Hareide-metoden

Et tydelig preget KrF-landsmøte ble åpnet fredag formiddag. Det har vært intense uker siden Hareides veivalg-tale, hvor han argumenterte for at KrF måtte bidra til at tyngdepunktet i norsk politikk ble flyttet til sentrum av det politiske landskapet – og at det best skjedde gjennom et regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Mediene har vegg-til-vegg-dekket KrF-prosessen, og vi har kunnet følge diskusjoner om prosentregning, om kristendemokratisk ideologi og om hjertesaker i Norheimsund, i Tønsberg, i Bodø. Vi har vært vitne til et helt unikt demokratisk prosjekt. Partiet har forankret veivalget ikke bare i de fylkesårsmøtene som har fått nasjonale minutt-for-minutt-sendinger, men også i lokallagsmøter i bedehus og i kommunestyresaler.

Kontrasten til Venstres veivalg i vinter er slående.

Kontrasten til Venstres veivalg i vinter er slående. Utgangspunktet var det samme som KrFs. Det har vært en dødens posisjon å tillate at Siv Jensen skyver alle nederlag over på KrF og Venstre, og ta æren for seire selv. KrF og Venstre har vært Solberg-regjeringens fotballkeepere. Lite oppmerksomhet om redningene som ble gjort, men mye oppmerksomhet om ballene som ble sluppet forbi. Heller Jens-enn-Jensen-partiet Venstre ble til heller Jensen-enn-Jonas, bet i det sure eplet og gikk inn i den blå-blå regjeringen. Men mens KrF har tatt debatten åpent, fra topp til bunn i partiet, tok Venstre sitt veivalg i landsstyret.

Det å bli beskyldt for å sleike imamer etter ryggen, å bidra til terror og være Judas, betyr faktisk noe.

Denne forskjellen i metode mellom de to sentrumspartiene har flere forklaringer. For det første er antakelig det å gå i regjering med Fremskrittspartiet en større kamel å svelge for KrF enn for Venstre. I tre av de viktigste sakene for Venstre – klima, justis og innvandring – er Fremskrittspartiet det partiet som Venstre har minst til felles med. Det samme kan man si om KrF og Fremskrittspartiet i mange kjernesaker. Men Fremskrittspartiet har lagt seg på en enda mer uanstendig linje overfor KrF, som er opprørende for partiets fotfolk. Det å bli beskyldt for å sleike imamer etter ryggen, å bidra til terror og være Judas, betyr faktisk noe.

For det andre er Venstre mer «skuddredde» i møte med interne konflikter i partiet. Under EF-kampen på 70-tallet ble partiet nærmest revet i stykker, delt i to partier. Selv om Det Liberale Folkepartiet og Venstre slo seg sammen igjen på slutten av 80-tallet, har Venstre duppet rundt sperregrensen stort sett sammenhengende i de nesten 50 årene som har gått siden EF-avstemningen. Med denne historiske bagasjen fremstår en åpen debatt om veivalg oppskakende for Venstre-folk på en annen måte enn for KrFere.

Partimøter er mer demokratiske, fordi folk møter folk og argumenter møter argumenter.

Veivalget for KrF har vært et vanskelig dilemma, og derfor er det en klar styrke at man har dratt med partiorganisasjonen i prosessen. Det handler ikke bare om å finne ut «hva partiet mener», men også om å forankre beslutningen. Derfor er det også avgjørende viktig at man har valgt en ordinær partiprosess fremfor en uravstemning. Partimøter er mer demokratiske, fordi folk møter folk og argumenter møter argumenter. I stedet for å styre partiet gjennom hva flertallets ryggmargsrefleks sier før man krysser av i et ja/nei-skjema, kommer man til en avgjørelse hvor argumentets vekt er større, og hvor man har bedre forståelse for hverandres syn.

Selv om prosessen har vært rask, har det vært nødvendig å gjøre det slik. Meningsmålingene viser med tydelighet at et parti som ikke ennå har tatt en avgjørelse støter fra seg velgere slik olje støter fra seg vann. Et parti som fremstår som vinglete og i indre konflikt er ikke bærekraftig på sikt. Derfor var det riktig å begrense diskusjonen til noen uker denne høsten.

Mens KrFs åpne prosess har vært riktig, har den én ulempe. Steile åpne fronter i partiet kan i verste fall vedvare over tid. Men det er likevel viktige grunner til at partiorganisasjonen kommer fra denne prosessen med mindre skrubbsår.

Mange av delegatene på landsmøtet har tvilt seg fram til konklusjonen de landet på.

Selv om «rød» og «blå» side i KrF har vunnet fylker langs et bestemt geografisk mønster, er det store mindretall i de aller fleste fylker som støtter det synet som ikke vant flertall. Det er ikke som forfatter Thor Steinhovden skriver om USA i sin nye bok Det amerikanske marerittet, at man kan fortelle det meste om folk utfra hvilken politisk side de tilhører. Mange av delegatene på landsmøtet har tvilt seg fram til konklusjonen de landet på. Selv i partiledelsen har det vært en lengre tankeprosess som har vært nødvendig før man har landet slik man gjorde.

Både på rød og blå side i fredagens avstemming finnes det mer eller mindre verdikonservative KrFere. De som har vært tett på de lokale møter og fylkesårsmøter beskriver tonen som god og gemyttelig, selv om stemningen har vært spent. Og med unntak av en litt mer amerikansk the winner-takes-it-all-tilnærming fra Rogaland KrF, har det vært stor oppslutning om prosessen som har blitt valgt. KrF kan leve sammen i framtiden også.

Hvis partiet ikke finner oppskriften på ny vekst, vil det være takk og farvel til KrF som nasjonalt parti.

Mer bekymret bør partiet være for et hovedpoeng i Knut Arild Hareides landsmøtetale: Klarer partiet å vokse? De kristenkonservative velgerne i Norge blir færre og eldre. Hvis partiet ikke finner oppskriften på ny vekst, vil det være takk og farvel til KrF som nasjonalt parti. Og Knut Arild Hareides sentrum-venstre-alternativ ligger nok nærmest denne oppskriften.