Hvordan blir fremtiden?

Ingen av oss kan si akkurat hvordan fremtiden blir. Forhåpentligvis blir den enda bedre enn i dag. Men vi står også overfor noen store utfordringer.

I et samarbeidsprosjekt med LO Stat har vi intervjuet noen av Norges klokeste og skarpeste hoder, med ulike perspektiver og erfaringer fra samfunnet: Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland, Hans Christian Gabrielsen, Kristin Halvorsen, Gudmund Hernes, Kristin Skogen Lund, Silvija Seres, Birgit Skarstein, Petter Stordalen, Sigrid Bonde Tusvik, Kåre Willoch og Wasim Zahid.

Noen utfordringer går igjen hos alle vi har intervjuet. En av dem er klimaet, eller en «planet som koker», som Sigrid Bonde Tusvik sier. Vi har visst det lenge, men rapporten fra FNs klimapanel 8. oktober 2018 var likevel dyster lesning: Klimagassutslippene må reduseres med 40–50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Rapporten viser også at 2 graders global oppvarming gir betydelig økt risiko for alvorlige konsekvenser for økosystemer, mennesker og samfunn over hele verden. Denne utfordringen er vår tids desidert største og påvirker oss alle. Kristin Halvorsen har selvfølgelig rett i at vi i fremtiden må forvente temperaturendringer og mer ekstremvær, men også endringer i livsgrunnlaget vårt som vi ikke helt overskuer.

En annen uro mange deler er økningen i ulikhet og polariseringen av samfunnet. Det er en utvikling som særlig bekymrer Gudmund Hernes og Hans Christian Gabrielsen. De rikeste drar fra og bruker sine ressurser til å drive fram politikk for å skape enda større forskjeller. Siden midten av 1980-tallet har den økonomiske ulikheten innad i land økt i de fleste land i vesten.

I Norge er de økonomiske forskjellene lavere enn i de fleste andre land, men vi ser en tydelig økning også her. Drivkreftene mot økende ulikhet under kapitalismen er sterke. Stadig flere uttrykker bekymring over dette, også internasjonale organisasjoner som OECD, IMF og Verdensbanken – aktører ingen beskylder for å stå på venstresiden i politiske spørsmål.

For store økonomiske forskjeller hindrer like muligheter fordi fattigdom og utenforskap arves mellom generasjoner.

Konsekvensene av ulikhet er mange. For store økonomiske forskjeller hindrer like muligheter fordi fattigdom og utenforskap arves mellom generasjoner. Store forskjeller hemmer også økonomisk vekst, blant annet fordi det blir vanskeligere å dra nytte av alles talenter og fordi kjøpekraften svekkes. Samfunn med store forskjeller er også langt dårligere i bo i enn dem med mindre forskjeller: de preges av lav tillit, mer psykisk og fysisk sykdom, mer overvekt, og mer kriminalitet.

For store forskjeller kan også dele oss og forsterke en «oss-mot-dem»-tankegang, slik blant andre professor Keith Payne peker på. En slik misnøye kan også bidra til at bevegelser vi ikke ønsker oss i samfunnet vokser, og dermed undergraver et sunt og velfungerende samfunn – på sikt altså hele demokratiet vårt.

Autoritære regimer har vokst seg sterkere og mer selvsikre.

En tredje utfordring mange har vært opptatt av i samtalene våre er den internasjonale ustabiliteten vi er vitne til. Mange har pekt på at den liberale verdensordenen i dag står på randen av kollaps. Autoritære regimer har vokst seg sterkere og mer selvsikre. I vestlige land mister sentrum makten til høyrepopulistiske partier. Etterkrigstiden var preget av optimisme og tro på at mange oppgaver løses best i fellesskap, og at vi må stå sammen om en verden med stabilitet og fred. Flere handelsavtaler ble opprettet.

I dag er situasjonen en annen. USAs Donald Trump har trukket landet ut av atomavtalen med Iran og fra Paris-avtalen om klima. I tillegg har han reforhandlet NAFTA-avtalen og kastet USA ut i en handelskrig med Kina. Amerikanerne er ikke de eneste som er skeptiske til internasjonalt samarbeid. I 2016 stemte britene for å forlate EU. Kåre Willoch kaller det en voksende nasjonalegoisme, altså tanken om at man kan treffe tiltak til fordel for eget land, selv om det skader andre. Dette skjer selv om historien viser at gevinsten er kortvarig, og selv om dette er stikk i strid med det som har skaffet verden lange perioder med solid økonomisk vekst og sosial framgang.

Som en liten, åpen økonomi er Norge spesielt avhengig av et velfungerende internasjonalt samarbeid, både når det gjelder handel, lovverk og sikkerhet, slik Kristin Skogen Lund blant annet snakker varmt om. Internasjonalt samarbeid og handelsavtaler er med andre ord av avgjørende betydning både for verdenssamfunnet som helhet, men også for oss som en liten del av det. En utfordring her er gevinsten at internasjonal handel må deles på flere, og internasjonale avtaler må også gi nasjonalt politisk handlingsrom. Ellers forvitrer oppslutningen om dem – forståelig nok.

I 2004 trodde forskere bilkjøring var umulig å automatisere.

En fjerde utfordring som går igjen i samtalene er den raske teknologiske utviklingen og hva den gjør med oss. I 2004 trodde forskere bilkjøring var umulig å automatisere. Seks år senere annonserte Google de første fullautomatiserte bilene. Teknologiens oppside er økt velferd for flere, mens nedsiden er polarisering, slik Silvija Seres beskriver det.

Teknologien kan sikre oss ny verdifull verdiskaping og bidra til å løse noen utfordringer, for eksempel på klima og innen helse. Men teknologien kan også få store negative konsekvenser. Noe ser vi allerede. Vi ser uriktig informasjon blir spredt og ekkokamre skapt. Gro Harlem Brundtland ser oppsplitting og polarisering av det offentlige ordskiftet som en trussel for hele demokratiet.

Den digitale økonomien er i stor grad styrt av noen få, svært store aktører som i realiteten har monopol på sine områder, og dermed stor makt til å påvirke våre liv.

Teknologien flytter også makt og penger. Den digitale økonomien er i stor grad styrt av noen få, svært store aktører som i realiteten har monopol på sine områder, og dermed stor makt til å påvirke våre liv. Mange av disse selskapene betaler knapt skatt, noe som innebærer kolossale tap for fellesskapet. Dessuten utfordrer teknologien den medmenneskelige kontakten vår, slik Kjell Magne Bondevik viser til.

I tillegg blir utfordringer som integrering, nedgang i fødselstall, atomtrussel og prestasjonspress også løftet frem i samtalene, men mest av alt var de preget av et stort sammenfall i uro og i forslag til løsninger. Felles for dem alle, slik jeg ser det, er at de er oppgaver som krever politisk vilje og styrke for å møte.

Det betyr mer politisk styring, ikke mindre. Det betyr ikke nødvendigvis mer detaljstyring, men modige politikere som setter kloden vår først, som omfordeler ressurser, som utfordrer og jobber frem internasjonale avtaler og som våger å regulere teknologien. Blant annet fordi handlinger kan endre holdninger. Da må strenge reguleringer noen ganger gå foran.

Våre folkevalgte har et stort ansvar for å ta valg som er til det beste for oss i fremtiden, ikke bare valg vi ønsker oss i dag.

Mye kan vi gjøre hjemme. Våre folkevalgte har et stort ansvar for å ta valg som er til det beste for oss i fremtiden, ikke bare valg vi ønsker oss i dag. Stortinget bør samles om viktige forlik som tvinger oss i riktig retning. Om klima og om å bevare et unikt samfunn der mulighetene dine i langt mindre grad enn hva tilfellet er i andre land, bestemmes av hvem foreldrene dine er og hvor du er fra. De bør bruke det finansielle handlingsrommet vi har i dag til å investere i teknologi som kan bidra til å løse klimaproblemene. Som Wasim Zahid peker på, er det mange flinke og engasjerte vitenskapsfolk som vil løse samfunnsproblemer og endre verden. Norske politikere må også investere i tiltak og i en kompetansereform som kan få flere ut i jobb og gjøre det mulig å stå i jobb når teknologien kan løse flere oppgaver enn før. Slik sikrer vi en bærekraftig velferdsstat for fremtiden.

Mye må også gjøres på den internasjonale arenaen. Vi kan for eksempel glemme å løse klimafloken dersom vi ikke får på plass et forpliktende internasjonalt samarbeid. Og finner vi ikke løsninger sammen i skattepolitikken, vil store multinasjonale selskaper uthule finansieringsgrunnlaget for velferd over hele verden. Norske politikere må presse på for endring, og gå i front når det gjelder å finne nye løsninger. I det arbeidet må de også sørge for forankring hos dem som stemmer på dem.

Trepartssamarbeidet har historisk spilt en avgjørende rolle for å sikre oss et effektivt samfunn med lave forskjeller, eller sagt på en annen måte: høy velstand og delt velferd – en kombinasjon svært få land har fått til like godt som oss.

Men det er ikke bare politikerne som må bidra. Trepartssamarbeidet har historisk spilt en avgjørende rolle for å sikre oss et effektivt samfunn med lave forskjeller, eller sagt på en annen måte: høy velstand og delt velferd – en kombinasjon svært få land har fått til like godt som oss. Det er til vårt felles beste at partiene i arbeidslivet spiller en viktig rolle i samfunnsutviklingen også i fremtiden, noe flere også peker på i intervjuene. Da må vi arbeide for å snu den negative utviklingen i fallende organisasjonsgrad. Det er ikke bare arbeidslivsorganisasjonenes jobb, men det er heller ikke mulig å få til uten deres egeninnsats.

Løsningene på utfordringene vi står overfor finnes også andre steder. I frivilligheten, for eksempel. En slik arena er idretten. Som Birgit Skarstein helt riktig sier, spiller idretten en avgjørende rolle i å bygge fellesskapet, der du blir kjent med mennesker som har andre interesser og andre egenskaper enn deg, men som du kan spille på lag med. Det er også illustrasjon på hvordan samfunnet bør være for øvrig.

Så har selvsagt hver og en av oss et ansvar. For å formidle kunnskap. Og for å være kritiske til «sannheter» vi innerst inne skjønner ikke kan være sanne. Og for å ansvarliggjøre hverandre. For å ta til motmæle mot dem som splitter. Vi må, slik Petter Stordalen sier, kjempe for de verdiene som er viktige. Mangfold er en av dem. Det gjør bedrifter både bedre og mer lønnsomme. Jeg er enig med Stordalen i at det samme gjelder samfunnet vårt.

Den gode nyheten er at vi kan få det til. Som Kristin Halvorsen sier om klimautfordringene: «Vi må løse det. Vi kan løse det. Og vi vet hva som skal til for å løse det». Dette gjelder de fleste utfordringene vi står overfor. Det betyr at det bare er å brette opp ermene. Alle vi har intervjuet har en positiv tilnærming til fremtiden. Mange vil heller bruke ordet utfordring enn bekymring når de beskriver trekk ved fremtida som de ikke er begeistret for. Hva betyr det? Det illustrerer en optimisme og en tro på at vi kan få det til. Det er vi som bestemmer hva slags samfunn vi vil ha i tida som kommer. Fremtiden er nå.

Les intervjuene med Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland, Hans Christian Gabrielsen, Kristin Halvorsen, Gudmund Hernes, Kristin Skogen Lund, Silvija Seres, Birgit Skarstein, Petter Stordalen, Sigrid Bonde Tusvik, Kåre Willoch og Wasim Zahid i Agenda Magasin i ukene som kommer.