Handlingsregelen må bli strengere

Det var en stolt gjeng bestående av de transportpolitiske talspersonene til Rødt, SV og de borgerlige opposisjonspartiene som onsdag i forrige uke møtte pressen i Stortingets vandrehall for å fortelle at de hadde gått sammen om å legge til intet mindre enn sju ekstra prosjekter til regjeringens forslag til ny Nasjonal Transportplan (NTP).

Som representant for den bergenske diasporaen i Oslo, burde jeg hilse finansiering av Ringeriksbanen varmt velkommen.

Prosjektene de la til var heller ikke små: Blant annet vil partiene bygge Ringeriksbanen, dobbeltspor sørover fra Tønsberg og gi et solid statlig tilskudd til byggingen av den nye T-banestasjonen på Majorstuen.

 

Plutselig mye dyrere NTP

Som representant for den bergenske diasporaen i Oslo, burde jeg hilse finansiering av Ringeriksbanen varmt velkommen – den vil gjøre det langt lettere å komme seg vekk fra Oslo og over på riktig side av fjellet på en miljøvennlig måte ved at den kutter reisetiden på Bergensbanen med en snau time.

Denne manglende evnen til å gjøre prioriteringer, føyer seg inn i et mønster der politikerne ikke velger noe bort når de øker budsjettposter.

Isolert sett er det også bra at et stortingsflertall fikser opp i regjeringens manglende evne til å satse på både samfunnsøkonomiske og miljøvennlige samferdselsprosjekter. Problemet er at stortingsflertallet aldri tok noe ut av regjeringens forslag til NTP. Med noen pennestrøk ble dermed transportplanen mange titalls, om ikke hundretalls, milliarder dyrere.

Dette kunne partiene gjøre fordi NTP er nettopp det den er: En plan. Pengene til Ringeriksbanen, Ofotbanen og Majorstuen må alle bevilges over statsbudsjettet hvert år. Der har SV riktignok forhandlingsmakt overfor regjeringen, men da må disse pengene konkurrere med andre satsinger som høyere barnetrygd, bevilgninger til helsesektoren og, ikke minst, forsvar.

 

Vaksinert mot prioriteringer

Denne manglende evnen til å gjøre prioriteringer, føyer seg inn i et mønster der politikerne ikke velger noe bort når de øker budsjettposter. Det er heller ikke så rart: De har i grove trekk aldri trengt å gjøre det.

Etter ti år med mindretallsregjeringer har det nærmest blitt rituelt at det vedtatte statsbudsjettet etter forhandlinger med støttepartiene ender opp med å være dyrere enn det budsjettet som ble foreslått noen måneder før.

Det er naturligvis et politisk valg å fortsette å pøse oljepenger inn i økonomien, men det vil rett og slett være en uansvarlig politikk.

De ekstra utgiftene finansieres stort sett enten med mer oljepenger, noen lite gjennomtenkte avgifter eller ved å ta utbytte fra statlige foretak som for eksempel Statkraft.

Onsdag denne uken kom dessuten nyheten om at forhandlingsfristen for revidert nasjonalbudsjett (RNB) må utsettes fordi avstanden mellom SV og regjeringspartiene er for stor. Før pandemien var RNB som en formalitet å regne. Nå er det en ny mulighet å få inn nye satsinger i budsjettet. Det kan man gjøre fordi det alltids er mer oljepenger å hente fram fra madrassen i Norges Bank.

Den elleville oljepengebruken er ikke bærekraftig.

 

Store underskudd i sikte

I perspektivmeldingen fra 2021 skisserer Finansdepartementet at kombinasjonen av økte utgifter og lavere inntekter vil bidra til at underskuddet på statsbudsjettet, altså det som vi dekker med oljepenger, vil øke med fem milliarder kroner per år mellom 2030 og 2060.

Det er fordi det forventer at overgangen til et nullutslippssamfunn, der fossile energikilder fases ut, vil føre til at inntektene fra olje- og gassnæringen gå ned. Dessuten vil befolkningen bli eldre, som vil bidra til at velferdsstaten stadig blir dyrere, samtidig som at det vil være færre skattebetalere til å finansiere gildet.

Norske politikere, uansett parti, har vist de siste årene at de ikke mestrer øvelsen å prioritere.

Det er også viktig å huske på at perspektivmeldingen ble skrevet før Putins fullskalainvasjon i Ukraina – derfor tar meldingen ikke innover seg de enorme investeringene som et enstemmig storting i forrige uke vedtok i den nye forsvarsplanen. Det kommer på toppen.

Med andre ord begynner det å haste for politikerne å lære seg å prioritere. Det vil si: Det er naturligvis et politisk valg å fortsette å pøse oljepenger inn i økonomien, men det vil rett og slett være en uansvarlig politikk.

 

Handlingsregelen må bli strengere

Derfor er det forfriskende at Venstre foreslår i utkastet til nytt stortingsprogram å innskrenke handlingsregelen til 2,5 prosent fra dagens 3 prosent. Dessuten ønsker partiet en øvre grense på 25 prosent av statens utgifter som kan finansieres av Oljefondet. Til sammenligning utgjør dagens oljepengebruk i det gjeldende statsbudsjettet rett i overkant av 20 prosent.

Ønsker man offensive satsinger, bør det først og fremst finanseries av skattepenger.

Oljefondets absurde størrelse på over 17 500 milliarder kroner gjør at det knapt finnes grenser for hvor mye oljepenger som kan pumpes inn i økonomien. Ideen bak handlingsregelen, som opprinnelig var på fire prosent før den ble satt ned til tre i 2017, var å disiplinere politikerne fra fristelsen til å gå bananas i pengebingen og heller bidra til at Oljefondet i teorien kunne vare evig, ettersom man kun bruker av det som man forventer er den gjennomsnittlige avkastningen fra fondet.

 

Må på behandling

Norske politikere, uansett parti, har vist de siste årene at de ikke mestrer øvelsen å prioritere. De må rett og slett på rehab for alvorlig oljepengeavhengighet.

Politikk handler om prioriteringer. Ønsker man offensive satsinger, bør det først og fremst finanseries av skattepenger. Ønsker man skattelettelser, må det finansieres med kutt andre steder. I praksis har dette elementet av politikken vært nesten ikke-eksisterende de siste årene.

En ny og strengere handlingsregel kan gi tilbake noe av den disiplinen til politikerne som regelen var tiltenkt å gi i utgangspunktet.

For slik SV, Rødt og de borgerlige opposisjonspartiene holdt på i forrige uke, gir bare en unødvendig grobunn for politikerforakt. Ikke bygging av nye samferdselsprosjekter.