Gratisarbeidet som lønner seg for alle

Noe er i fred med å skje med grunnmuren vår. Villigheten til å gjøre en ulønnet innsats for andre, virker å forvitre. Det er blitt snakka om lenge, i garderober og på klubbhus, ved cornerflagg og på dugnad: Hvor er det blitt av foreldrene?

Etter at Dag Endal, leder for Haugerud IF i Groruddalen, tok sats inn i Aftenpostens spalter i høst, er store, strukturelle utfordringer for frivillighetens kår satt på dagsorden. «Slagordet «Alle skal med» møter vi på alle nivåer i politikk og samfunnsliv. Heldigvis. Fordi det er et riktig og viktig prinsipp. Men prinsippet vil ikke bli til virkelighet før vi lykkes med et like viktig slagord: «Alle må bidra», skrev Endal.

Jeg var selv en av de pappaene som sto og tuppet i grusen.

Ikke bare var det klokt skrevet, det var svært betimelig. Og Aftenposten har fulgt opp med god journalistikk, med særlig fokus på at utfordringene er ekstra store i de delene av Oslo der de som er nye i landet, er i majoritet. Men Endals poeng var mer allment. Vi har et problem, folkens.

Frivillighetssektoren. Smak på det ordet. Det smaker av 60-tall og samfunnshus. Det er ikke det norske språkets sprekeste konstruksjon. Ikke er det sexy, ikke er det forlokkende. Ja, føles det ikke nesten umoderne? Og ingen drømmer i sine unge rockeår om å bli del av en klubb eller fellesskap av voksne som vil ha en som seg selv som medlem. Men jeg lover, det kan være meningen med livet du har savna. Ja, jeg ser på dere, pappaer og mammaer der ute. Dere skjønner ikke hva dere går glipp av.

Jeg var selv en av de pappaene som sto og tuppet i grusen, men jeg forsto at ikke alle bare kunne se ned på skoa og håpe at klubbens utsendte beveget blikket videre ned rekka av menn og kvinner som ikke hadde tid. Guttungene måtte ha en trener. Jeg ble trener. Dette uvirkelige, ute-av-kroppen-aktige steget inn i frivilligheten, har siden formet livet mitt. Det har tatt veldig mye av tida mi, men har det ikke formet meg også?

Det de ikke oppfatter er at jentungen melder seg inn i en klubb, inn et fellesskap som ikke er sterkere, bedre eller mer livskraftig enn summen av alle de voksnes innsats.

Mitt lille steg tok meg seinere også inn i styret i min lille lokale fotballklubb i Oslo. Der har vi gjennom år sett nettopp det Endal peker på. Det har blitt vanskeligere å få med seg de voksne, på dugnad, til å stå i kiosken, til å være trenere og lagledere, hvilket betyr at stadig færre – og en stadig eldre – gruppe voksne tar på seg stadig mer ansvar for å få stabla et tilbud på beina for 600 barn og unge.

Hos oss snakker vi om en holdningsendring: Moderne, unge foreldre ser annerledes på frivilligheten enn de gjorde før. Følelsen av plikt og ansvar, og forståelsen av at man må ta sin vakt i den lange, lange rekka, er om ikke borte, så i hvert fall tynnslitt. Det skyldes selvsagt ikke at de er dårligere mennesker, men at de er vokst opp i et annet Norge. Der økonomi trumfer idealer, kanskje.

I dag oppfatter foreldre det å betale podens medlems- og treningsavgift som betaling for en tjeneste. De kjøper et produkt i markedet: fotball. Slik er klubb og foresatte kommet i et slags kundeforhold til hverandre. Redusert til en transaksjon. Forholdet er profesjonalisert.

Det de ikke oppfatter er at jentungen melder seg inn i en klubb, inn et fellesskap som ikke er sterkere, bedre eller mer livskraftig enn summen av alle de voksnes innsats. Gjennom generasjoner. Den summen blir ikke all verdens hvis engasjementet stopper ved å taste KID-nummeret på fakturaen. Hvis alle har nok med sitt.

Hvis alle skal med, må alle bidra.

Et annet trekk ved mange unge foreldre i dag er at de sier nei til å bidra fordi de tror de ikke kan. De kan ikke være trenere. De har ikke kompetanse, hører vi. Kanskje tror de kravene og forventningene er for store. Det er kanskje ikke så rart at de opplever det sånn når de har vokst opp i et samfunn der formalkompetanse og sertifisering er blitt helt avgjørende. For all del, idretten og fotballen har gode kursordninger, men det fins ingen skole for omsorg og engasjement. Vilje og tid må til. Svært få av oss er naturtalenter.

Når foreldrene trekker seg tilbake, enten fordi de ikke innser hva en klubb er, mener de har gjort sitt ved å betale årets medlemskap eller ikke våger, skapes det et vakuum. Dette må fylles av noen, hvis ikke faller tilbudet bort. Hos oss betyr det to ting: At sentrale oppgaver i administrasjonen av klubben overlates til veteranene. Styreverv og omfattende vaktmesteroppgaver betjenes av godt voksne, av den gamle skolen. Noen har ikke engang hatt barn i klubben på mange år. I tillegg må det rekrutteres betalte trenere til å erstatte det som før var foreldretrenere på feltet. Ingen av delene er bærekraftig i et lengre perspektiv.

Selv er jeg helt sikker på at gratisinnsatsen betaler seg, forrenter seg, gir avkastning og overskudd.

Proffe trenere kan være en bonus for mange. Det er bra jobbtrening for mange ungdommer som trenger penger og som kan forfølge en drøm om å jobbe med fotball. Men aller mest blir det en økonomisk hodepine for klubben når hullet etter foreldrene skal erstattes time for time. I en blomstrende økonomi har vi kunnet kompensere for utgiftsøkningen med velvillige lokale sponsorer og svært gode tilskuddsordninger, men når hver fjerde norske bedrift neste år skal si opp ansatte og det offentliges utgifter skal ned, kan det fort bli for dyrt å erstatte foreldrenes innsats.

Hvis alle skal med, må alle bidra. Men det nytter ikke med trusler og hyttende never, det nytter ikke med dommedag og alt var bedre før. For jeg skjønner at tida ikke strekker til, at man ikke orker og kanskje ikke tror man har noe å tilføre, jeg skjønner også så altfor godt at terskelen er høy for å ønske bli med på laget, at overskuddet ikke er der. Også krever sikkert jobben at man legger inn noen timer foran PC-en på kvelden. Det siste tror jeg er en avgjørende del av generasjonsanalysen.

Selv er jeg helt sikker på at gratisinnsatsen betaler seg, forrenter seg, gir avkastning og overskudd. For dem rundt oss, men også for deg personlig. Følelsen av å bidra til noe større enn seg selv, er ubetalelig. Du burde prøve.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)