Er vi på vei inn i en ny tidsalder preget av økonomisk nasjonalisme?

CAMBRIDGE: Det virker som om verden er på vei inn i en ny tidsalder preget av økonomisk nasjonalisme. Mange land prioriterer nå nasjonale mål knyttet til sosiale, økonomiske og miljømessige agendaer framfor frihandel og multilateralisme. Og USA viser vei.

President Joe Biden er mer avmålt i sin tilnærming og mer åpen for internasjonalt samarbeid enn det Donald Trump var. Likevel er mange økonomiske liberalere bekymret for det de mener kan minne om en gjentakelse av 1930-tallets proteksjonisme og autarki.

Ifølge konvensjonell økonomisk teori, er det i et lands egeninteresse å innføre frihandel.

Men “økonomisk nasjonalisme” er et av de negativt ladete begrepene økonomiske liberalere bruker for å gi økonomisk politikk de ikke liker et dårlig omdømme. Som med alle ideologiske merkelapper, er dette begrepet mer tilslørende enn oppklarende. Det finnes tross alt mange ulike former for økonomisk nasjonalisme, hvorav noen er skadelige og noen er fordelaktige. Og noen av den økonomiske nasjonalismens ledende teoretikere, som Alexander Hamilton og Friedrich List, var politiske liberalere.

Økonomisk nasjonalisme kan riktignok virke mot sin hensikt hvis man drar denne politikken for langt. Men det gjelder også økonomisk liberalisme. Når økonomisk nasjonalisme blir anvendt på en forstandig måte for å fremme legitime nasjonale mål – som å bygge en sterk økonomi og forsterke en følelse av felles nasjonale mål i den økonomiske politikken – kan denne formen for nasjonalisme være gunstig, uten nødvendigvis å skade andre land.

Å vektlegge den nasjonale økonomien trenger ikke å være ugunstig for andre land.

Økonomisk nasjonalisme er en tilnærming til økonomien som hovedsakelig vektlegger nasjonen, ikke ulikt det politisk nasjonalisme gjør med politikken. Økonomien eksisterer primært for å tjene nasjonen, slik nasjonalstaten fremmer det som er i nasjonens interesse.

Disse formuleringene sier oss ikke noe særlig før vi begynner å definere hva det vil si å «tjene nasjonen» eller hva vi mener med «nasjonens interesse». Å vektlegge den nasjonale økonomien trenger ikke å være ugunstig for andre land og kan være forenlig med en betydelig grad av åpenhet med tanke på internasjonal handel og finans.

Ifølge konvensjonell økonomisk teori, er det i et lands egeninteresse å innføre frihandel. Dersom et lands myndigheter forsøker seg på en økonomisk politikk som trekker i retning av autarki (økonomisk selvforsyning), vil landet gi avkall på fordelene ved spesialisering, gå glipp av den nyeste teknologien og miste tilgang til utenlandsk kapital.

De siste tiårene har ingen land klart å kombinere disse to impulsene på en bedre måte enn de østasiatiske «utviklingspolitiske» statene.

Som den økonomiske historikeren Marvin Suesse hevder, blir den økonomiske nasjonalismen derfor dratt i to nærmest motsatte retninger: fristelsen til å begrense bytte av varer og tjenester med andre land for å fremme nasjonal uavhengighet og ønsket om å utvide og utnytte internasjonale forbindelser for å fremme nasjonal økonomisk vekst og utvikling.

De siste tiårene har ingen land klart å kombinere disse to impulsene på en bedre måte enn de østasiatiske «utviklingspolitiske» statene. Japan, Sør-Korea, Taiwan og ikke minst Kina (som har hatt den mest oppsiktsvekkende utviklingen blant disse landene) har alle basert seg på en blanding av tiltak som både fremmer global økonomisk integrering og som selektivt beskytter visse nøkkelnæringer.

Hvert land har skapt sin egen økonomiske framtid gjennom en rekke ulike næringspolitiske tiltak – kredittstyring, subsidier, handelsbarrierer (tollmessige og ikke-tollmessige handelshindringer) og ulike krav til utenlandske investorer (som f.eks. krav om bruk av lokale innsatsfaktorer, såkalt «local content») – som har hjulpet landet med å utvikle økonomisk kompetanse på nye områder.

Kina ble ikke bare en økonomisk stormakt, men også Vestens viktigste geopolitiske rival.

Dette har ikke bare dreid seg om økonomiske tiltakspakker. Tiltakene har vært del av nasjonale fornyelsesprosjekter med mål om å hente inn forspranget på de vestlige landene. Som statsviteren Elizabeth Thurbon ved University of New South Wales og hennes medforfattere påpeker:

Nasjonale beslutningstakere som er opptatt av utviklingspolitikk «anser lokal industriell produksjonskapasitet, teknologisk autonomi og en konkurransedyktig eksportsektor som det avgjørende fundamentet for nasjonal politisk legitimitet, nasjonal sikkerhet og internasjonal status og prestisje», og de er tilhengere av at «staten skal spille en avgjørende rolle i å fremme disse målene gjennom strategiske inngrep i markedet».

Ingen kan benekte at disse landene har lyktes. Den raske økonomiske veksten i disse landene har løftet flere hundre millioner mennesker ut av uverdig fattigdom og har gjort at noen av disse landene har fått status som avanserte økonomier i løpet av mindre enn to generasjoner. Kina ble ikke bare en økonomisk stormakt, men også Vestens viktigste geopolitiske rival.

Men alt i alt var de østasiatiske landenes økonomiske nasjonalisme gunstig for resten av verden.

Da disse landene utviklet seg, i raskt tempo, ble de alle beskyldt for at de ikke var åpne nok og for at de ikke sørget for tilstrekkelig markedsadgang. Omfattende statlige subsidier – til stålindustrien, bilindustrien, solcelleindustrien etc. – undergravde ofte utenlandske bedrifters evne til å konkurrere på like vilkår og ble møtt av protester fra myndighetene i disse bedriftenes hjemland.

Men alt i alt var de østasiatiske landenes økonomiske nasjonalisme gunstig for resten av verden. Selv med innføringen av visse handelsbarrierer, bidro denne politikken til markeder i rask vekst som også landets handelspartnere kunne nyte godt av – og dette i langt større grad enn det alternative økonomiske strategier sannsynligvis ville ha ført til. Og subsidiene var, i henhold til de økonomiske liberalernes egen logikk, en gave til andre land, fordi de bidro til lavere priser for disse landenes forbrukere.

Kinas raske eksportvekst skapte riktignok visse problemer for de avanserte økonomiene. «Kinasjokket» førte til langsiktig tap av arbeidsplasser i de regionene som var mest utsatt for konkurranse fra Kina, noe som bidro til økt politisk oppslutning om autoritære høyrepopulister, både i USA og Vest-Europa.

Østasiatisk utviklingspolitikk kan gi oss viktige innsikter i dagens verden.

Men hvis noen kan klandres for dette, mer enn andre, er det myndighetene i de vestlige landene, fordi de ikke evnet å håndtere handelen med Kina på en riktig måte (f.eks. ved at de ikke liberaliserte handelen i et mer langsomt tempo). Mens Kina oppnådde eksepsjonelt gode eksportresultater, klamret disse myndighetene seg til en overdreven tro på økonomisk liberalisme.

Økonomisk nasjonalisme har selvsagt ikke fungert like godt over alt. Alt for mange lands myndigheter har endt opp med en overdreven form for dirigisme (statlig eierskap eller kontroll). De har støttet opp under ineffektive bedrifter for lenge. Og de har lukket sine økonomier i for stor grad og på vilkårlig vis. Når myndigheter gjør slike feil, er det i hovedsak deres egen befolkning som må betale prisen. Feilslått økonomisk nasjonalisme er økonomisk politikk som går utover ditt eget land, ikke andre land.

Østasiatisk utviklingspolitikk kan gi oss viktige innsikter i dagens verden. Hvis målet med amerikansk økonomisk nasjonalisme er å bygge en sterk, inkluderende nasjonal økonomi, vil det bidra til mye godt – selv når en slik politikk bryter med noen av de viktigste prinsippene som den økonomiske liberalismen er tuftet på.

Faren er derfor at amerikansk økonomisk nasjonalisme vil gå lenger enn å bygge et bedre samfunn og finne fram til felles nasjonale mål.

En slik strategi vil faktisk være en gjenoppliving av en tidligere utviklingspolitisk tradisjon i amerikansk historie. Andre land vil i siste instans nyte godt av en sunnere amerikansk økonomi og et mer velfungerende amerikansk samfunn med en større grad av samhørighet. Andre land bør dermed ha lite å klage over.

Som Suesse viser, er økonomisk nasjonalisme typisk en respons på at ens eget land sakker akterut i den økonomiske utviklingen. Dagens amerikanske erfaringer skiller seg dermed ut fra dette. Selv om andre land, spesielt Kina, er i ferd med å innhente de avanserte økonomiene, er fortsatt USA verdens mektigste land, militært og teknologisk.

Faren er derfor at amerikansk økonomisk nasjonalisme vil gå lenger enn å bygge et bedre samfunn og finne fram til felles nasjonale mål. Hvis USA opptrer som en bølle, presser sine egne politiske preferanser på andre land og forsøker å undergrave sine rivalers teknologiske utvikling, vil USA i stor grad skade resten av verden og føre en politikk som i liten grad gagner seg selv.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org