Alliansen var statsminister Einar Gerhardsens første store nederlag. Men Nato har sikret oss fred og trygghet i 75 år.
Nato. Forkortelsen for North Atlantic Treaty Organization, Atlanterhavspakten, for den vestlige forsvarsalliansen, klinger godt. Assosiasjonen er selvfølgelighet, makt og stabilitet− og tilhørighet. Vi som et lite land, har mye å takke for. For hva er mer grunnleggende enn å føle trygghet, som individer og nasjon? Men har alliansens styrke blitt en trussel for dem på utsiden?
Det er i dag 4. april 75 år siden 12 stater signerte avtalen i Washington, som bandt vesten sammen i forbund mot en gryende fiende i øst. Nato var et svar på sovjetrussisk imperialisme, og på det den britiske krigslederen Winston Churchill hadde brukt store deler av sitt politiske liv på å advare mot − den autoritære bolsjevismen.
Målet var ganske enkelt. Lord Ismay, Natos første generalsekretær og Churchills viktigste militære rådgiver under krigen, sa det slik: Nato skal holde USA inne, Tyskland nede og russerne ute. Å holde USA inne, er fortsatt den største utfordringen for verdenshistoriens lengstlevende forsvarspakt. Og i 2024 er igjen det primære oppdraget å holde russerne ute. Nato er sånn sett i sitt jubileumsår tilbake der det hele startet. Sirkelen er sluttet.
Verden tilhørte supermaktene USA og Sovjet.
Ideen om en europeisk forsvarsallianse ble riktig nok født mens fienden var Hitlers Nazi-Tyskland, og den første til å ytre tanken var den da vikarierende norske utenriksministeren Trygve Lie, som spilte inn om etterkrigs-Europa til britiske myndigheter allerede i 1940. Men verden skulle i løpet av krigsårene snus på hodet. Storbritannia, som alle små land i Europa hadde sett til som redningen, var ved krigens slutt ikke lenger stort. Men nedkjørt, slitent og finansielt knust. Verden tilhørte supermaktene USA og Sovjet.
Churchill selv har fortalt om følelsen av å være lille Storbritannia, sittende som et esel mellom den russiske bjørnen med sine svære labber på den ene siden og den amerikanske buffaloen på den andre. Storbritannia var ikke lenger verdens mektigste, og uten muskler til å være noen garantist for et fritt og fredfullt Europa − og trengte hjelp. Eselet visste veien hjem.
Les også: Det er i år 75 år siden Nato ble stiftet. Har alliansen noen gang vært viktigere?
Etter krigen ble Churchill stemt ut og han var ikke lenger statsminister, men hans tydelige tale på et besøk hos president Harry Truman i mars 1946 om jernteppet som senket seg over Europa, satte ord på den nye tiden. Fred og samarbeid var blitt til kald krig. Britene klynget seg til amerikanerne, som nølte med å ta på seg byrden og risikere mer krig langt hjemmefra. Men Sovjet la samtidig under seg hele Øst-Europa og motsatte seg forhandlinger om Tysklands framtid, og den påfølgende Berlin-krisa gjorde det tydelig også for USA at veien videre måtte tas i forpliktende fellesskap.
USA er fortsatt grunnmur, tak og minst en bærevegg i Nato-samarbeidet, og avhengigheten er alliansens akilleshæl.
Det var slett ikke instinktivt for amerikanerne. Arven etter president Washington var å la europeerne holde på med sitt. I mellomkrigstida, etter å ha bidratt til å avgjøre første verdenskrig, hadde de vendt seg bort fra Europa med Amerika først som mål. Krigen i Europa som raste fra 1939, ønsket de lenge ikke å engasjere seg i. Derfor var heller ikke USA villig til å binde seg til å forsvare land som Norge og Belgia i mer enn ti år. Avtalen ble på 20 år, men i 1969 var verden delt i to og USA fortsatte å holde sin mektige hånd over vesten.
USA er fortsatt grunnmur, tak og minst en bærevegg i Nato-samarbeidet, og avhengigheten er alliansens akilleshæl. USAs vilje til å forsvare oss var og er ingen selvfølge. Det Churchill insisterte på at var «det spesielle forholdet», de uslitelige kulturelle båndene mellom USA og særlig Storbritannia, er ikke lenger like spesielt og naturlig. USAs primære sikkerhetsutfordring er Kina i vest, og den amerikanske demografien er i rask endring. Den kulturelle lojaliteten kan i framtida gå sørover, ikke mot øst og over Atlanteren. Og med Donald Trumps komme er amerikansk politikk blitt farlig uforutsigbar.
Les også: Verden bruker nå større ressurser på forsvar enn under den kalde krigen.
Derfor rustes det nå opp for bare livet i alle Nato-land. Tirsdag varslet vår regjering at antallet rekrutter skal økes betydelig, og fredag kommer det som er ventet å være en historisk stor satsing på forsvaret. Et linjeskifte for en ny tid. Alliansen er siden det russiske overfallet på Ukraina også blitt utvidet med to sterke stater. Sverige og Finlands innlemmelse i alliansen vil i stor grad endre innretningen på det norske forsvaret. Og endelig er Norden samlet i felles forsvar, slik Einar Gerhardsen aller mest ønsket seg. Nato ble Gerhardsens største nederlag i 1948. Han ble avvist av egen regjering, og statsministeren stakk til skogs. Og forsvant.
Det er ikke vårt mandat å definere hvordan Nato oppleves i Moskva.
I 1949 var Norge blant de 12 grunnleggerne av Nato, sammen med små nasjoner som Nederland og Belgia, Island og Danmark. 12 stater er i dag blitt til 32, og Nato har aldri vært sterkere. Men selv på jubileets dag, er det viktig å minnes at Churchill trodde på militær makt, et samlet Europa og dialog med Russland. I dag er dialogen borte fra ligninga. Og vår styrke vil uvegerlig oppleves som en trussel for dem på utsiden.
Vesten kan hevde at den aldri har vært og aldri vil bli en territoriell trussel for Russland. Men det er ikke vårt mandat å definere hvordan Nato oppleves i Moskva. Seint på 1990-tallet var Nato blitt arbeidsledig. I fravær av sin fiende, ble alliansen utvidet voldsomt uten at det var en strategi. Alle ville jo være med på Natos lag, og alle var velkomne. Heller ikke Putins rike var rundt årtusenskiftet uaktuell som medlem, for snart skulle jo også Russland bli et liberalt demokrati − og behovet for Nato ville falle helt bort. Sånn gikk det ikke.
Det er til slutt, på denne dag for takknemlighet og applaus for egen fortreffelighet, verdt også å minne om de mange advarslene som kom i årene etter at hele den europeiske østblokken, alt det russerne så på som sin buffer, var innlemmet i Nato. Dagens CIA-sjef William J. Burns var blant dem som manet til stor forsiktighet. I 2008, da Nato-toppmøtet besluttet at også Ukraina vil bli medlem av Nato, skrev Burns, som var ambassadør til Russland, et notat hjem til USAs utenriksdepartement. Etter to og et halvt år med samtaler med sentrale folk i Moskva hadde han til gode å møte noen som ikke mente at ukrainsk medlemskap i Nato var en direkte trussel mot russiske interesser: «Dette er den skarpeste av alle røde linjer for den russiske eliten, ikke bare Putin», skrev Burns.
Nato er åpenbart en forsvarsallianse. Og Ukraina må selvsagt velge sin egen vei. Men en forsvarsallianse som ekspanderer, kan oppleves som invaderende.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen 4. april 2024.
Kommentarer