Da godhet ble tyranni

I disse dager er det umulig å ikke få med seg at science-fiction eposet Star Wars har en tilhengerskare som er ivrig, i blant grensende til det fanatiske. Men det er stort sett harmløs moro. Selv når voksne mennesker med ansvarsfulle jobber, på fritiden kler seg ut som pelskledde wookier fra det ytre rom eller stormtropper fra en galakse langt borte for lenge siden. Når titusenvis av engelskmenn i folketellinger oppgir “jediridder” som religiøs tilknytning, er det stort sett spøkefullt ment.

Men det finnes science-fiction som blir lest på ramme alvor og som har formet beslutningstakere på høyeste nivå, i Norge og i mange andre land. Vi snakker om kulten som har oppstått rundt Ayn Rand og hennes forfatterskap. I USA leses bøkene hun skrev som politiske manifest, som de mest ytterliggående høyrekreftene sverger til. En av bøkene hennes omtales av US Library of Congress «som den mest innflytelsesrike boken i USA etter bibelen». Det kan skyldes at alle engelsklærere i USA får tilbud om gratis klassesett av Rands bøker. [1]

Mislike er et alt for svakt ord. Jeg mener det rett og slett er ondskap.

I Norge har vi nå en integreringsminister og en finansminister som begge har Ayn Rand som favorittforfatter, og hennes bok “Atlas Shrugged” (“De som beveger verden”) som favorittbok. Sylvi Listhaugs kamp mot “godhetstyranniet” gir bare mening dersom man ser nærmere på kilden slike begreper og tanker springer direkte ut av. Begrepet er også tilsynelatende importert fra USA, der Ayn Rands mest markante følgere, som tidligere president kandidat Ron Paul, gjerne snakker om hvor ille det er å leve under et “tyranny of good intentions”.

Det er nemlig ikke rart man raser mot “godhetstyranni” når man har en ledestjerne som Ayn Rand. I Frp-heltinnens univers er det Den Mørke Siden man skal heie på. I et intervju ble Rand spurt av den berømte journalisten Mike Wallace om det virkelig var slik at hun mislikte altruisme – det å handle slik at det gagner andre mennesker og samfunnet som helhet – som rettesnor i livet. Hun svarte med å korrigere spørsmålet – “mislike er et alt for svakt ord. Jeg mener det rett og slett er ondskap”.

“Hvorfor skal man gjøre andre glade”, spør hun videre , og svarer selv “Du kan gjøre andre glade hvis, og når, de betyr noe for deg egoistisk.” Ayn Rand samlet sine tanker i “objektivismen” – en idelære som setter det egoistiske, rasjonelle individ som verdens sentrum, og som retter seg mot all form for kollektivisme og altruisme.

Alle som elsker science-fiction vet at det finnes et vell av ulike sjangere. På den ene siden har man de store eventyr med romskip, laserpistoler og mørke krefter – tenk Star Wars. Men det er også mange som bruker science-fiction til å si noe viktig og alvorlig om menneskets plass i verden, vår kultur, teknologiens betydning og så videre. Her finner man for eksempel George Orwells “1984“, Ray Bradburys “Fahrenheit 451” og Aldous Huxleys “Brave New World”.

Det er kan hende derfor mange høyreliberalister blir så ivrige misjonærer for bøkene hennes.

Gjennom å flytte samfunn og problemer til en annen tid eller en annen planet, kan forfatteren få folk til å tenke nye tanker om seg selv og verden de lever i. Mange har derfor brukt sjangeren som plattform til å kommunisere ideer og politiske budskap. Noen endte endog med å grunnlegge filosofiske retninger og trossamfunn. En av disse var L. Ron Hubbard, som gikk fra måtelig suksess som science-fiction-forfatter til å grunnlegge scientologikirken.

En annen var altså Ayn Rand, som skapte objektivismen, og som har hatt sterk påvirkning på høyresidens politiske tenkning. Det gikk for eksempel bare fem minutter før Siv Jensen i 2013 trakk fram Ayn Rand i sitt foredrag i Litteraturhusets serie “Under en høyere himmel”, der de ulike partiene presenterte sin ideologi før siste stortingsvalg. Rand var den første personen som ble nevnt som inspirasjonskilde – før Thatcher, Reagan, Anders Lange – eller Carl I. Hagen. Sistnevnte har for øvrig mottatt en pris fra tenketanken Ayn Rand Society for sitt virke.

Fortsatt løftes unge liberalist-sinn av hennes tanker.

Utdanningsminister og høyreideolog Torbjørn Røe Isaksen forteller: “Jeg slukte Ayn Rand da jeg var 16 år. Slik bør det være. Det starter vanligvis med Ayn Rand. Jeg vil anbefale alle å lese henne, la seg fascinere og oppsluke”. Når Christian Tybring-Gjedde blir spurt hvilken bok som har betydd mest for ham, er svaret «Jeg får vel si som alle andre Frp-ere: Ayn Rands De som beveger verden“.

Og slik beskriver Dag Ekelberg det, NHO-direktøren som tidligere var nestleder i Civita: “Omtrent slik mange gjennomgår en Jens Bjørneboe-periode i tenårene, er det ikke så rent få — spesielt blant medlemmer i Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom — som har et tilsvarende intenst forhold til Ayn Rands bøker. Ayn Rand fungerer for mange som en slags portal inn til universet av liberale tenkere”.

Det er kan hende derfor mange høyreliberalister blir så ivrige misjonærer for bøkene hennes. Den norske versjonen ved årtusenskiftet ble gjort mulig ved at meglerhuset Norse Securities kjøpte 2000 eksemplarer av boka for å gi den i gave til forretningsforbindelser – og til alle våre stortingsrepresentanter. Og fortsatt løftes unge liberalist-sinn av hennes tanker. Nåværende leder av Fremskrittspartiets Ungdom har en av hennes bøker som en av tre han vil anbefale som julelesing.

Som hun pleide å si – egoisme er en dyd!

Rand skrev altså fantastisk litteratur for å få fram sine ideer. Bøkene hennes er blitt karakterisert som om å tre inn i et rollespill for næringslivsjournalister – med færre astronauter, orker og hobbitter enn vanlig i slike bøker, men med desto flere heroiske ingeniører. Hun bruker figurene i bøkene for å fremme filosofiske ideer om en løssluppen megakapitalisme, og at det moralsk riktige er å handle ut fra egeninteresse. Som hun pleide å si – egoisme er en dyd![2]

I “De som beveger verden” – som da har gjort så enormt inntrykk på mange av de som i dag styrer landet vårt – males det ut om vanskjebnen til geniale individer som hindres av samfunnets tyngende kollektivisme. I boka forteller hun historien om en framtid der de legger ned sitt arbeid og forsvinner. [3] Bare en mystisk beskjed blir etterlatt – “Hvem er John Galt?”. På markeringer i regi av de amerikanske Tea Party-aktivistene, bæres ofte plakater med nettopp dette spørsmålet.

I Rands romaner er det enkelt å skjønne hvem som er gode og hvem som er onde. Alle skurkene – snylterne – er lubne, svette og med hårfester på vei krypende oppover, samt med dobbelthaker og slappe muskler. Hennes velbemidlede helter er derimot i besittelse av sterke haker, firskårne trekk med øyne som blek blå is og askeblondt hår. Hun gjør det også lett for leseren gjennom at alle karakterene konsekvent er tegnet i svart/hvitt. Enten gjennomførte gode kapitalister som alltid har rett, eller deres motstykke, de degenererte slappfiskene som alltid tar feil. Dermed er det enkelt å skjønne når det er forfatterens stemme som forkynner det glade evangelium. 

Alle former for fagforening var hun sterkt imot.

I en del av romanen treffer den usannsynlig vakre Dagny Taggart – direktør for et digert jernbaneselskap – en person som beskriver en fabrikk som styres i fellesskap av de som jobber der. Inntektene deles likt, allmøter er det styrende organet og arbeiderne har hensynet til hverandre som bærende prinsipp. Dette utløser et voldsomt raseri hos Dagny – hun blir stående stille og skjelver bokstavelig talt av sinne. I boka heter det “Dagny hørte en kald stemme i sitt indre: Husk dette. Det er ikke ofte man møter ren ondskap – se på den, husk den. En dag skal du kalle det ved dens rette navn.”[4]

Rand oppfattet ethvert uttrykk for sosialt engasjement som skritt på veien mot den sovjetkommunismen hun hadde reist fra. Måten staten hadde tatt fra faren bedriften hans på, gjorde henne til en lidenskapelig forsvarer av eiendomsretten. At det fantes samfunn med mer sympatiske og vellykkede versjoner av offentlig engasjement – for eksempel de nordiske sosialdemokratier – var fjernt for henne. Hun mente allerede i 1959 at de vestlige land er ”på vei mot en katastrofe, inntil, eller om ikke alle disse velferdsstatsideene blir reversert og avvist. Det er nettopp på grunn av disse ideene at verden er på vei mot katastrofe. Fordi vi er nå på vei mot en fullstendig kollektivisme, eller sosialisme, der alle er hverandres slaver.” [5] Alle former for fagforening var hun sterkt imot.

Heltene har lite til overs for alle forsøk på å regulere deres virketrang. Når Dagny Taggart – den visjonære jernbanedronningen – møter på rødt lys på sin vei, beordrer hun togpersonalet til å dundre på. Skinnegangen er lagd av en genial legering, lagd av en annen av de geniale heltene, selvsagt. At metallet ikke er testet, bryr hun seg ikke om. Hun bestikker og truer politikere og sikkerhetsmyndigheter og dundrer gjennom tett befolkede områder. Hun føler på seg at dette vil gå bra – og det får holde.

Ingen virkemidler er for kraftige hos Ayn Rand.

Et av de viktigste elementene i “De som beveger verden”, handler om kampen mot en lov som kalles Equalization of Opportunity Bill, der store monopolselskaper blir pålagt å splitte seg opp i flere deler, slik både olje- og teleselskaper er blitt i USA tidligere. Dette onde anslaget mot monopolkapitalismen er planlagt gjennomført av bokens skurker ved hjelp av skumle metoder som valg, avstemminger og demokrati. Den blir vedtatt av et flertall i kongressen, uten at Rand antyder at det foregår på annet enn ordinær måte. Men siden det vil tvinge milliardærer til å bryte opp selskapene sine, kan det ikke være annet enn sosialistisk misunnelse som er drivkraften.

En av Rands helter, derimot, Dagny Taggarts forfader Nathaniel Taggart, stoppet i sin tid et lovforslag gjennom å ta livet av en politiker, og kastet en annen fra tredje etasje fordi han ble tilbudt et lån. I bokens univers er dette nobelt og heroisk. Oljebaronen Ellis Wyatt – en annen helt – ble pålagt reguleringer rundt oljefeltene sine. Han reagerte ved å sprenge dem i luften på ren trass– slik Saddam Hussein gjorde i den første Gulfkrigen. I den virkelige verden førte dette til at et tykt lag av svart, giftig røyk la seg kvelende over Midtøsten og forgiftet luft, land og vann i uker og måneder. Men ingen virkemidler er for kraftige hos Ayn Rand, når man skal ramme et samfunn som har begått den store synd å blande seg inn i de rikes rett til å tjene penger som de vil.

I hennes verden er voldelig sjalusi romantisk og overgrep sexy.

Mange har pekt på sexskildringene for å forklare deler av romanens popularitet. Her er Rand også blitt trukket fram som en av inspirasjonskildene til intet mindre enn de siste års S&M suksess “50 Shades of Grey”. Heltinnen Dagnys første elsker – gruvearvingen Francisco d’Anconia – behandler henne som en eiendel. Han sleper henne rundt etter armen, og tar ikke fem øre for å fike til henne når hun sier ting han ikke liker. Første gang de ligger sammen, spør han ikke om hennes samtykke, men kaster henne ned og gjør som han vil. “Hun visste at redsel var nytteløst, at han kunne gjøre hva han ville, at avgjørelsen var hans.”

Senere har Dagny et forhold til Hank Rearden (som er gift med en annen). Morgenen etter deres første natt sammen, gjør Hank det klart at hun i hans øyne ikke er bedre enn en hore. Så snart de innleder et forhold forlanger han å få vite hvor mange menn hun har ligget med, og hvem de var. Når hun ikke svarer, prøver han å tvinge det ut av henne med makt. Dette er ikke ment å sette Rands helter i et dårlig lys. I hennes verden er voldelig sjalusi romantisk og overgrep sexy. Hun mente at kvinner er ment å være menn underlegne – faktisk har hun sagt at “det mest feminine av alt er å se ut som man er i lenker”. Et forhold der kvinnen er dominerende var “metafysisk upassende”.

Et annet budskap i boken er at det ikke finnes noen grenser for menneskets utnytting av naturressurser. Det vil alltid finnes nytt land å erobre, trær å hugge, kull å utvinne og så videre. Miljøreguleringer er, på samme måte som sikkerhetsforskrifter, bare nok en måte for offentlige byråkrater å stikke kjepper i hjulene for driftige kapitalister. Her aner vi bakgrunnen for den sterke uviljen hos for eksempel Sylvi Listhaug mot å godta vitenskapelige data om menneskeskapte klimaendringer. Ny teknologi – oppfunnet av en av ingeniørheltene – gjør at man kan utvinne “ubegrensede mengder” med olje. At det finnes begrensede mengder natur og ressurser, er ikke noe tema. Forurensning er heller ikke noe problem – tvert imot, hun beskriver hvordan New York er svøpt i “hellig ild” fra fabrikkpiper og smelteovner fra tungindustrien.

Boken slutter forutsigbart nok med at folket angrer seg.

I en særlig symboltung scene er Dagny og Hank på kjøretur gjennom Wisconsins bølgende åser og skoger. Motorveien de kjører på er det eneste menneskeskapte de kan se: “Havet av busker, lyng og trær rullet sakte forbi, med skumtopper av gult og oransje, med noen få røde flekker innimellom, og grønne dammer på flatene, under en ren, blå himmel. “Det jeg skulle likt å se her nå”, sa Rearden, “er en reklameplakat”. Det er naturskildringen sin, det.

I bokas dystopiske framtidsvisjon har USA bukket under for økende reguleringer og statlig kontroll, som har undergravet profittmotivet. Når bedriftsledere og andre sentrale personer forsvinner en etter en, står samfunnet på randen av kollaps. I bokas siste del stiger den mystiske anføreren John Galt fram, og holder en tale om behovet for et samfunn bygget på individuelle prestasjoner og opplyst egeninteresse. Talen er lang, den gikk over hele 70 sider i bokas førsteutgave, og ville tatt mange timer å framføre. Boken slutter forutsigbart nok med at folket angrer seg. De skulle aldri ha lagt hindringer i veien for de sexy entreprenørenes arbeid.

Ikke overraskende har Frp et tett samarbeid med disse miljøene.

Mens Ayn Rand levde oppstod det en kultliknende krets rundt henne, som ironisk nok kalte seg selv “Kollektivet”. Mange av de som var innom der, ble senere svært mektige, som USAs mangeårige sentralbanksjef Alan Greenspan. Hans tro på at markedet ikke skulle reguleres, tok han med seg, og det var en avgjørende årsak til sammenbruddet i de amerikanske finansinstitusjonene. Det utløste den globale finanskrisen vi fremdeles sliter med virkningene av.

I Kollektivet administrerte Rand også timeplanen for ektemenn og unge elskere. Flere av de mest innflytelsesrike tenketankene på høyresiden, som Ayn Rand Institute og Cato Institute, er grunnlagt av tidlige følgere fra denne kretsen. Ikke overraskende har Fremskrittspartiet et tett samarbeid med disse miljøene – de er “Sivs hjelpere”, som Aftenposten kaller det.

Ultrakonservative republikanere som Paul Ryan, Glenn Beck og Rand Paul er ivrige tilhengere. Senator Ted Cruz, som for tiden er en av de mest aktuelle republikanske presidentkandidatene, brukte deler av sitt innlegg mot Obamas helsereform til å anbefale nettopp Atlas Shrugged – “om du ikke har lest den, gå øyeblikkelig ut og kjøp et eksemplar”, sa han.

Kapitalistene framstilles som nietzscheanske superhelter.

I boka “Troen på markedet” framholder Håvard Friis Nilsen at Ayn Rand på mange måter er nyliberalismens viktigste ideolog. Mens andre premissleverandører som Adam Smith, Friedrich Hayek eller Ludwig von Mises brukes som symboler for denne retningen, blir de sannsynligvis knapt lest utenfor akademia. Ayn Rand blir derimot kontinuerlig lest av et stort publikum. Bøkene inneholder alle de elementer som ligger i kjernen av nyliberalismen, motsetningen mellom individet og staten (eller generelt mellom enkeltmennesket og fellesskapet), troen på forretningsmannen og næringslivet som grunnlag, forutsetning og målestokk for alle sosiale relasjoner.

Kapitalistene framstilles som nietzscheanske superhelter – ikke rart det masserer egoet og blir populært i de kretser. Ayn Rands forfatterskap gir uttrykk for en elitær liberalisme tilpasset et massepublikum, som om det skulle vært gjort av en Steven Spielberg eller Walt Disney. Passende nok er et sitat fra en av hennes romaner hugget i stein i nettopp Disneyworld. [6]

Mye i høyresidens praktiske politikk, der de rikeste skal bli enda rikere, blir lettere å forstå ved å se nærmere på Ayn Rand. Det er en ekstrem ideologi som forfektes i hennes bøker og filosofi, et tankesett som står fjernt fra vår norske tradisjon. Her er vi vant til å se på hverandre som likemenn, og ikke på noen få som utvalgte supermenn og -kvinner. Det er ironisk at Sylvi Listhaug, som altså skal være ansvarlig for å lære innvandrere om norske verdier, selv omfavner holdninger som står så langt fra det beste i den norske folkesjela.

(Alle oversettelser er gjort av forfatteren)

—

Kilder: 

[1] Gary Weiss  «Ayn RandNation. The Hidden Struggle for America’s Soul»

[2] The virtue of self-interest: 1969

[3] Hentet fra Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica.

[4] Atlas shrugged, min oversetting, i likhet med de andre fra romanen.

[5] I et TV-intervju i 1959 med Mike Wallace fra CBS, gjengitt i Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica.

[6] Hentet fra Håvard Friis Nilsen (2011), «Ayn Rand», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica.