FOTO: Lutvann skole

En hyllest til skolevaktmesteren

Skolevaktmester Orhaug fiksa alt. Lyspærer, dørlåser, issvuller, ødelagte fotballmål eller en vrang sykkellås. Orhaug kunne alt.

Orhaug hadde kontor i kjelleren. Ved Gymsalen. Han var vaktmester på Lutvann skole. Han het bare det. Orhaug. Han hadde sikkert et fornavn, men det var det ingen som brukte selv om vi var godt inne på 80-tallet og dus med både Jorun, Ragnhild og de andre lærerne.

Orhaug var alltid på jobb. Hvis noen dro veldig tidlig på skolen, kanskje det var litt trangt hjemme om morra’n. Eller kanskje noen ikke ville gå rett hjem etter skolen.

Men alle visste at Lutvann, det var Orhaug sin skole.

Da var det bedre å sitte inne hos Orhaug. Se på at han jobba. Hvis du hadde glemt igjen ei bok i klasserommet, låste Orhaug deg inn. Han hadde aldri dårlig tid, Orhaug. Men han hadde en traktor. Med brøyteskuff. I garasjen. Der fikk ingen gå inn. Traktoren fikk ingen lov til å røre. Den var farlig, sa Orhaug. Ingen rørte den traktoren.

Orhaug hadde en tatovering på armen.

– Fangenummeret mitt, sa Orhaug.

Vi visste ikke om han spøkte med oss. Helt til alle en dag skulle inn i aulaen. Der sto Orhaug på scenen. Så rart å se ham der. Han fortalte om krigen. Så viste han fram en tysk hjelm. Den dreit vi i etter frigjøringa i femogførr, sa Orhaug. Han viste oss B-såpe.

– Vi blei ikke reine av den, sa Orhaug. Vi hata den såpa. Men det var det vi hadde. Tenk at det ikke var tull det med den tatoveringa, tenkte vi. Tyskera, gitt! Orhaug var vår mann. Hel ved!

Lauritsen var rektor. Men alle visste at Lutvann, det var Orhaug sin skole. Lærerne spurte pent om hjelp og Orhaug fiksa. Fiksa alt. Lyspærer, dørlåser, issvuller, ødelagte fotballmål eller en vrang sykkellås. Orhaug kunne alt. Han var den eneste vaktmesteren vi kjente. Bortsett fra mamma’n til Guro, da. Men det var jo bare i bøkene.

Ikke vår jobb, sier kompaniet.

Da Orhaug ble for gammel til å jobbe på Lutvann, hadde noen funnet ut at vi ikke trenger sånne vaktmestere i skolen lenger. Bedre med en kontrakt, sa de. Med et kompani. Billigere sånn. Mer moderne. Nye koster feier best. Nye hver måned. Navnløse folk uten tatovering men med logo på ryggen.

Stykkpris på skift av pære og brøyting av fotballbane.

Men stykkpris på samtaler med elevene glemte de visst å forhandle fram. Eller på å kunne navnet til alle lærerne på hele skolen. På å se hver enkelt elev. Ikke vår jobb, sier kompaniet. Får ikke betalt for det. Må dessuten være et annet sted snart.

Historien gjentar seg. Noen ganger dessverre, og noen ganger heldigvis. Denne uka har vært en heldigvis-uke. Byrådet har bestemt at alle skolevaktmestere nå skal være kommunalt ansatte. Flere enn 40 vaktmestere skal ansettes neste år. Skolevaktmestertjenesten skal ikke lenger konkurranseutsettes.

Vi har fått nye koster i Oslo. Og de virker.

(Teksten er basert på et Facebook-innlegg på artikkelforfatterens side).