Da Gud skiftet mening

Våren 1968, mens opptøyene raste i Berlin og Paris, befant jeg meg i fredelige klasserommene på Asker gymnas. I vinterferien leste jeg boken «Mat for milliarder» av landbruksprofessor Georg Borgstrøm. Han skrev om den urettferdige fordelingen av mat og andre ressurser, og hvordan utviklingslandene systematisk ble utnyttet. «Dette kan ikke fortsette», var min tanke der og da.

21. august samme år deltok jeg i demonstrasjonen mot den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia. Deretter begynte jeg på teologistudiet ved Misjonsskolen i Stavanger. Det begynte med filosofi forberedende og tre språkfag. Men samtidig begynte samtalene, og engasjementet tok form.

Neste vår gikk senere biskop Tor B. Jørgensen og jeg i 1. mai-toget i Stavanger. Vi ble innkalt til refs hos generalsekretæren i Det norske misjonsselskap. Lite trivelig, men samtidig et varsel om at endring var på gang, blant teologistudenter og i kirken.

Kirkens perspektiv på verden var i ferd med å endre seg.

I desember 1968 hadde biskopene vedtatt en uttalelse med tittelen «I menneskerettighetenes år» – tjue år etter at Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. I biskopenes uttalelse sto det blant annet: «En taus kirke betyr en kirke som aksepterer det bestående. Det kan kirken ikke, uansett under hvilke vilkår den lever.» Det var nye toner.

Nytt var det også at en ung sosiologistudent, Knut Lundby, høsten 1969 undersøkte den politiske profilen på et kirkelig landsmøte med representanter fra bispedømmer og menigheter: 97% stemte borgerlig, 57% stemte Kristelig folkeparti. Alle visste at den ene som stemte Arbeiderpartiet var Hamarbispen Alex Johnson.

Likevel, Den norske kirke ga tydelig og høylydt støtte da Kirkenes verdensråd i 1968 vedtok et «Program til bekjempelse av rasisme», og ga penger til et fond for humanitær støtte til ofre for apartheid og for portugisisk kolonistyre i det sørlige Afrika. Støtten ble kanalisert gjennom frigjøringsbevegelsene. Det var nok til å vekke store protester i en del kirker, men ikke Den norske kirkes offisielle organer – til tross for at folk fra de store, kristelige organisasjonene protesterte.

Men, hva med Gud, er Gud mann eller kvinne, eller hevet over enhver kjønnsidentitet?

Senere kom en brasiliansk biskop, Dom Helder Camara, til Norge og fikk «Folkets fredspris» i 1974, etter at sterke næringskrefter hadde forhindret han fra å få Nobels fredspris. Biskopen sa. «Når jeg gir mat til de fattige, kaller de meg en helgen, men når jeg spør hvorfor de er fattige, blir jeg kalt kommunist.»

Kirkens perspektiv på verden var i ferd med å endre seg: «Er Gud de fattiges Gud?» Hva betyr Bergprekenens ord om at «salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten»?»

Kvinnebevegelsen som vokste seg sterk i syttiårene, førte til splittelse i kirken. Motstanden mot kvinner som prester var fremdeles sterk, selv om den var på vikende front. Kvinners kamp for selvbestemt abort fikk liten eller ingen støtte, snarere tvert imot.

Kirkens ledere hadde vanskelig for å skjønne kvinnens perspektiv på saken. De ble oppfattet som maktarrogante menn, som brukte fosteret for å beholde makt over kvinnen. Resultatet ble masseutmeldelser av kirken. Og det ble ikke bedre da noen mannlige prester, med en viss støtte fra det kirkelige hierarki, også foretok det de kalte «demonutdrivelser» på unge kvinner.

Men noe rørte på seg. Også i kirken vokste kvinnebevegelsen. Den la abortsaken bak seg, og stilltiende godtok de fleste resultatet av kampen om abortloven. Det ble flere og flere kvinnelige prester. I dag er preses i Bispemøtet en kvinne, og ledelsen i alle kirkelige topporganer er besatt av kvinner.

Men, hva med Gud, er Gud mann eller kvinne, eller hevet over enhver kjønnsidentitet? Den diskusjonen har ført til et mer kjønnsinkluderende språk i kirken og i kirkens liturgier, men den er nok ikke avsluttet.

Når kirkelig vielse av likekjønnede ble sluttresultatet, tror jeg det henger sammen med det som begynte i 1968.

Engasjementet i kampen mot apartheid fortsatte. Kirken ble i løpet av sytti- og åttitallet en av de førende kreftene i kampen for at Norge skulle innføre sanksjoner mot regimet. Den mest omfattende økonomiske støtte til anti-apartheid-organisasjoner inne i Sør-Afrika, gikk gjennom kirkelige kanaler. Arbeidet for en ny økonomisk verdensorden og mot nye atomvåpen i Europa fikk stor kirkelig støtte. Klima og miljøvern kom på dagsorden i kjølvannet av kampen mot Alta-utbyggingen.

Da Kosovoalbanerne kom til Norge og skulle bli utvist, søkte mange av dem tilflukt i kirkene. Menighetene nektet å kaste dem ut. Slik ble de kjent med flyktninger – og muslimer. De var folk, de som kirkemedlemmene. Mens alternativene tidligere hadde vært «misjon eller dialog» i forhold til mennesker av annen tro, var tonen nå en annen. Folk som satt i kjelleren i kirken trengte mat og klær, ungene måtte få skolegang. Det var tid for samtale, ikke misjon. Var Gud tilstede, også i samtalen, i de andres tro? Spørsmålene ble nye.

Men, det var samlivsspørsmålene som inntok den offentlige dagsorden, mer enn flyktninger og religionssamtale. Homofili ble temaet som i tjuefem år har preget den kirkelige dagsorden. Det har i bølger ført til utmeldinger av kirken. Først av dem som ville at kirken skulle godta likekjønnet ekteskap som en kirkelig velsignet samlivsform, så av dem som reagerte da kirken til slutt innførte en liturgi for vielse av likekjønnede par.

Jeg tror ikke Gud har skiftet mening om de store spørsmålene.

Når kirkelig vielse av likekjønnede ble sluttresultatet, tror jeg det henger sammen med det som begynte i 1968. Det handlet om rettferdighet og det handlet om å utfordre autoritet. Perspektivet forandret seg: Var Gud de fattiges Gud, da var Gud også de homofiles Gud – og forsvarte deres rett til kjærlighet. Når makt og autoritet ble utfordret, så var det også riktig og viktig å utfordre kirkelig bibeltolkning og bibelbruk.

Tomm Kristiansen og jeg utgir i disse dager boken med tittelen «Da Gud skiftet mening. Femti år som forandret kirken.» Der gjør vi rede for utviklingen. Vi avslutter med å stille spørsmålene: «Har Gud skiftet mening? Kan Gud forandre mening? Eller er det vi som har forandret mening?».

Jeg tror ikke Gud har skiftet mening om de store spørsmålene. De handler for alltid om likeverd, om kjærlighet og om tilgivelse. Men vår forståelse av hvordan vi skal leve etter Guds bud, de har endret seg. Det er vår oppgave som mennesker og i kirken å utfordre det bestående. Kirken kan ikke være taus i møte med undertrykkelse og når menneskeverdet krenkes.