Boligpolitikken skaper økte forskjeller

«Arbeid, bolig og skole» har vært fagbevegelsens parole i over 100 år. Fellesskolen gir grunnlag for samarbeid og et velfungerende arbeidsliv med fremtidsrettede, sikre arbeidsplasser. Fast jobb gir mulighet for å finansiere egen bolig. Vi kan ikke se på arbeidslivspolitikk, boligpolitikk og skolepolitikk stykkevis og delt. Vi må ha en helhetlig tilnærming.

Slikt blir det voksesmerter av noen steder, mens andre steder kveles av stagnasjon.

LO-kongressen i 2013 påpekte at det måtte bygges 40 000 nye boliger per år, herav 3000 studentboliger, for å tilfredsstille boligbehovet. I tidsrommet juni 2015 til mai 2016 ble det gitt igangsettingstillatelse til 32 000 nye boliger. Det er en liten økning, men likevel langt under behovet. Særlig bygges det for lite boliger i de områdene av landet befolkningsveksten er størst. Dette har ført til rekordhøye boligpriser i byene, men også til enorme prisforskjeller mellom byene og distriktene.

Selv flyttet jeg fra Odda til Sørum i 2002. Som tidligere lokalpolitiker i begge kommunene og en periode i Hordaland fylkesting, fikk jeg merke den enorme forskjellen i boligmarkedet. I Odda handlet mye av lokalpolitikken om å motvirke fraflytting. Da jeg bygde hus i 1995 var for eksempel tomta sterkt subsidiert av Odda kommune.

Det må gjennomføres en ny sosial boligbygging tilpasset dagens behov og boligmarked.

I Sørum, med beliggenhet midt mellom Oslo og Gardermoen, handlet mye om å løse vanskelige konflikter mellom landbruk og tilrettelegging av nytt boligareal. I perioden jeg bodde i Sørum (2002 – 2015), hadde landbrukskommunen alene en befolkningsvekst som tilsvarer hele Oddas befolkning i dag. Befolkningstallet økte fra 11 000 til 18 000 innbyggere.

Sentralisering, og den veksten dette gir i de store byene, betyr at det må bosettes over 200 000 flere mennesker bare i Oslo kommune frem mot 2040 – en vekst på rundt 40 prosent. Også i Akershus, med sine kommuner som omkranser Oslo, vil veksten fortsatt være stor dersom vi fremskriver tallene.

Slikt blir det voksesmerter av noen steder, mens andre steder kveles av stagnasjon, fraflytting og forgubbing. Det er avgjørende at det sikres og skapes arbeidsplasser i hele landet for at denne veksten ikke skal bli ennå høyere.

Husbanken har vært et viktig verktøy for den boligmassen landet står med i dag.

Det må gjennomføres en ny sosial boligbygging tilpasset dagens behov og boligmarked. Et grep som kan gjøres raskt, er å bygge flere tilrettelagte omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Flere av oss blir eldre, og vi blir flere som ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Da er flere tilrettelagte omsorgsboliger et godt svar. Flere omsorgsboliger vil være en samfunnsøkonomisk lønnsom investering, som også vil bidra til økt livskvalitet for mange.

Selv om vi har sett en liten økning i bygging av nye studentboliger, er utbyggingstakten også her altfor lav. Mange internatbygg med hybler for studenter, er i tillegg nedslitte og må moderniseres. Og det må bygges flere boliger for flyktninger enn tilfellet er i dag.

Regjeringen må sette av betydelige økonomiske midler for å stimulere til økt bygging av omsorgsboliger, studentboliger og boliger til innvandrere.

Husbanken må gjenreises som det sentrale gjennomføringsapparatet for en ny sosial boligbygging. Husbanken har vært et viktig verktøy for den boligmassen landet står med i dag. Som i tidligere faser må Husbanken tilpasses behovene samfunnet har, slik vi for eksempel så da inflasjonen var skyhøy på 1970-tallet. Husbanken var en sterk bidragsyter til at det ble bygget hele 43 000 nye boliger bare i 1973, til tross for sterk inflasjon med økte tomte- og byggepriser.

De som leier må betale 10 prosent høyere skatt enn de som eier bolig.

Enova bør bidra til innovative og klimavennlige boliger. Den billigste energien er som kjent den vi ikke bruker, og hus som bruker lite energi er fremtidsrettede. Gjennom samarbeid med næringslivet kan en ny sosial boligbygging gi kunnskap og økt konkurransekraft for norske næringslivsaktører. En ny sosial boligbygging vil stimulere og bidra til å stabilisere boligmarkedet. Det kan føre til at flere unge får mulighet til å komme seg inn i boligmarkedet uten at det er tykkelsen på foreldrenes lommebok som avgjør.

Utvikling i boligprisene – kombinert med dagens skattesystem – har ført til økte forskjeller i samfunnet. Forskjellene har oppstått mellom de som kommer seg inn i og de som faller utenfor boligmarkedet. Flere blir tvunget til å leie i stedet for å eie. Det norske skattesystemet favoriserer betydelig de som eier sine boliger.

De som leier må betale 10 prosent høyere skatt enn de som eier bolig. Dagens modell gir i realiteten rabatt i boligformue – og særlig de som eier flere boliger kommer godt ut. I tillegg får de som eier også skattefradrag for rentekostnader, mens leietakerne ikke har noen renter å trekke fra.

Det er rett og slett for gunstig å eie for å leie ut.

Etter at min kone og jeg flyttet fra Sørum til nabokommunen Skedsmo, har vi valgt å leie ut boligen i Sørum i stedet for å selge. Dette har flere årsaker, men slik skattesystemet er i dag, med kunstig lav ligningsverdi i forhold til formueskatt, samt fradragsrett i forhold til vedlikeholdsutgifter og kommunale avgifter, er det gunstig å beholde boligen i stedet for å selge den.

Den viktigste årsaken til at vi ikke solgte, er at min kones foreldre bor i en av husets leiligheter. Dersom skattesystemet ikke endres, er det ikke sikkert at vi kommer til å selge boligeiendommen noen gang. Det er rett og slett for gunstig å eie for å leie ut, slik skattesystemet er innrettet i dag, kombinert med et umettelig boligbehov i vekstområdene.

De som eier boliger har hatt langt høyere formuesøkning enn de som leier boligene sine. Formuesøkningen er blitt påvirket sterkt av de økte boligprisene. Et eksempel viser at de som kjøpte bolig for 3 millioner kroner for ti år siden, har hatt 5 millioner kroner vekst i formuen, mens de som har valgt å leie i samme periode bare har hatt 1,2 millioner kroner vekst i formuen.

Utgangspunktet i eksempelet er at de som leide i hele denne perioden, satte tilsvarende beløp som kjøpesummen i banken for ti år side (3 millioner kroner).

 Det blir for enkelt å si at dette er noe markedet selv må rydde opp i.

I all hovedsak er det de økte boligprisene som over tid skaper forskjeller i formuesutviklingen mellom de som eier og de som leier. Et annet faktum er at mange leietakere ikke har særlig med penger å sette i banken, og derfor kommer ennå dårligere ut.

Et boligmarked med fortsatt lav boligbygging, kombinert med et skattesystem som favoriserer de med høy formue, vil bidra til å skape nye klasseskiller. Det blir for enkelt å si at dette er noe markedet selv må rydde opp i. Faktisk tror jeg det er en overhengende fare for at vi får en boligboble som på et eller annet tidspunkt sprekker dersom vi stoler på at markedet skal rydde opp.

Derfor er alle tjent med en utvikling der prisstigningen på boliger i vekstområder stagneres og at markedet stabiliseres. Dette handler om prioriteringer. Vi trenger en sosialdemokratisk politikk som sikrer økt boligbygging og et mer rettferdig skattesystem.

Dagens politikk, som prioriterer skattelette til de med mest formue, er et feil svar på utfordringene vi ser i boligmarkedet.