Etter flere år med pandemi, krig, dyrtid og rentestigninger, blir fagbevegelsens evne til å sikre omfordeling viktigere enn noen gang.
Norsk Industri og Fellesforbundet skal tradisjonen tro, og i tråd med den sagnomsuste frontfagsmodellen, starte forhandlingene 14. mars.
Hvorfor er frontfagsmodellen så sentral? Først og fremst fordi den er nøkkel til å forstå den norske modellen. Når bedriftene som konkurrerer internasjonalt forhandler først, sikrer vi at lønningene der ikke blir så høye at vi mister vår konkurranseevne. Det er altså en maskin for å oppnå en kollektiv fornuft. I år der bedriftene går bra, blir lønnsevnen høy, og når fagbevegelsen er sterk, fordeles overskuddet rettferdig.
Denne tariffpolitikken (som er fagbevegelse-språk for lønns- og arbeidsvilkår) er en utjevnende kraft. LO er nøkkelen, siden de organiserer både frontfagene og de store yrkesgruppene i offentlig sektor.
At inntektene i industrien er store, betyr at det er mye penger å forhandle om. Og selvsagt vil arbeidstakerne ha sin rettmessige del av disse.
I fjor fikk for eksempel de lavest lønte 6,6 prosent lønnsvekst i en av de tøffeste økonomiske årene i moderne norgeshistorie. Det er slike ting som fort går under radaren, men er enormt viktig i en tid der ulikheten har sterke drivere. Faktisk gikk ulikheten litt ned i fjor i Norge på grunn av dette.
Les også: Lederlønnsfesten utfordrer tilliten i lønnsoppgjøret.
Årets oppgjør kommer til å bli fulgt nøye. Allerede er prosessen i gang, gjennom fremleggelse av tallgrunnlaget fra det som høres ganske kjedelig ut, med vilje, nemlig det tekniske beregningsutvalget (TBU blant nerdene).
Jørn Eggum, lederen i Fellesforbundet, er en erfaren forhandler, og har tallene på sin side. Industrien går godt. Lønnsevnen er høy.
Lønnsveksten har ikke holdt tritt med prisveksten, og vanlige lønnsmottakere har fått dårligere og dårligere råd.
I Norsk Industri, altså arbeidsgiversiden, har de hatt mindre rom for å komme med utspill, siden lobby-saken om Stein Lier-Hansen har tatt mye oppmerksomhet. På vegne av alle norske arbeidstakere får vi håpe at NHO klarer å legge internt rot til side når lønnsforhandlingene starter.
Først ute med sine krav er LO. De krever, for å si det enkelt, mer penger. Mer konkret: lønnstillegget må bli høyere enn prisveksten. Hvorfor krever LO dette så tydelig og klart?
Først og fremst fordi det er rom for det. LO-leder Peggy Hessen Følsvik pekte på nettopp de gode tidene i den eksportrettede industrien i sin tale da LOs representantskap vedtok sine krav for årets oppgjør.
Lederlønninger og bonusutbetalinger har økt langt mer enn lønningene.
At inntektene i industrien er store, betyr at det er mye penger å forhandle om. Og selvsagt vil arbeidstakerne ha sin rettmessige del av disse. Det er akkurat dette som har gjort Norge til det landet vi er. At folk flest får sin del av kaken.
For det andre har arbeidstakerne opplevd det motsatte av økt kjøpekraft de siste åtte årene. Lønnsveksten har ikke holdt tritt med prisveksten, og vanlige lønnsmottakere har fått dårligere og dårligere råd. Såkalt median realinntekt var lavere i 2022 enn i 2012. Det betyr at folk flest rett og slett har dårligere råd nå enn for ti år siden.
De siste par årene med økte renter og høy prisvekst har gjort situasjonen enda verre. Mange sliter med å få endene til å møtes, og boliglånene spiser nå like mye av inntektene til folk som de gjorde under bankkrisen på 1990-tallet.
Frykten for økt ulikhet er stor i LO.
Samtidig har det jo gått ganske bra i norsk økonomi i samme periode. Lederlønninger og bonusutbetalinger har økt langt mer enn lønningene. Resultatet av det er at en mindre andel av kaken, den verdiskapingen som ansatte, ledere og eiere sammen skaper, har gått til lønnsvekst til arbeidstakerne. Og en større andel til de som allerede tjener mest.
Les også: Store lønnsforskjeller mellom eliten og vanlige folk.
Mens arbeidstakere flest har holdt seg lojalt til den lønnsveksten som blir bestemt, har ledere fått mye mer. Og eierne har kunnet hente ut store utbytter.
Så den tredje grunnen til at LO er så tydelige i sine krav, er at arbeidstakerne over tid har fått en stadig mindre andel av verdiskapingen, og at den utviklingen må snus. Alternativet til at LO oppnår sine krav er at denne utviklingen får fortsette. Det vil gi økende ulikhet, og økt misnøye. Det er gift for den norske modellen.
Grunnen til at vi er såpass like og rike i Norge er at vi fordeler rettferdig gjennom fagbevegelsens kraft.
Frykten for økt ulikhet er stor i LO. For det gjør at koordineringen i lønnsdannelsen, nemlig at alle arbeidstakeren, eller hvert fall flest mulig, følger den samme lønnsnormen, blir vanskeligere å oppnå.
Hvorfor er koordinering så viktig? Handler det, som noen sier, om å samle makt? Ja, litt. Men mye viktigere: koordinering sikrer at hele økonomien får en lønnsvekst som sikrer norske bedrifters konkurransekraft med utlandet – noe industriens eiere og ledere tjener godt på.
Vi er tilbake til frontfagsmodellen.
Sagt med andre ord: grunnen til at vi er såpass like og rike i Norge, er at vi fordeler rettferdig gjennom fagbevegelsens kraft. Det er veldig bra butikk, og skaper et skikkelig ok samfunn samtidig.
Bonusfest er derfor som glør i øynene på LO. Og den beskjeden fikk de med all tydelighet gitt under fjorårets streik. Tallene fra TBU viser faktisk også en moderasjon fra arbeidsgivernes side. Det må fortsette i noen år fremover for å virkelig monne, men retningen er riktig.
I urolige og uforutsigbare tider er frontfagsmodellen og den koordinerte lønnsdannelsen enda viktiger
Likevel blir det nok tøffe tak også i år. Til tross for den svært velorganiserte og vellykkede streiken LO gjennomførte i fjor, ble det nok et år med fall i kjøpekraften. Prisveksten var rett og slett veldig vanskelig å spå og ble høyere enn antatt.
I urolige og uforutsigbare tider er frontfagsmodellen og den koordinerte lønnsdannelsen enda viktigere, slo nylig det regjeringsutnevnte Holden 4-utvalget fast. De stilte seg samtidig tydelig bak denne modellen. Måten vi forhandler lønn på i Norge må ikke tas for gitt. Den er prisgitt lojalitet fra mange. I mange år har arbeidstakerne lojalt sørget for ansvarlige lønnsoppgjør.
Nå er det på tide å få betalt tilbake for den ansvarligheten.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 26. februar 2024.
Kommentarer