mens andre er kontrollskoler.

La oss så anta at en evaluering av tiltaket finner at frafallet faller med 10 prosent på grunn av doblingen av antall lærere. Er dette da noe som burde rulles ut for alle skoler? For å svare på det er det viktig å vurdere om en kan få til samme reduksjon med et billigere tiltak. Holder det for eksempel å øke antall lærere med 50 prosent (istedenfor 100 prosent)?

De finner store positive effekter på karakterene, spesielt for ungdom som hadde dårlige helsevaner før studien.

Da vil kostnaden bli halvert, og resten av pengene kan brukes på andre viktige samfunnsområder. Eller kan vi kanskje få til samme reduksjonen i frafall til en tiendedel av kostnaden ved å forebygge helse som igjen gjør at flere kan fullføre skolen fordi de har grunnlaget for å delta, trives og lære? Med andre ord: at et tiltak virker betyr ikke nødvendigvis at det er det beste tiltaket, hvis vi kan få mer effekt – i dette tilfellet mindre frafall – for pengene på andre måter.

La oss se på tre svært ulike tiltak og hva vi vet om kostnader og effekter av dem. Det første er helsestasjoner. Jeg har nylig publisert en studie av nettopp helsestasjoner sammen med forskerkollegaer Aline Bütikofer og Kjell Salvanes.

Vi finner at barn som hadde tilgang til helsestasjoner i første leveåret har lenger utdanning og omtrent 2 prosent høyere livstidsinntekt enn de som ikke hadde det. Siden utbyggingen av tilbudet foregikk over en lang tidsperiode, kan vi sammenligne barn født i samme kommune i årene før og etter at helsestasjoner ble bygget i årene 1936-1955, og med tilsvarende kull i kommuner der det ikke ble bygget noen helsestasjon i den samme perioden.

Det koster selvsagt noe å bygge og drive helsestasjoner, men når vi sammenligner disse kostnadene med den økte inntekten for alle individene som fikk tilgang, viser det seg at nytten er mye høyere enn kostnaden. Det har kommet en rekke studier fra andre land som også viser lignende effekter for relativt billige helseintervensjoner for barn.

For eksempel vil gratis treningskort for 12000 studenter koste omtrent 24 millioner, hvis man antar 2000 i året per kort.

Det andre eksempelet er knyttet til å få gratis tilgang på treningsarenaer. Alexander Cappelen, Gary Charness, Mathias Ekström, Uri Gneezy og Bertil Tungodden har nylig publisert et arbeidsnotat der de ser på effekten av å gi studenter gratis treningskort hos Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) og hvordan dette igjen påvirker karakterer første året på høyere utdanning.

De finner store positive effekter på karakterene, spesielt for ungdom som hadde dårlige helsevaner før studien. De finner også at gratis treningskort førte til at studentene fikk bedre soverutiner, helse og bedre selvkontroll. Foreløpig har ikke studien fulgt opp for å se på langsiktige effekter, men hvis bedre karakterer på studiene slår ut også i høyere fullføring av studier og høyere deltagelse og lønn i arbeidsmarkedet, er dette et eksempel på et tiltak som har høy framtidig nytte til en lav kostnad.

For eksempel vil gratis treningskort for 12000 studenter koste omtrent 24 millioner, hvis man antar 2000 i året per kort.

Mitt tredje eksempel er det nasjonale prosjektet Ny GIV, som skal redusere frafall fra videregående skole. Det er ifølge Kunnskapsdepartementet brukt 611 millioner på prosjektet. Det offentlige har gitt over 12000 elever tilrettelagt oppfølging i 10-klasse for å forebygge frafall i videregående skole.

De to eksemplene her illustrerer at tiltak både kan rettes inn mot tidlig innsats for de yngste og forebyggende tiltak mot bedre helsevaner for ungdom.

Forskere ved SSB har analysert prosjektet ved å sammenligne variasjon over kohorter, tid og sted for implementering, og finner ingen effekter av programmet på fullføring. Dermed slår dette tiltaket veldig dårlig ut på en enkel kost-nytte-analyse, siden det er ingen målbar nytte, men høye kostnader.

I motsetning til utdanningsprosjektet har altså eksemplene om helsetiltak til felles at de er relativt billige samtidig som viser positive effekter på utdanning. De to eksemplene her illustrerer at tiltak både kan rettes inn mot tidlig innsats for de yngste og forebyggende tiltak mot bedre helsevaner for ungdom.

Studiene passerer kost-nytte-analyser med god margin. De tre tiltakene illustrerer poenget med positive effekter for billige helseintervensjoner og ingen effekter for dyre utdanningsintervensjoner. Det vil såklart alltid være unntak, men min lesing av litteraturen er at disse studiene passer inn i en voksende internasjonal litteratur som peker mot de samme konklusjonene.

Omfordeling av midler mot forebyggende helsetiltak for barn og ungdom, ikke bare med tanke på folkehelsen, men også for å redusere frafall i skolen, bør prioriteres.