Er fred en kvinnegreie?

Årets fredspris går til ICAN (International campaign to abolish nuclear weapons), en tildeling som har vakt begeistring i vide kretser. Folk flest er jo mot atomvåpen. Eller – er fred en kvinnegreie?

Her hjemme er den mangeårige lederen av Nei til Atomvåpen, Ole Kopreitan, selve personifiseringen av motstanden, men fotfolket i kampen mot atomvåpen har stort sett vært kvinner.

Ta en titt på bildet under. En håndfull menn – og en haug med damer. Tre kvinner representerte ICAN Norge ved de avsluttende FN-forhandlingene om et internasjonalt atomvåpenforbud i sommer.

Går du inn på nettsiden icannorway.no og sjekker kontaktinformasjonen, er det bare damer der også. I styret finner vi riktignok tre menn. I et styre på sju, ser det nesten ut som de er kvotert inn på 40 prosent-regelen. Vi kan konstatere en klar kvinnedominans. Det er ikke tilfeldig. Kvinner har dominert fredsbevegelsen i 100 år.

Forbindelsene mellom fredsaktivister, fredsorganisasjoner og atomvåpenmotstandere er tette, slik det også fremgår av ICANs støtteorganisasjoner i Norge. Man behøver selvsagt ikke være tilknyttet en fredsorganisasjon for å engasjere seg aktivt mot atomvåpen, men omvendt er det naturlig at pasifister og antimilitarister er inderlige motstandere av atomvåpen – og andre masseødeleggelsesvåpen, for den saks skyld.

Som så ofte ble fredskvinnene beskyldt for å løpe Sovjetunionens ærend.

Slike våpen fantes ikke da Internasjonal kvinneliga for fred og frihet IKFF) ble etablert i 1915, men det går en ubrutt kvinnelinje fra den gang og fram til dagens fredspris. Fredsmarsjene på 1980-tallet illustrerer dette godt:

Mens det meste av syttitallsfeministenes opprør hadde lagt seg og den såkalte statsfeminismen tok form, levde Fredskvinnene videre som protestbevegelse.

NATOs såkalte dobbeltvedtak i 1979 satte sinnene i kok. Saken var at USAs planer om utplassering av mellomdistanseraketter med atomstridshoder i Europa ble fulgt opp med et vedtak om nedrustningsforhandlinger. Det siste skjedde etter påtrykk fra blant andre IKFF. Dobbeltvedtaket ble oppfattet som selvmotsigende og nedrustningsdelen som lite troverdig. Nordiske kvinner reagerte spontant og mobiliserte kvinneorganisasjoner og nettverk til ulike aksjoner.

Av en lang rekke kvinneinitierte fredsdemonstrasjoner og aksjoner på 1980-tallet, fikk fredsmarsjene mest publisitet. Det ble arrangert tre internasjonale og én nasjonal fredsmarsj i løpet av tiåret. Sentralt i arbeidet stod IKFF og det mer uformelle nettverket Kvinner for fred. Motstand mot atomvåpen var det sentrale parolegrunnlaget.

Den første store fredsmarsjen gikk fra København til Paris sommeren 1981. 4 000 mennesker forlot København i juni. Folk ble invitert til å delta så langt eller kort de ønsket. Ti kvinner fra hvert av de nordiske landene forpliktet seg til å gå hele marsjen. 1 200 km ble tilbakelagt.

Da toget nærmet seg Paris på Hiroshima-dagen 6. august, deltok 22 000 mennesker. Kritikken uteble ikke, og kom fra blant andre høyrepolitikeren og leder i Norske kvinners nasjonalråd, Grethe Værnø, som hadde tette forbindelser til Forsvaret. Særlig norske Eva Nordland, sentral i den første Kvinner for Fred-gruppen på Jar utenfor Oslo, måtte tåle hennes skarpe kritikk.

Som så ofte ble fredskvinnene beskyldt for å løpe Sovjetunionens ærend. Den kritikken tok de seriøst og fikk etter store anstrengelser arrangert en fredsmarsj fra Stockholm til Moskva og Minsk året etter. Den andre marsjen var et faktum.

Eva, hva sier du nå? Dere har jo vunnet over byråkratiet i landet?

Dette var en imponerende prestasjon, som antakelig var med på å bane veien for politiske endringer “bak jernteppet”. Med paroler om nedrustning og nei til atomvåpen i øst og vest, ble de nordiske og sovjetiske demonstrantene tatt vel imot i Sovjetunionen. Store deler av “marsjen” måtte tilbakelegges med båt og tog, men tusenvis møtte opp og deltok på lokale arrangementer over alt hvor de kom.

50 000 hørte IKFFs leder Elise Hübert tale. Norsk presse bagatelliserte hendelsen og fokuserte på noen mindre uenigheter underveis. Men NRKs Moskva-korrespondent måtte gi seg ende over og stilte Eva Nordland spørsmålet “Eva, hva sier du nå? Dere har jo vunnet over byråkratiet i landet?”

Den tredje internasjonale marsjen i 1983, Oslo – New York – Washington, fikk liten oppmerksomhet, tross støtte fra flere fagforbund, politikere og kulturpersonligheter. Johan Jørgen Holst, Karin Stoltenberg og Ruth Tellefsen var blant dem. Birgitte Grimstad var en av tre marsjledere. “I USA ble marsjen neglisjert og usynliggjort og de eneste offentlige representantene som stilte opp var amerikansk politi med køller”, ifølge Else Skjønsberg.

Den såkalte Norgesmarsjen, fra Eidsvoll til Trondheim, ble en suksess. Aksjonen i 1983 samlet så godt som alle fredsorganisasjonene i Norge. Medregnet et antatt antall uregistrerte deltakere, hadde 25 000 sluttet opp om protesten mot atomvåpen, ifølge Aftenposten. Blant de synlige og aktive deltakerne var organisasjonen Nei til atomvåpen, som på denne tiden var blitt selve symbolet på kampen mot atomopprustning i Norge.

Nei til atomvåpen (NTA) ble etablert i 1979. Ole Kopreitan ble ansatt som daglig leder i 1981, en stilling han beholdt til sin død i 2011. Han var NTAs ansikt utad, men bak ham stod en kvinnesterk organisasjon. Da forløperen, Aksjonen Protest mot Atomvåpen, startet opp i november 1960, sto flere sentrale kvinnelige fredsaktivister bak. Likevel ble kvinnene henvist til støtteoppgaver som pengeinnsamling og kaffekoking under Kopreitans ledelse tidlig på 1980-tallet. Ikke alle kvinnene i NTA var villige til det.

Jeg er høyrekvinne, men atomvåpen vil jeg ikke ha.

Jenny Mosland var initiativtaker og den sentrale skikkelsen i Bestemødre mot atomkrig. Hun var medlem både i IKFF og NTA, men som flere andre kvinner, fant hun seg ikke helt til rette i organisasjonene. Dertil kom erfaringer fra fredsmarsjene og personlige bånd som var knyttet gjennom dem. Det var behov for et mindre formelt og mer aksjonsrettet forum. Forbildet ble mødrene på Maiplassen i Buenos Aires, de argentinske mødrene som demonstrerte mot militærjuntaen utenfor presidentpalasset.

Bestemødrene møtte opp utenfor Stortinget hver onsdag mens spørretimen pågikk inne i salen. De delte ut løpesedler – Blekka – og snakket med forbipasserende. Etterpå møttes de på Det Norske Teatret for samvær, planlegging og politisk skolering. Gruppa var nettverksbasert, den hadde verken leder eller medlemsliste.

Ut fra bevarte adresselister vet vi likevel en del om aktivistene. De aller fleste var også medlem i IKFF. Den partipolitiske spredningen var opprinnelig stor. Ingrid Aigeltinger pleide å si: “Jeg er høyrekvinne, men atomvåpen vil jeg ikke ha.” I løpet av de neste tyve årene ble gruppen mer ensartet, med en ganske tydelig sosialistisk profil.

Hvis jeg ikke tar mye feil, blir det mange damer å se med fakler 10. desember.

På mange måter, både i form og innhold, var fredsdemonstrasjonene på 1980-tallet en videreføring av syttiåras kvinneopprør. Samarbeidet mellom uformelle nettverk og fast strukturerte organisasjoner, kan spores tilbake til krigens dager, men aksjons- og uttrykksformer var mer fantasifulle i kjølvannet av syttitallsopprøret og hadde gjerne et feminint preg. Menn hadde neppe arrangert en internasjonal dukkeutstilling på Kunstindustrimuseet i Trondheim, slik Ingeborg Skjåk Bræk gjorde.

IKFF ledet en kampanje mot krigsleketøy. I tillegg til kampanjer og PR-stun,t produserte kvinnene helhetlige analyser, der militarisme, miljø og velferd inngikk.

På 1980-tallet var syttitallets antikrigsgenerasjon blitt voksne, og flere inntok posisjoner i politikken. Det lite dokumentert, men later til at særlig kvinnene arbeidet for nedrustning og mot atomvåpen der også. Mest kjent er Sissel Rønbecks «dissens» i regjeringen i 1981. Hun kunne ikke støtte NATOs dobbeltvedtak og ble stående helt alene om protokolltilførselen, ettersom Einar Førde unnlot å være tilstede.

Alle disse kvinnene, organisasjonene, aksjonene, gruppene og initiativene leder fram mot anerkjennelsen ICAN har fått.