Det Chile de ikke ville ha

På hylla mi står det en bok fra 2005 som heter «Det Chile vi ikke vil ha» (El Chile que no queremos). Den er skrevet av Fernando Villegas, og er både en dissekering av samtidens Chile og en fremtidsdystopi. Den beskriver en rask og smertefull modernisering; en industrialisering tredd over hodet på et klassesamfunn; fremveksten av et land gjennomsyret av individualisme og markedsstyring. Den ble en bestselger da den kom ut, og kan være med å forklare hvorfor Latin-Amerikas sterkeste økonomi og mest stabile demokrati er åsted for rasende demonstrasjoner. Men den forutså ikke den spente regionale situasjonen som Latin-Amerika befinner seg i.

Hele den politiske eliten og de aller fleste chilenerne ble tatt på senga da studentprotestene mot økte T-banepriser utløste demonstrasjonene i forrige uke. De ble ikke overrasket over studentenes aksjon – det er demonstrasjoner i Chile hele tiden. De ble overrasket over den grove volden den utløste, og deretter den brede støtten demonstrasjonene fikk.  Det er to forskjellige fenomener. Ingen av dem burde egentlig overraske.

Det er vanskelig å si akkurat hvem som har stått bak nedbrenningen av t-banestasjoner og bygninger som har tatt flere menneskeliv (totalt antall drepte er nå 19, men det er ikke klart hvor mange som er drept i brannene, og hvor mange som er drept i sammenstøt med, eller av, militære og politi). Voldelige grupperinger har vokst frem både i marginaliserte nabolag i storbyene, og etter langvarige kamper mellom urfolk i sør og politi. De voldelige gruppene har minimal oppslutning blant chilenerne flest. Men det har også den brutale fremferden fra politiet i demonstrasjoner.

Ulikheten er altså ikke verre nå enn før. Arbeidsledigheten er også lav.

Mindre ulikhet enn før

Et annet spørsmål er hvorfor demonstrasjonene har fått så sterk støtte. Den viktigste forklaringen vi har hørt er “ulikhet”. Ulikheten i Chile er høyest blant OECD-land, og blant de høyeste i Latin-Amerika. Men ulikheten har alltid vært skyhøy i Chile, og målt i Gini-koeffisienten av inntektsulikhet gikk den en del ned mellom 2003 og 2011. Deretter flatet den ut. Ulikheten er altså ikke verre nå enn før. Arbeidsledigheten er også lav, på tross av at Chile har mottatt nesten en million innvandrere de siste årene. Så hvorfor demonstrasjoner nå? Det tror jeg det er minst fire årsaker til.

For det første opplever folk at ulikheten er vedvarende. Det er ganske høy mobilitet blant lavere klasser (inn og ut av en lavere middelklasse). En av de viktigste endringene som har skjedd de siste 20 årene er at andelen som lever under den nasjonale fattigdomsgrensa har gått ned fra 48% i 1998 til 14 i dag. Barn må ikke lenger gå til skolen uten sko i Chile. Det myldrer ikke av unger og gamle som selger plaster og papirhåndklær enkeltvis, og mange av de store områdene med «media aguas» (skur) er borte.

Men den andelen som har kommet seg over fattigdomsgrensa har trådt inn i rekkene av en sårbar «lavere middelklasse». Den har lenge akkurat fått det til å gå rundt, men med de siste årenes økonomiske nedgangstider, gjør den det i stadig mindre grad. Samtidig er eliten den samme, og den blir rikere.

At en vanlig familie bruker rundt 20% av inntekten sin på transport kan forklare litt av sinnet på grunn av T-banepriser.

For å illustrere med noen eksempler: Det er noen år siden jeg bodde i Chile. Da husker jeg at vi betalte tilsvarende én minimumslønn for en barnehageplass. En barneskolelærer tjente den gangen rundt 20% av hva en tannlege gjorde. I dag er den månedlige gjennomsnittlige nettoinntekten på i underkant av 9000 kroner. 70% tjener mindre enn det, og medianinntekten ligger på noe under 7000, ifølge Chiles SSB, INE.

Til sammenligning tjener et medlem av den nasjonale kongressen over 90 000 kroner i måneden. Det er 11 ganger mer enn gjennomsnittsinntekten, 30 ganger mer enn en vanlig pensjon (på rundt 3000 kroner) og 22 ganger mer enn minimumslønnen som nå er på rundt 4000 kroner.  At en vanlig familie bruker rundt 20% av inntekten sin på transport kan forklare litt av sinnet på grunn av T-banepriser.

En markedsløsning for alt

Men det er ikke bare inntektsulikheten som sliter på folk. Den andre årsaken er  kombinasjonen av usikre arbeidsforhold, lave lønninger, lange arbeidsdager, og vissheten om at noen tjener svært godt, mens man selv aldri har helt nok til slutten av måneden.

Samtidig er Chile, som Villegas advarte, et samfunn sterkt fokusert på konsum og konkurranse. Jeg synes generelt at begrepet «nyliberalisme» tilslører mer enn det avdekker. I Latin-Amerika  blir det brukt om grådighet og profittøkning generelt, inkludert mye av det som nyliberalismen forsøkte å bekjempe (som privilegert tilgang til statskassa for grupper med gode politiske kontakter). Men akkurat i tilfellet Chile er begrepet ganske treffende. Her har man en sterk stat som regulerer effektivt for at markedet fungerer, men som legger få begrensninger på det. Den er en markedsløsning for alt, og det koster penger.

Den vanligste varen å kjøpe på kreditt er kjøttdeig.

For å få hjulene til å gå rundt tar flere og flere opp lett tilgjengelige forbrukslån (ofte fra store kjøpesenterkjeder), eller handler på kreditt. Flere og flere får betalingsproblemer, og hver fjerde chilener over 18 år er nå i gjeldsregisteret DICOM. Det medfører ofte vanskeligheter med å få jobb fordi arbeidsgiver sjekker gjeldsregisteret. Og det er ikke bare for å kjøpe seg ny tv eller dyre joggesko de tar opp lån. Det viser seg at den vanligste varen å kjøpe på kreditt er kjøttdeig, og den betales med en rente på 40% i året.

Selv om chilenerne ligger på topp i Latin-Amerika når det gjelder synet på landets økonomi (bare 16% mener at den er dårlig, mens 83% av venezuelanerne, forståelig nok, mener det samme om sin situasjon), så er de derfor langt mer negative når det gjelder sin egen økonomi. 74 prosent mener også at landet styres av en liten gruppe som først og fremst tenker på seg selv (dette tallet er høyt, men ikke blant de høyeste i regionen). Alt i følge Latinobarómetro.

 

Ulikhetens politiske økonomi

For det tredje har det gått mange år uten endring. Det har vært mange runder med demonstrasjoner: det har vært sosialistregjeringer, til og med kommunistene var med i den styrende koalisjonen fra 2014 til 2018. Likevel er ikke modellen grunnleggende endret.

En videreføring av den økonomiske modellen innført under Pinochet var en del av kompromisset mellom venstre- og høyresida som la til rette for overgangen til demokrati i 1989. Grunnloven fra 1980, som fremdeles er gyldig, vektlegger individets rett til å drive økonomisk virksomhet, og legger begrensninger på statens engasjement.

Like viktig er det at Pinochet-perioden ga opphav til en rekke store chilenske økonomiske grupper som har interesser i selskapene som driver alt fra helse- og utdanningsinstitusjoner til farmasøytiske selskaper og naturressursutvinning, og som er viktige premissleverandører for politikken. Derfor skapte ikke reformene gjennomført av helse, utdanning og pensjoner gjennom 20 års styre av sentrum-venstrekoallisjonen Concertación (1990-2010) grunnleggende endringer av «modellen» som chilenerne nå vil endre.

 

Elitenes korrupsjon

For det fjerde, og dette er kanskje det som aller mest har fått raseriet og misnøyen til å øke, har avsløringene av elitenes korrupsjon og totale mangel på forståelse av at noe er galt stått i kø. Chile oppfattes fremdeles som et relativt ukorrupt land, og dagligdags korrupsjon, som man finner i andre land i Latin-Amerika, er relativt uvanlig i Chile.

Totalt sett opplever mange at Chile er nettopp det Chile de ikke ville ha.

Men avsløringer om hvordan store bedrifter (inkludert apotek-kjeder) har tjent penger på tvilsomme måter med direkte negative følger for folk flest har det vært mange av. Den sittende regjeringen symboliserer også, enda sterkere enn tidligere, et elitestyre. Piñera selv er en styrtrik forretningsmann, og i hans regjering sitter eksplisitte Pinochet-sympatisører, deriblant hans fetter Innenriksminister Andrés Chadwick, som er mannen som har hatt ansvaret for håndtering av demonstrasjonene.

Totalt sett opplever mange at Chile er nettopp det Chile de ikke ville ha. Det er et land hvor rundt en tredjedel tjener godt og nyter fordelene av å bo i et land med generelt sett sterke institusjoner, langt større grad av trygghet enn andre latinamerikanske land, og hvor det meste kan kjøpes for penger. Resten føler seg som maktesløse arbeidsmaur i konstant bekymring for skolegangen til barna eller medisinene til bestemor.  I tillegg begynner en større del av befolkningen å reagere på hvordan de siste årenes økonomiske suksess har gått ut over deres fellesressurser uten at noen har betalt for det: om det er vannressursene i nord som lider under gruvedriften eller sjøen i sør på grunn av fiskeri. Det er nå rundt 100 pågående “sosiomiljø”-konflikter i Chile.

Derfor skal det bli ganske vanskelig for regjeringen til Sebastian Piñera å komme med tilstrekkelige innrømmelser for å stagge gemyttene. Branko Milanovic har regnet ut at de forslagene som nå ligger på bordet – om økte minimumsløsninger, pensjoner, og noe høyere skatter for høytlønte – vil koste 0,4% av Brutto Nasjonalproduktet (BNP). De rikestes formuer utgjør 25% av BNP. Chile har råd til en mer omfattende reform.

Problemet er at ulikheten i Chile har lange strukturelle røtter og er fundamentert i ulikhetens politiske økonomi. Som jeg har diskutert i en artikkel hvor jeg sammenlikner ulikhetsreduksjon i Scanindavia og Latin-Amerika (inkludert Chile) så må man ta omfattende grep, og man må gjøre det i dialog med brede samfunnslag.

 

Hva med resten av Latin-Amerika?

Et spørsmål jeg har fått ofte er om det som skjer i Chile har sammenheng med det som skjer i de andre landene i regionen. Svaret er både ja og nei. De aller fleste chilenerne er på en eller annen måte inkorporert i den moderne økonomien, selv om mange ikke opplever fordelen ved den. Det kan man ikke si om Ecuador, som var det forrige åstedet for massedemonstrasjoner.

Hadde ulikhet vært eneste årsak, ville det vært opprør konstant i Latin-Amerika.

Ecuador er ikke bare langt fattigere, men et land der mange flere også lever utenfor den formelle økonomien. Å fjerne gass-subsidiene, som var den direkte foranledningen for uroen der, har reelle og umiddelbare konsekvenser for folks økonomi. Det handler ikke om symbolikk som t-banebillettprisøkningen i Santiago; det handler om å kunne sette mat på bordet. Demonstrasjonene i Bolivia hadde utspring i politikk, og i Honduras dreide det seg om korrupsjon, utrygghet og politisk svindel.

Det landene har til felles er ikke bare ulikheten. Hadde ulikhet vært eneste årsak, ville det vært opprør konstant i Latin-Amerika. Det handler også om at de økonomiske nedgangstidene nå har vart en stund (se figuren under). Det medfører nesten alltid uro.  Fattigdommen er begynt å øke igjen etter en lang periode med nedgang.

Men en annen og mer bekymringsfull tendens er sviktende tillit til institusjoner, inkludert demokratiske institusjoner.  Selv om støtten til demokratiet i Latin-Amerika fremdeles bare er bekymringsfullt lav i Brasil, El Salvador, Guatemala og Honduras, går den nedover i mange land. Og som nesten alltid i Latin-Amerika, så utnyttes folks (ganske forståelige) mistillit til systemet  av ulike krefter.

Mens det tidligere har dukket opp populister av ulike avskygninger, ser vi i dag også ekstremt polariserte forklaringer på hva som faktisk skjer og hva som kan være løsningen. På høyresiden verserer historier om at den ekstreme venstresida som har planlagt å destabilisere regionen ved å gi støtte til opprør mot høyreorienterte regimer, som Sebastian Piñeras Chile. På den andre siden forsøker venstreorienterte ledere, som Nicolás Maduro, å innkassere seire på vegne av anti-kapitalismen, mens han glatt ignorerer at hans autoritære halvmilitære styre er det siste de fleste chilenerne ønsker seg.

Hvilke andre krefter som prøver å påvirke en region som står midt i spillet om en ny global verdensorden, med Kina på den ene siden, Russland på den andre, og den gamle imperialisten, USA uten plan men med virkemidler til å dominere, vet vi ikke. Og det er nettopp et Latin-Amerika som ingen ville ha: der rettigheter og institusjoner og en enighet om hva demokratiet betyr er på vikende front, mens en rekke ulike aktører kjemper om sannheten og folkets gunst med både legitime og illegitime midler.

Å se Santiagos gater fylles med over en million fredelige demonstranter i helgen, ga et visst håp etter at skrekkscener fra de siste dagers overgrep fra de militære har rullet gjennom sosiale medier. Chilenerne kan skape et Chile som flere vil ha, om chilenerne bare vil og klarer å samle seg. Om Latin-Amerika som region klarer det, er langt mer tvilsomt.

 

Innlegget er opprinnelig publisert på Benedicte Bulls blogg La Bulletina