Hvit er trumf

20. januar inntar Donald J. Trump stolen i det ovale kontoret. Mange har forsøkt å forstå hvordan en demagog uten politisk erfaring kunne nå så langt. Grunntrekkene i historien om valget i 2016 er forholdsvis klare.

Trump vant en knapp seier, delvis på grunn av særtrekk ved den amerikanske valgordningen – stemmene hans var konsentrert i delstater som har mange valgmenn sammenliknet med områder hvor Clinton gjorde det godt – og delvis fordi republikanere som så ut til å forlate skuta, gikk ombord igjen på valgnatten. Samtidig gikk flere velgere fra den hvite arbeiderklassen fra å ha stemt på Obama i 2012 til å stemme på Trump i 2016. Hvorfor gjorde de det?

For om velgerne ikke stemmer på sitt partis kandidat, vil de stemme mot det andre partiet.

Mange mener at det skyldes økonomisk frustrasjon som er blitt omsatt i et ønske om å slå tilbake mot den politiske eliten. Asle Toje uttaler i et intervju med Dagen (18/11) at «den store avstanden mellom eliten og befolkningen i USA og vesteuropeiske land» forklarer Trumps valgseier. I Aftenposten (9/11) skriver journalist Christina Pletten at «økonomien har «trumpet» verdispørsmål» og at «I USA har misnøyen mot elitene vært den sterkeste politiske drivkraften på høyresiden.»

I en artikkel i Manifest Tidsskrift argumenterer Ellen Engelstad for at det er «viktig at demokratene gjør seg klare og har et svar til velgerne som ønsker økonomisk forandring og mindre ulikhet, når det snart blir tydelig hvor mye Trump vil svikte dem». Også Ap-leder Jonas Gahr Støre har gitt uttrykk for at han deler analysen, kanskje fordi den gir retorisk drivstoff til en av Arbeiderpartiets fanesaker: kampen mot økonomiske og sosiale forskjeller.

Hele 36 prosent av republikanere mener at det demokratiske partiet er en alvorlig trussel mot USA.

Det er mye sant i disse analysene – mer enn jeg trodde det ville vise seg å være i lys av de amerikanske primærvalgene – men de handler ikke om de direkte årsakene til at Trump vant eller om velgernes ønsker. Dem var det andre som identifiserte.

I en artikkel publisert like etter at valget var avgjort, skrev Rune Berglund Steen: «Det vil bli diskutert hvor stor rolle nettopp rasisme spilte i dette valget. Jeg mistenker at det spilte en større rolle enn mange er rede til å gå med på.» Berglund Steens mistanke viser seg å være korrekt. Nye undersøkelser bekrefter at hvites rasisme og sexisme var tungen på vektskålen i valget i 2016.

Hvit mann er trumf

Amerikansk politikk er svært polarisert. Hele 36 prosent av republikanere mener at det demokratiske partiet er en alvorlig trussel mot USA, mens 27 prosent av demokratene mener det samme om det republikanske partiet. Ikke nok med det: Undersøkelser viser at både republikanere og demokrater har sterkere negative fordommer mot tilhengere av det andre partiet enn mot noen annen gruppe. Det garanterer at en presidentkandidat for et av de store partiene, er sikret godt over 40 prosent av stemmene. For om velgerne ikke stemmer på sitt partis kandidat, vil de stemme mot det andre partiet. Fra deres synspunkt er det den eneste måten å avverge en trussel mot nasjonen på.

For å få et flertall av valgmennene kreves imidlertid mer. Polarisering alene kan altså ikke forklare hvorfor Trump vant.

I en ny undersøkelse gir Brian F. Schaffner, Matthew MacWilliams og Tatishe Nteta nye svar på hvordan Trump kunne vinne. De analyserte et datamateriale om amerikanske velgere samlet inn av YouGov i oktober 2016. YouGovs meningsmålinger forutsa et flertall på tre prosent for Clinton, et flertall som er tett på hennes faktiske valgresultat, hvor hun fikk 2,1 prosent flere stemmer enn Trump. I likhet med andre, tilsvarende undersøkelser, viser tallene til Schaffner, MacWilliams og Nteta at de to avgjørende faktorene i presidentvalget var hvit rasisme og sexisme.

Rasismen det er snakk om er såkalt symbolsk rasisme.

Hva ligger i det?

Rasismen det er snakk om er såkalt symbolsk rasisme. Innholdet i denne typen rasisme er ikke en tro på at svarte er mindre intelligente eller biologisk underlegne hvite, men ideer som at svarte amerikanere som gruppe er moralsk underlegne hvite eller at de er late gratispassasjerer på velferdsordninger.

Sexismen Schaffner, MacWilliams og Nteta undersøkte er såkalt fiendtlig sexisme. Det dreier seg om ideer som at kvinner er manipulative, mindre intelligente og mindre verdt enn menn. Dette er ikke kirkegjengerens tro på tradisjonelle kjønnsroller, men den aggressive formen for kvinnefiendtlighet som i mer ekstreme og ideologiserte former motiverer bevegelser som maskulinistene (såkalte men’s rights activists) og deler av alt right-miljøet.

Ettersom det hefter store sosiale kostnader ved å innrømme at man er rasist eller kvinnefiendtlig, er det vanlig å bruke indirekte måleverktøy når man skal studere disse holdningene. Schaffner, Nteta og MacWilliams undersøkte derfor sammenhengen mellom respondentenes valg av presidentkandidat og hvor enige de var i påstander som «Det gjør meg sint at rasisme finnes», «Kvinner forsøker å oppnå fordeler, for eksempel ansettelsesprosesser som favoriserer dem over menn, under dekke av å kreve likestilling» og «Hvite i USA har fordeler på grunn av sin hudfarge». Svarene på disse spørsmålene er sterkt korrelert med eksplisitt rasistiske holdninger, som Christopher D. DeSante og Candis W. Smith viser i en annen ny studie.

Etter å ha kontrollert for andre variabler som partitilhørighet og ideologi, fant Schaffner, MacWilliams og Nteta at sammenhengen mellom å stemme på Trump og rasistiske og sexistiske holdninger, overskygger sammenhengen mellom Trump-støtte og økonomiske vanskeligheter blant hvite uten høyere utdanning. Den grafiske framstillingen av resultatene er slående.

Selv som økonomisk utilfredshet øker sjansen for at du stemte på Trump noe, har fiendtlig sexisme og rasisme en dramatisk sterkere effekt. De som benekter at rasisme mot svarte er et problem i USA var langt mer tilbøyelig til å stemme på Trump enn de som var misfornøyd med økonomien, og det samme gjelder for dem som i stor grad sier seg enig i at kvinner er manipulative og mindreverdige sammenliknet med menn. Med tanke på at Trumps valgkamp ga oss en paradeoppvisning i sexisme og rasisme – fra kommentaren om at TV-verten Megyn Kelly menstruerte da hun kom med kritiske spørsmål via «grip dem i fitta»-replikken som lekket til pressen til den gjentatte oppfordringen om å bygge en mur mot Mexico og retweeting av hvit makt-propaganda om svartes kriminalitet – er det ikke overraskende. Trump talte til rasistiske og kvinnefiendtlige velgere.

Obamas valgseier i 2008 tente et lite håp om at det brant et blått lys for den amerikanske rasismen.

Den hvite offerrollen og rasismens tilbakekomst

Obamas valgseier i 2008 tente et lite håp om at det brant et blått lys for den amerikanske rasismen. Nå kan det håpet bli slukket. Hvis hvite amerikaneres rasisme fortsetter å vokse, kan den oppnå en politisk betydning den ikke har hatt siden borgerrettighetsbevegelsen vant fram på midten av 60-tallet. Det kan skru klokken tilbake til en mørkere, mindre demokratisk og mer urettferdig periode i amerikansk historie.

To trender gir næring til den bekymringen:

Den første trenden er at eksplisitt rasistiske budskap ikke lenger blir ansett som politisk uakseptable av et flertall av amerikanske velgere. Det er velkjent at mange amerikanske politikere har benyttet seg flittig av dulgte hentydninger med rasistisk innhold, for eksempel ved å omtale svarte som kriminelle ved hjelp av uttrykk som «problemer i de indre byene».

I en ny studie viser Nicholas A. Valentino, Fabian G. Neuner og L. Matthew Vandenbroeck at eksplisitt rasistiske utsagn har samme effekt som implisitt rasistiske utsagn på amerikaneres respons på politiske budskap ved å måle forsøkspersoners reaksjon på politiske reklamefilmer. I tillegg gjenkjenner en stor gruppe amerikanere rasistisk innhold i politiske budskap uten at de lar seg opprøre av det. Det gjelder særlig for amerikanere som scorer høyt på mål av symbolsk rasisme (forkortet med SR i grafikken under).

Den andre trenden er at hvite amerikanere i økende grad ser seg selv som taperne i et nullsumspill: de er tapere i samfunnsutviklingen fordi de er hvite. I en artikkel fra 2011 viste Michael I. Norton og Samuel R. Sommers at den gjennomsnittlige hvite amerikaneren mener at amerikanske hvite blir forfordelt på grunn av sin hudfarge, og at dette er et større samfunnsproblem enn rasisme rettet mot svarte, til tross for at svarte statistisk sett kommer dårligere ut enn hvite i nesten alle sammenhenger (Norton og Sommers oppsummerer funnene sine her). Med andre ord omfavner hvite amerikanere offerrollen med hud og hår. Det gjør dem mer mottakelige for rasistiske budskap og mer villige til å omfavne diskriminerende politikk.

Til sammen gir disse to trendene – en økt tendens til at hvite oppfatter seg som forfordelt og en svekkelse av de negative reaksjonene på eksplisitt rasistiske budskap – grunn til bekymring. Hvis rasistisk retorikk kan brukes til å mobilisere nok velgere til å vinne valg, er det gode sjanser for at USA vil få flere valgkamper som Trumps, antakelig i hendene på mer strategiske og kløktige politikere. Så lenge den politiske polariseringen garanterer at velgerne forblir i folden, kan det vise seg å være en suksessoppskrift.

Tilbake til lommeboka

Hva er det som nører opp under rasistiske og kvinnefiendtlige holdninger i USA?

Det er et velkjent faktum at fiendtlige holdninger overfor utgrupper – som rasisme, homofobi og kvinnefiendtlighet – kan bli aktivert i møte med opplevde trusler. Som Amanda Taub beskriver i sin omfattende artikkel om autoritarianisme i USA, handler en av de opplevde truslene om kultur. Mange hvite amerikanere går med en diffus følelse av kulturell og moralsk hjemløshet i et samfunn preget av at kulturen beveger seg i en mer progressiv og likestilt retning. Dette har de til felles med velgerne som stemte for Brexit i Storbritannia og tilhengerne av høyrepopulistiske partier i Europa, ikke minst i Polen og Ungarn.

Mye tyder nemlig på at økonomiske forhold har bidratt til å styrke rasisme og sexisme blant hvite amerikanere.

Autoritarianisme og kulturell fremmedgjorthet er likevel ikke hele historien. I november skrev jeg her i Agenda Magasin at det er autoritære holdninger, ikke økonomisk nød, som forklarer høyrepopulismens framgang i USA og Europa. I likhet med andre som har vært skeptiske til økonomiske forklaringer på høyrepopulismens framgang, har jeg tatt munnen for full hva USA angår (men jeg holder fast ved at fremmedfrykt og kulturkonservative holdninger ligger bak Brexit og høyrepopulismen i Europa).

Mye tyder nemlig på at økonomiske forhold har bidratt til å styrke rasisme og sexisme blant hvite amerikanere. Riktignok viser Schaffner, MacWilliams og Nteta at sammenhengen mellom økonomisk utilfredshet og støtte for Trump ikke er statistisk signifikant i deres datamateriale. Selv om det ikke betyr at det ikke finnes en slik sammenheng, bare at den ikke lot seg påvise med de dataene som ble undersøkt, bekrefter det en tendens som var synlig i valgdagsmålingene, nemlig at gjennomsnittsinntekten blant Trumps velgere var høyere enn gjennomsnittsinntekten blant Clintons velgere.

Mer likhet og omfordeling kommer neppe til å knekke dem.

Schaffner, MacWilliams og Ntetas undersøkelse måler velgernes vurdering av sin nåværende økonomiske situasjon. Når vi ser på økonomiske forventninger, blir bildet mer komplisert. Republikanske velgere har generelt mer pessimistiske holdninger til sin framtidige økonomiske situasjon enn demokrater. Republikanske velgere i husholdninger som sammenlagt tjener over 200.000 dollar i året, er for eksempel mer bekymret for framtiden enn demokratiske velgere fra den nedre middelklassen.

Hvis vi zoomer inn på den gruppen som avgjorde valget for Trump, nemlig de lavt utdannede delene av den hvite middel- og arbeiderklassen, kan vi se at mange av dem har gode grunner til å se mørkt på framtiden.

 

I en artikkel for FiveThirtyEight skriver Ben Casselman at jo færre arbeidsplasser som har blitt skapt i et valgdistrikt siden 2007, jo større er sjansen for at Trump vant i det distriktet. Men det er mer: Distrikter hvor flere tok opp subprime-lån (de råtne boliglånspakkene som var blant de viktigste årsakene til finanskrisen i 2008), distrikter med flere uføretrygdede og distrikter hvor folk med heltidsarbeid tjener mindre enn i andre distrikter, har alle det til felles at de støttet Trump i større grad enn andre.

Pengene sprøytes oppover uten at noe sildrer ned.

Samtidig har mannlige amerikanske arbeidere fram til 2015 ikke opplevd reallønnsvekst siden 70-tallet, til tross for en produktivitetsvekst på nesten 250 prosent, selv om utviklingen kan ha snudd. Dette står i skarp motsetning til den enorme lønnsveksten i the managerial class – bedriftsledere, bankfolk og liknende – som steg med 937 prosent mellom 1978 og 2013, nesten fire ganger så mye som den totale produktivitetsveksten. Pengene sprøytes oppover uten at noe sildrer ned.

Derimot er det klart at svarte amerikanere har opplevd en delvis positiv utvikling de siste tiårene, blant annet ved at arbeidsledigheten blant svarte har gått vesentlig ned siden 80-tallet. Det betyr på ingen måte at de har det bedre enn hvite amerikanere – svartes arbeidsledighet er fremdeles nesten 7 prosentpoeng høyere enn hvites – men de er likevel i en bedre situasjon enn tidligere. Det kan ha bidratt til å gjøre den hvite offerrollen Sommers og Norton beskriver til en mer attraktiv forståelse av ens egen plass i samfunnet.

Det kan tenkes at også kvinners forbedrede stilling på arbeidsmarkedet og i kulturen forøvrig har gitt næring til den fiendtlige sexismen vi ser blant Trumps velgere i den hvite arbeider- og middelklassen. Kvinner har nemlig sett en vekst i inntekten på 30 prosent siden 70-tallet, selv om de i likhet med svarte har langt igjen før de tar igjen menn.

Hvis Sommers og Norton har rett i at hvite amerikanere ser på fordelingen av goder i samfunnet som et nullsumspill, er det sannsynlig at de oppfatter kvinners og svartes seire de siste tiårene som trusler mot hvite menns tilgang på goder. Selv om hvite menn fremdeles gjør det vesentlig bedre enn nesten alle andre grupper i USA (personer av asiatisk avstamning gjør det best økonomisk), kan det berede grunnen for hatefulle og rasistiske holdninger. Det er verken en rettferdig eller sannferdig måte å tenke på, men det er åpenbart at den kan bidra til økt rasisme og kvinnefiendtlighet, selv om den ikke unnskylder den.

Samtidig lever den autoritære ideologien som hjalp Trump fram i beste velgående.

Forklaringen på hvorfor Trump vant er todelt: De avgjørende stemmene var rasistiske og kvinnefiendtlige. Samtidig var økonomisk stagnasjon og ulikhet blant de grunnleggende drivkreftene bak den rasismen og sexismen som drev velgerne hans til urnene. Politiske tiltak som gir tryggere arbeidsplasser og bedre økonomiske utsikter i utsatte områder, kan dermed forhindre at hvites forurettethet blir et trumfkort for republikanerne i framtiden. Det er et lyspunkt.

Samtidig lever den autoritære ideologien som hjalp Trump fram i beste velgående i det republikanske partiet og blant velgerne deres, også utenfor Rustbeltet i Midtvesten. Mer likhet og omfordeling kommer neppe til å knekke dem.