En Dude for vår tid

Om man låner øre til unge mennesker i dag, glemmer man lett at Norge – i hele 15 av de siste 17 årene – har blitt rangert som «verdens beste land å bo i». For selv om omstendighetene for unge nordmenns livsutfoldelse er mer sjenerøse enn de har vært for noen annen generasjon gjennom tidene, snakker mange av dem som om de kom rett fra slagmarken!

Alt ligger til rette for at de skal ha det lett, men faktisk har de det tungt. Det forventes at de presterer på alle livets områder, sier de, og hele tiden kastes nye krav mot dem, fra alle mulige kanter. De opplever det som et nærmest umenneskelig press.

Om det virkelig er slik unge mennesker har det i dag, er det ikke så rart at de sliter med angst, depresjon og det som verre er. Spørsmålet er bare hvorfor verdens mest privilegerte unge mennesker har det så begredelig. Kanskje er grunnen at om man «har alt», så er det likevel én ting man mangler, nemlig en god grunn til å mislykkes. Når alt ligger til rette for suksess, må man være en virkelig gedigen taper om man ikke får det til.

For meg virker det dog åpenbart at vi trenger noen andre – og på noen bestemt måter dårligere – forbilder enn dem vi opererer med i dag.

Unge som fanges av slikt tankespinn, begynner å tro at alt annet enn ubetinget suksess er anomalier; det eneste idealet de forstår seg på er perfeksjon. I denne verdifattigdommen haster de unge videre, som slaver under kravene, mens de blir mer frustrerte og deprimerte for hver Ungdata-undersøkelse som kommer ut.

Men er ikke alle disse kravene innbilte? Er ikke dette bare sånt man begynner å forestille seg når man omgir seg med de sosiale medienes altfor perfekte selvfremstillinger? Antagelig, men denne innsikten løser ingenting, for i den grad det er nettopp slike forestillinger unge mennesker omgir seg med, tar det ikke lang tid før de begynner å ta dem på alvor, og ganske snart fremstår hele verden – altså bortsett fra dem selv – som vellykket. Bare helt unntaksvis, og hvis de er heldige, får de påminnelser om at det ufullkomne også har en verdi.

Hvordan kan vi hjelpe disse unge menneskene, for ikke å nevne alle voksne som også opplever et slikt «umenneskelig press» om å være perfekt? For velfunderte svar må man nok gå til fagfolk. For meg virker det dog åpenbart at vi trenger noen andre – og på noen bestemt måter dårligere – forbilder enn dem vi opererer med i dag.

Som fortelling betraktet er The Big Lebowski en tynn suppe.

For å bli mer konkret, tror jeg vi kan ha et og annet å lære av en boms som i disse dager feirer 20 år. Jeffrey Lebowski, også kjent som «The Dude», er den bokstavelig talt uforglemmelige hovedpersonen i det noen av oss mener er Coen-brødrenes viktigste film – og han er helt perfekt i all sin imperfeksjon. Selv om The Big Lebowski fikk til dels lunkne kritikker da den kom, har filmen i løpet av de siste 20 årene opparbeidet seg en status som en av filmhistoriens virkelige store kultklassikere. Ikke minst har et globalt fan-fenomen oppstått rundt filmen:

Hvert år møtes såkalte «Achievers» til «Lebowski Fest», der de ikler seg kostymer fra filmen (tenk: pysjbukser, inka-kofter og heldekkende bowling-trikoter), mens de resiterer filmdialog fra hukommelsen. Det siste er forresten en smal sak, for The Big Lebowski er så mettet med minneverdige replikker at man knapt har maken. Selv akademikere har begynt å fatte interesse for filmen og dens fans, med artikkelsamlingen The Year’s Work in Lebowski Studies (2009) som et foreløpig høydepunkt. Som for å toppe det hele, har det også oppstått en religion oppkalt etter filmens hovedperson, den såkalte dudeismen, som formelt heter «The Church of the Latter-Day Dude». Deres credo? «Take it easy.»

Som fortelling betraktet er The Big Lebowski en tynn suppe: Historien begynner med at The Dude forveksles med en annen Jeffrey Lebowski, en strebersk filantrop som er like rik som han er ufordragelig («I am very busy, as I imagine you are»), og på alle måter The Dudes rake motsetning.

En gruppe nihilister (!) har nemlig fått det for seg – for øvrig etter påtrykk fra den rike Lebowskis gjeldstyngede trofé-hustru, Bunny – at de skal presse den rike Lebowski for penger, og siden nihilister ikke bryr seg om noenting, bryr de seg heller ikke nevneverdig om hvorvidt de har funnet den rette Lebowski («Ve vant ze money, Lebowski!»). Fra dette utgangspunktet drives filmen egentlig ingensteds. Det ene og det andre skjer, men ingen av hendelsene er særlig sentrale for filmens kvaliteter.

The Dude er ikke på vei noe spesielt sted, men han vingler etter sitt eget kompass.

Poenget med The Big Lebowski er med andre ord ikke plotet. Snarere er det å skildre et miljø – det vil si noen karakterer (The Dude, Donny, Walter, m.fl.), et sted (California), og en tid (tidlig 1990-tall): «This aggression will not stand, man». Og det er dette miljøet, med The Dude som et ufrivillig midtpunkt, som altså oser av en livsholdning som vår tids unge helt ser ut til å ha glemt. Inspirasjonen er delvis grungens slacker-kultur, men filmen henter samtidig mye fra hippie-bevegelsen der The Dude må ha tilbrakt sine formative år, og holdningen som gjennomsyrer dette miljøet fanges ganske elegant i en av filmens uforskammet høye antall uforglemmelige replikker:

«Fuck it, Dude, let’s go bowling».

Replikken må ikke misforstås. Det er ikke slik at The Dude og hans kumpaner selv er nihilister. Nei, The Dude bryr seg – «Well, I do mind. The Dude minds». Det er bare at det aldri, under noen omstendigheter, omdannes til press. Ambisjoner, forventninger, krav – alt dette er ganske ukjente størrelser for vår hovedperson. I motsetning til den rike Lebowski, som bruker sine «Little Lebowski Urban Achievers» – «And proud we are of all of them…» – som filantropisk pynt på sine kapitalistiske synder, er The Dude omtrent så langt fra en streber som det er mulig å komme.

The Dude bryr seg verken om penger eller karriere eller å sole seg i glansen av vennekretsen. Nei, The Dude skiller seg fra nihilistene i sin lidenskap for sånt som Creedence, White Russians, bowling, joints, og ikke minst, det forsvunne stueteppet sitt. Igjen må man ikke misforstå; The Dude har ikke noen utpreget interesse for interiør, som sådan. Det er bare tilfeldigvis sånn at: «That rug really tied the room together».

I tråd med hippie-arven har The Dude svært liten respekt for autoritetspersoner.

The Dude er ikke på vei noe spesielt sted, men han vingler etter sitt eget kompass, og tar ved hver eneste anledning et aktivt valg til fordel for minste motstands vei. I tråd med hippie-arven har The Dude svært liten respekt for autoritetspersoner: Han kan ikke fordra folk som tar seg urettmessig til rette («Mr. Treehorn … treats objects like women, man»), liker ikke å bli skyflet rundt av muskler («Hey, careful man, there’s a beverage here!»), og setter særlig liten pris på å bli hundset av uniformer («Fucking fascist!»). Han bowler halvprofesjonelt, men konkurranseinstinktet er heller dårlig utviklet.

Når lederen for et rivaliserende bowling-lag – for øvrig en straffedømt pedofil med et uforglemmelig metroseksuelt kroppsspråk – lover The Dude og hans kumpaner at han skal «fuck you up», svarer The Dude karaktertypisk: «Yeah, well, you know, that’s just like… your opinion, man».

En kuriositet ved The Big Lebowski er at The Dude er med i alle filmens scener. Når det er sagt, drives filmen – som mye annen god fiksjon – frem av samspillet mellom karakterer, og dermed, mellom forskjellige mennesketyper. I denne sammenhengen er det først og fremst snakk om The Dudes bowling-kompiser, Donny og Walter. Den første er smått stakkarslig, dum og uselvstendig. Det er ikke noe vondt i ham, men han er så lite bevandret i verden at han helt mangler et grep om tilværelsen. Så blir han også behandlet deretter: «Shut the fuck up, Donny!».

The Dude er naturligvis en katastrofe sett fra produktivitetskommisjonens ståsted.

Han henger aldri med på samtalen, og har en total mangel på handlekraft. Walter er Donnys rake motsetning. Der Donny er liten og forsiktig, er Walter svær og brautende; der Donny er dum og kunnskapsløs, er Walter encyklopedisk («V.I. Lenin! Vladimir Ilyich Ulyanov!»); der Donny er tafatt og usikker, er Walter frampå og selvgod.

Men om Walter har mye som Donny mangler, er han altfor mye av det gode; han er håpløst pompøs og selvhøytidelig («Is this your homework, Larry?»), irrasjonelt oppfarende («You’re entering a world of pain!»), stundom på grensen til aggressiv («See what happens? This is what happens when you fuck a stranger in the ass, Larry!»).

Det er nesten synd å konkludere slik om så godt utviklede karakterer som disse, men Donny og Walters viktigste funksjon i filmen er likevel å danne kontraster til The Dude. På ulike vis mangler både Donny og Walter bakkekontakt, og det er The Dude som kalibrerer dem. Mens Donny hele tiden må leies og ledes på vel, må Walter modereres og hankes inn fra viddene han så gjerne beveger seg ut på. Så på tross av at han er konstant «fjern», er The Dude den eneste i denne gjengen med en viss realitetsorientering.

Samtidig er det nærmest umulig å se The Big Lebowski og ikke deponere alt man har av sympati på døgenikten The Dude.

I den grad Jeffrey «The Dude» Lebowski er et ideal, er det fordi han har perfeksjonert hverdagslivets kunst. Han manøvrerer alle små og store utfordringer, men han gjør det ikke som en profesjonell, som en streber. Isteden er han bokstavelig talt en amatør i livet – han elsker det, som det er. Forresten, elske er nok å ta for hardt i; det høres altfor anstrengende ut.

Når The Dude har perfeksjonert hverdagslivets kunst er det imperfeksjon han har perfeksjonert. Han er ekstraordinært dyktig til å være fornøyd. Eller med hans egne minneverdige ord: «The Dude abides». Bomsen Lebowski er en pragmatist og en bricoleur, han er en som tar det han har og får mest mulig ut av det. Men han streber aldri etter å få mest mulig; han er en «satisficer», ikke en «maximizer». The Dude synes det meste er bra (nok) først og fremst fordi han har sørget for at lista ligger passelig lavt.

The Dude er naturligvis en katastrofe sett fra produktivitetskommisjonens ståsted. Det er uklart om han i det hele tatt har noen jobb («Is this a…? What day is this?»). Ikke bare har han problemer med å betale husleien, det ser heller ikke ut til å plage ham nevneverdig. Da den sjenerte huseieren hans står på døren for å minne ham på at husleien har forfalt, er The Dudes reaksjon: «Far out, man.»

De mange som i løpet av filmen kaller han en taper («Stay out of Malibu, deadbeat!») har selvfølgelig rett. På mange måter er han også selvsentrert. Han bryr seg mer om det forsvunne stueteppet sitt enn om de fattige barna i Afrika eller, for den saks skyld, om de underpriviligerte barna som den rike Lebowski tross alt vil hjelpe med sitt veldedighetsopplegg.

Samtidig er det nærmest umulig å se The Big Lebowski og ikke deponere alt man har av sympati på døgenikten The Dude. Han er eksepsjonelt likandes, et finlegert amalgam av helt og anti-helt. Han er altfor lat til å være en helt i tradisjonell forstand, naturligvis: «Uli doesn’t care about anything, he’s a nihilist», får The Dude på et tidspunkt vite, hvorpå han svarer, «Ah, that must be exhausting.»

For ordens skyld mener jeg heller ikke at The Big Lebowski i seg selv er noen kur mot angst og depresjon.

Det gjemmer seg likevel en slags moralsk ryggrad inni inka-koften hans et sted («Come on, man, I’m not trying to scam anybody here»): Når situasjonen krever det av ham, stiller han opp – i alle fall litt, forsøksvis, på en måte.

Det jeg forsøker å si med dette er ikke at vi nødvendigvis har så mye å tjene på å opphøye The Dude til ideal, som en slags antitese til perfeksjonsidealet som mange unge nordmenn lider under. Det ville antagelig være å bytte én grøftekant for en annen. For ordens skyld mener jeg heller ikke at The Big Lebowski i seg selv er noen kur mot angst og depresjon. Poenget er snarere dette:

Når vi har så lett for å legge vår sympati på en karakter som The Dude – som formelig flyter over av brister og svakheter – så er det fordi slike brister og svakheter er vanlig og menneskelig og, ja, på noen måter bra for oss. Jeg mener ikke at vi skal gjøre The Dude til et forbilde, men at vi bør bruke ham til å utvide det etter hvert så fattigslige repertoaret av mennesketyper vi befolker kulturen vår med. For vår egen mentale helses skyld, bør vi nyte, forsøke å forstå, og kanskje til og med lære noe av The Dudes selvbestemte evne til å gi blaffen.

Så til deg, i verdens beste land, som opplever et nærmest umenneskelig press, som føler at du må prestere på alle livets områder, og som opplever at du brekker ryggen under en tung bør av krav og forventninger: Fuck it, Dude, let’s go bowling.