Bjørnar Moxnes (Rødt)

Halvor F. Tretvoll har oppsummert partilederforedragene for deg! Her finner du de andre foredragene: Istedenfor en valgomat.

Bjørnar Moxnes beretning begynner på 1930-tallet, demagogenes tiår i europeisk politikk. Frykten for en liknende utvikling river i ham.

Først og fremst dreier det seg om ulikhet. Folk flest går ned i reallønn tross økonomisk vekst. I tillegg blir stemmeseddelens makt mindre. Over halvparten av befolkningen føler at «folk som dem» ikke kan påvirke politikken, sier han.

Dette er en oppskrift på mer høyrepopulisme. Ikke overraskende er Moxnes’ egen politikk den beste medisinen. «Frieriet til folk flest fra ytre høyre må møtes med tydelige, sosialistiske, rettferdige svar», som han sier.

Også dette har historiske røtter. Rødt-lederen finner inspirasjon i Arbeiderpartiets valgkamp fra 1933, på den kjente plakaten med slagordet «by og land, hand i hand». Den viser sjø og sjark, åker og plog, fjell, fossefall og fabrikker. Dette er søylene i norsk økonomi, den gang som nå. Det er på disse områdene kampen om samfunnsmakten fortsatt står, slik Moxnes ser det.

Tolkningsnøkkelen, det som åpner opp historien for ham, henter Rødt-lederen hos Karl Marx, i Kapitalen, der prosessen som ledet fra føydalisme til industrikapitalisme i Storbritannia beskrives.

De mektige fordrev britiske bønder fra landsbygda og presset befolkningen sammen i byene, der de dannet et reservoar av billig arbeidskraft.

Slik var sentralisering allerede fra kapitalismens begynnelse i de mektiges interesse. Ottar Brox har skildret noe av det samme i boka Hva skjer i Nord-Norge fra 1966. Den har Moxnes på nattbordet.

I vår tid er det EØS-avtalen som utløser lønnspresset. Den skaper visst nok en «nær uendelig tilgang på østeuropeisk arbeidskraft».

Det Rødt-lederen ser, når han skuer ut over et Norge i politisk opprør, er reaksjoner på dette og beslektede fenomener. Rødt er partiet for dem som vil ta makta tilbake over havet, jorda og den billige kraften. Det skal igjen bo «folk i husan», som Kari Bremnes synger om. Lønnsdannelsen skal samtidig vris kraftig i arbeidstakernes favør.

I tillegg står kampen om velferden. Også her er big business på vei inn, men bare der det er lønnsomt. De skummer fløten i de store byene, og lar det offentlige stå igjen med alle tunge oppgaver, forteller Moxnes.

Rødts svar er Arbeiderpartiets gamle svar: Makta skal tilbake til folket.

Samtidig kan vi jo ikke bruke opp jordas ressurser og tåleevne. Klimakrisen er en trussel mot menneskehetens eksistens. Vi må likevel velge tiltak med maktforholdene for øyet.

Derfor vil Moxnes unngå å sende billig, norsk kraft til EU gjennom Acer. Det vil være å skusle bort vårt konkurransefortrinn. Vindmøller på land er et like dårlig bidrag til klimadugnaden, synes han. De dreper havørn på Smøla.

Istedenfor vil Rødt-lederen ta tak i det underliggende problemet: En kapitalisme som forutsetter evig, grenseløs vekst. Ifølge Moxnes haster det å endre på dette systemet nå, slik det vel egentlig har gjort siden slutten av 1800-tallet for de fleste av dem som tenker som ham.

Den siste halvdelen av foredraget er et forsvar mot de anklagene som gjerne rettes mot Rødt. Partilederen skammer seg overhode ikke over begrepsbruken i programmet. Likevel finner han det nødvendig å ta avstand fra alle overgrepene som historisk har skjedd i sosialismens navn.

Den framtida Moxnes fabulerer om, er derimot lysende. Bruce Springsteen kan bli leder for en venstrepopulistisk bevegelse og vinne presidentvalget i USA, har han lest i en bok. Sammen med fagbevegelsen gjennomføres så sosiale reformer som gir billigere boliger, flere barnehager, rett til utdanning og helsehjelp, mens de ansatte styrer bedriftene.

Det er denne retningen Rødt vil ta Norge i. Det betyr selvsagt ikke at Moxnes selv vet hvordan framtidas sosialistiske samfunn vil se ut i detalj, eller at «Springsteenismen» kan importeres hit helt uten videre, men noe virker klart nok: De harde jobbene må gi høyere lønn, arbeidstiden må reduseres for alle, lederlønninger må kuttes, omfordelingen gjennom skattesystemet må økes, samtidig som noen av pengene går til innovasjon og nye arbeidsplasser i distriktene.

De som får offentlig støtte til å starte bedrifter skal slippe til ansatte som medeiere, uten at det betyr at det private initiativet skal bli helt borte i det sosialistiske framtidssamfunnet. De store finansinstitusjonene og selskap som utnytter norske naturressurser skal også eies og styres demokratisk – men det gjelder ikke frisører og kebabsjapper.

Et mangfoldet skal nemlig få blomstre også under Bjørnar Moxnes’ regime. Målet er, sier han, ikke mest mulig stat, men mest mulig demokrati.

For å klare alt dette, vil han bygge en ny, stor folkebevegelse. Så er spørsmålet om særlig mange vil la seg overbevise.

Hør hele foredraget hos NRK her.