trygve hegnar Foto Ståle Andersen
FOTO: Ståle Andersen/Norges Bank

Hegnar, døden og skattene

Benjamin Franklin skrev en gang at kun to ting er sikkert her i verden – døden og skattene. Nå har høyresiden funnet en måte å koble de to sammen på.

Arveavgift er en «dødsskatt» skriver Trygve Hegnar i Finansavisen 2. september. Både finansminister Siv Jensen[1], Fremskrittspartiets finanspolitiker Roy Steffensen, høyrepolitikere som Heidi Nordby Lunde, skribent Jon Hustad, og en rad andre, bruker dette begrepet – «dødsskatt» – om arveavgiften og andre former for beskatning av formuesoverlevering.

Om dette høres ut som et konstruert begrep er det fordi det er nettopp det. «Dødsskatt» er et ord skapt av den ytterste amerikanske høyresiden, og blåkopiert inn i den norske debatten av deres meningsfeller her.

dødsskatt 2I USA har republikanerne lenge brukt mye ressurser på systematisk arbeid med språk og ord. Språket og tankene våre er nemlig ikke adskilte. De henger ihop, og former hverandre. Dette handler rett og slett om hvordan hjernene våre fungerer. Jo flere ganger koblinger mellom begreper som «død» og «skatt» gjentas i den offentlige debatten, desto sterkere blir den samme forbindelsen – faktisk rent fysisk – mellom de nevronene i hjernen vår som er involvert.

Det kan sammenliknes med hvordan det etter hvert blir en sti i skogen mellom to steder der man går ofte, og hvor mye lettere det etter hvert blir å følge stien enn å bakse i krattet utenfor. Dyktig håndverk når det gjelder politisk kommunikasjon, kan altså endre velgernes hjerner.  Hvilke ord som brukes spiller en rolle for hvordan vi tenker, hva vi prioriterer og hva som framstår som en god idé. Det betyr altså at det er viktig å etablere en språkbruk som aktiviserer de rette tingene i mottakerens hjerne. Det hjelper til med å vinne gehør for det man vil oppnå.

En av de mest kjente språkguruene på høyresiden i USA heter Frank Luntz. Han er akademiker, men langt ute på høyresiden selv i amerikansk målestokk. Luntz tilbyr rådgivning til politikere, regjeringer (blant annet den israelske) og store selskaper om hvordan de skal utforme budskapet sitt. Han har også skrevet flere notater for republikanerne. I et av dem lanserer han «14 ord vi aldri må bruke«, som er et ypperlig eksempel på hvordan republikanerne har jobbet for å dreie språket i sin favør.

Man finner på denne listen selvfølgelig et klart råd om å aldri si «arveavgift».

Her går Luntz igjennom noen nøkkelbegreper i amerikansk politikk og forklarer hvordan republikanerne bør bruke dem for å få språket til å jobbe for seg. Man skal for eksempel aldri si «myndighetene», men i stedet si «Washington».

Dette – forklarer Luntz – handler om følelsene folk har til sine lokale myndigheter. Mange forbinder «myndighetene» – «government» – med positive ting som politi og søppeltømmere. Washington, derimot, er eliten og makten. På samme måte skal man aldri gå i forsvar for «globalisering» eller «kapitalisme». Her er «fri markedsøkonomi» nøkkelen. For amerikanere representerer globalisering noe stort, fremmed og utenlandsk. Kapitalisme forbindes med noe nådeløst og kaldt. Frihet er derimot en kjerneverdi i samfunnet, som det er umulig å være mot.

Man finner på denne listen selvfølgelig et klart råd om å aldri si «arveavgift», men i stedet kalle det nettopp «dødsskatt». I sin begrunnelse viser Luntz til at motstanden mot å legge skatt på arv øker dramatisk når betegnelsen endres. Hans undersøkelser viser at hele 78 prosent av amerikanerne ville fjerne «dødsskatten» – på tross av at under 1 prosent måtte betale den.

nyhetsbrevet

I Norge finner vi allerede i 2008 i det konservative tidsskriftet Minerva oppfordringer til den norske høyresiden om å ta dette og andre av Luntz` begreper i bruk her hjemme. Hensikten er naturligvis å oppnå den samme effekten som Høyres søsterparti republikanerne gjorde – å vinne gehør for en svært urettferdig fordelingspolitikk gjennom å kalle det noe annet.

I boken «Kapitalen i det 21.århundret» viser Thomas Piketty at arv i økende grad spiller en rolle. Gaver og arv fra foreldre kan avgjøre om man kommer seg inn på boligmarkedet. I norsk sammenheng har professor i sosiologi, Marianne Nordli Hansen, tydelig vist voksende betydning: Mens 26 prosent av de én prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet, var denne andelen i 2010 økt til 42 prosent.

Venstresiden må møte dette gjennom å bli mer bevisste på den makten som ligger i språket.

Piketty er videre svært bekymret for at den stadig større opphopingen av formue hos stadig færre gjør at økonomisk makt skal omsettes i politisk makt. Mye ressurser kan brukes til å sette en politisk agenda som gir enda større forskjeller og fordeler til de som allerede har mest. Kreativ, vitenskapelig og dyktig bruk av språk og ord er et av virkemidlene.

Venstresiden må møte dette gjennom å bli mer bevisste på den makten som ligger i språket. Man må utvikle sine egne begreper – samtidig som man unngår å hjelpe høyresiden gjennom å bruke tungt verdiladede  ord som «friskoler», «skattetrykk», «nærpolitireform» eller altså «dødsskatt». I det konkrete tilfellet kan man jo kontre, slik venstresiden i USA gjorde, ved å kalle det «Paris Hilton-skatten», for å vise hvor få som faktisk måtte betale. Eller man kan konstatere som økonomen Alexander Cappelen gjorde i en debatt: På hvilket tidspunkt er det best å betale skatt? Det må jo være når du er død!

nyhetsbrevet

[1] F.eks Dagbladet 30. apr 2014