Hvor går Storbritannia nå?

Resultatet fra folkeavstemningen om EU-medlemskap 23. juni, vil sannsynligvis få katastrofale konsekvenser for de progressive Europa-vennlige kreftene i Storbritannia.

Mange kommentatorer hevder nå at de kunne forutse Brexit, men få trodde faktisk at det kom til å skje. Bank of England og finansinstitusjoner hadde planene klare for hva de skulle gjøre med en eventuell uro i markedet, men de trodde Remain-siden ville vinne, dog med liten margin.

Politikk har vel aldri hatt et dårligere rykte.

Eliten antok at selv om Leave-siden såvidt ledet i innspurten – fordi de hadde fått økt oppslutning på grunn av innvandringsfrykt i lys av et mulig tyrkisk EU-medlemskap – så ville britene besinne seg av frykt for de økonomiske konsekvensene.

Veldig få kommentatorer fikk med seg hva som skjedde i regionene utenfor London, og spesielt i sørøst-England, der velgerne i hopetall flyttet seg mot Leave-siden. Dette er tegn på det økende skillet mellom den politiske klassen og velgerne, og dårlig nytt for vårt representative demokrati.

Mange har i ettertid erklært Remain-kampanjen dødsdømt på forhånd. Argumentet for Remain var også et argument for status quo. Men mange velgere er misfornøyd med tilstanden i britisk økonomi, etter tiår med fallende levestandard og reduserte lønninger. Politikk har vel aldri hatt et dårligere rykte.

Kultur var like viktig, om ikke viktigere, enn økonomi.

Sinnet mot et utilgjengelig byråkrati i Brussel henger sammen med den økende misnøyen med Westminister-demokratiet. Det er ingen stor begeistring for mainstream-politikere i noen av de største partiene. Skepsisen er svært utbredt. Dette må man ta hensyn til i de framtidige forhandlingene om en ny modell for forholdet mellom UK og EU.

Resultatet av folkeavstemningen er fortsatt vanskelig å forklare og vi trenger å bedre forstå hvorfor Leave-siden vant. Den tradisjonelle forklaringen er at Leave var et tegn på opprør fra velgerne som følte seg forlatt og ønsket å straffe eliten som forsvarte fri bevegelse, tøffe innstramminger og de uheldige konsekvensene av globaliseringen.

Virkeligheten er mer kompleks. Kultur var like viktig, om ikke viktigere, enn økonomi, ifølge professor Eric Kaufmann; avstemningen avslørte et verdiskille i Storbritannia like mye som et tradisjonelt klasseskille.

Hans forskning viser at å være tilhenger av autoritære verdier var en langt viktigere motivasjon for EU-utmeldelse enn inntekt eller sosial klasse. Uavhengig av om du er rik eller fattig – hvis du vil gjeninnføre dødsstraff, for eksempel, var det mer sannsynlig at du stemte Leave 23. juni.

I lys av dette ville det uansett vært tøft for ja til EU-siden å vinne.

Heller ikke finanskrisen i 2008 er en tilstrekkelig forklaring på Remain-seieren. Noen fattige områder i Storbritannia som har fått det verre etter offentlige innstramminger og velferdskutt, stemte likevel for Remain. Der økonomisk misnøye drev velgerne til å avvise EU, var årsaken liberaliseringsprogrammer som ble initiert for 40 år siden, samt generelle strukturelle økonomiske forandringer, som Will Davies har foreslått.

Innbyggerne i byer og landsbyer som en gang var dominert av tungindustri og kull, stemte nei til fortsatt EU-medlemskap fordi EUs frihandel og våre regjeringer har gjort minimalt for å skape vekst og nye arbeidsplasser der, etter tiår med avindustrialisering.

Både britiske regjeringer og EU har forsøkt å tilføre ressurser til slike områder, men – som Davies antyder – en av de viktigste lærdommene fra avstemningen er at velgere ikke ønsker å være avhengige av en stat dominert av finansinteresser i London. Disse velgerne ønsker seg mer selvråderett og ønsker å bestemme sin egen skjebne i lokalsamfunnet, i tråd med arbeiderklasse-tradisjoner; stolthet, deltagelse og selvhjelp.

I lys av dette ville det uansett vært tøft for ja til EU-siden å vinne. Men Remain-kampanjen gjorde ikke oppgaven lettere. Strategene som formet kampanjen er vant til å drive med parlamentsvalg, der det holder å få 35 prosent for å få majoriteten.

Norge-modellen framstår som den mest attraktive.

Men i en folkeavstemning teller hver eneste stemme. En spak appell basert på den økonomiske risikoen ved Brexit, vil ikke bygge en tilstrekkelig bred koalisjon foran en avstemning som ligger an til å bli jevn. Remain-kampanjene trengt å vise at vi ved å være EU-medlem, kunne skapt en inkluderende økonomi der globaliseringen ville gavnet de fleste og ført til vekst over hele Storbritannia – og stogget de mest uheldige sidene ved finans-kapitalismen.

I stedet for at avstemningen ble en dom over en politisk elite uten bakkekontakt og et mislykket EU, burde Remain-siden gjort det til en debatt om hva slags Storbritannia vi ønsker å være. Remain-siden, dominert av David Camerons rådgivere, ville aldri gått for en slik strategi. I stedet for å ta diskusjonen om britisk suverenitet, forsøkte de å unngå temaet.

Det var en katastrofal feil, som gjorde at Leave-siden kunne hamre løs med den forførende, men illusoriske myten om å “ta tilbake kontrollen”. Ved å samle ressurser og beslutninger på et EU-nivå, får nasjonale regjeringen faktisk større handlingsrom og større muligheter til å temme de globale kreftene. Og friheten til å ta beslutninger om størrelsen på de offentlige bevilgningene, graden av skattelegging og reguleringer, er blitt beholdt ved siden av EU-medlemskapet. Alle disse argumentene forsvant i diskusjonen i forkant av avstemningen.

For partiene i sentrum-venstre er ikke utsiktene særlig bedre.

Alt dette bringer oss fram til et sentralt spørsmål: Hva gjør vi nå? Norge-modellen framstår som den mest attraktive for den politiske og finansielle eliten (og for mange velgere), men tilgang til markedet forutsetter fri bevegelse, finansielle bidrag og tilpasning til EUs regler, uten påvirkningsmuligheter.

En til en-handel vil skape et enormt sjokk for den britiske økonomien, og vil splitte det konservative partiet – som alltid har stått på selskapenes side. Og politikerne må fatte slike beslutninger i et alt mer oversiktlig og kaotisk politisk landskap, med krav om skotsk uavhengighet, uroligheter i Nord-Irland og generell fragmentering i England.

For partiene i sentrum-venstre er ikke utsiktene særlig bedre. Labour slites mellom å ta hensyn til hovedsaklig liberale Remain-velgere i byer og Leave-tilhengere i hjertet av det tidligere industrialiserte England og Wales. Hvis Labour skal vinne det neste valget, er det nødt til å skaffe seg større oppslutning blant velgere som stemte Leave.

EU-avstemningen har skapt et nytt skille i britisk politikk mellom tilhengere av et “åpent” og en “lukket” samfunn, som truer med å ødelegge det etablerte partisystemet. Det som kan redde Labour nå er å bygge broer mellom miljøer som er komfortable med økonomiske forandringer og åpenhet, og de som hater det.

Det trengs en Marshall-plan for Nord-Afrika.

Labour må utvikle en ny industripolitikk som skaper varig vekst for hele Storbritannia, ikke bare i Sør-England. Alle løsninger må legges på bordet, inkludert å kjøpe offentlige aksjer i selskaper som vokser, strategiske investeringer i vekstnæringer, offentlige overføringer og investeringsprogrammer og sosialt eierskap i offentlig infrastruktur, som for eksempel toglinjene.

Partiet må også utvikle et folketrygd-system tilpasset nye jobb-mønstre, basert på bidrag fra dem som er yrkesaktive og som gir trygghet til de som ikke kan jobbe. Områder som i størst grad blir påvirket av nye innvandrere, må få offentlige overføringer. Labour-regjeringens Migration Impact Fund ble fjernet etter budsjettkuttene i kjølvannet av finanskrisen – fondet må gjeninnføres.

Privat sektor må bidra mer til å skape fellesskapsverdier.

Det trengs en Marshall-plan for Nord-Afrika, vi må forsvare demokratiske verdier i Ukraina og på Balkan, og EUs kontrollsystem må bedres. Integreringspolitikken må fokuseres på språkopplæring for alle innvandrere og flyktninger, sammen med programmer som sørger for at de får jobber og kan utdanne seg.

Denne satsingen krever økte offentlige utgifter. Deler av det kan finansieres gjennom å effektivisere budsjettene, men det trengs varige investeringer. Storbritannias økonomiske situasjon vil trolig også forverres i kjølvannet av Brexit. OECD har anslått at vårt BNP vil være 3, 3 prosent lavere i 2020. En av lærdommene fra krisen i 2008 var at privat sektor må bidra mer.

Tidligere har næringslivet i altfor stor grad vært gratispassasjerer. Avstemningen 23. juni viser konsekvensene av gapet mellom næringslivet og resten av samfunnet. De to må komme nærmere hverandre. Privat sektor må bidra mer til å skape fellesskapsverdier.

Hvis økonomien får et dramatisk tilbakeslag på grunn av Brexit, trenger vi umiddelbart stimuleringspakker. De må gå til å skape vekst og arbeidsplasser, og bidra til at Storbritannias økonomi forblir tilgjengelig for resten av verden.