Ikke la det gå politikk i det

De fleste med et fjernsynsapparat har blitt godt vant til dette synet det siste året: Erna Solberg og Bent Høie, som på pressekonferanse etter pressekonferanse maner til dugnad, samhold og fellesskap. Med riksvåpenet som bakgrunn, og ofte flankert av toppbyråkrater fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, har de ukentlig opptrådd i den rollen folk forventer: En regjering som på bakgrunn av faglige råd og anbefalinger leder oss gjennom en krise, uten partipolitiske hensyn eller tanke for annet enn befolkningens beste.

Også i ord har våre politiske ledere advart mot å «la det gå politikk» i koronahåndteringen

Det er ikke bare den retoriske situasjonen her som understreker det apolitiske aspektet. Også i ord har våre politiske ledere advart mot å «la det gå politikk» i koronahåndteringen, eller svart ut kritiske spørsmål fra opposisjonen med beskyldninger om «politisk spill». Det er åpenbart en effektiv strategi.

Ingen liker politikere som forsøker å slå politisk mynt på en krise, eller gjør en pandemi til valgkampsak. Og på samme måte som nålestikkene fra Pfizer og Astra Zeneca på sikt gjør oss motstandsdyktige mot koronaviruset, er denne eksplisitte avpolitiseringen en ganske effektiv vaksine mot kritikk.

Ingen liker politikere som forsøker å slå politisk mynt på en krise, eller gjør en pandemi til valgkampsak

Problemet er at dette ikke helt samsvarer med hvordan Høyre opptrer i praksis. Regjeringen er ikke kun en administrator av objektive helsefaglige råd, statsrådene er i høyeste grad politiske aktører. Et godt eksempel på det er Aftenpostens avsløring om hvordan NHO kjempet for karantenefritak for utenlandske arbeidstakere, og fikk gehør for dette av Bent Høies helsedepartement – mot helsefaglige råd.

Det er helt legitimt for en regjering å vurdere næringslivets behov for arbeidskraft fra utlandet som viktigere enn å holde en strengest mulig kontroll på grensa, selv om det ikke er vanskelig å skjønne vanlige folks frustrasjon når importsmitten bidrar til nedstenging, isolasjon og permitteringer. Men slike saker som dette gjør det åpenbart tøffere å hevde at helsefaglige råd er styrende for alle regjeringens beslutninger.

Statsrådene er i høyeste grad politiske aktører

Dessuten har Høyre selv bidratt til å gjøre grensene mellom krisehåndtering og valgkamp utydelige. De fleste som passerte en t-banestasjon i Oslo i august, kunne se plakater av en smilende Erna Solberg med budskapet «Trygt tilbake til hverdagen». Plakatene var preget med Høyre-logo og Høyres slagord, og var i både stil og innhold helt like dem vi er vant til å se overalt når det nærmer seg et valg. Dette er kanskje ingen stor sak, men det er en illustrasjon på at Solberg ikke bare er en samlende og apolitisk statsminister og kriseleder, men også en representant for Høyre som parti.

Når Høyre punger ut for en reklamekampanje av denne sorten, er det vel kanskje fordi noen har sett verdien av å viske ut grensene mellom de to rollene. Og da virker det fort som om «ikke la det gå politikk i det» er en formaning til opposisjonen og mediene –mens Høyre på sin side står fritt til å ta den politiske hatten av og på etter eget forgodtbefinnende.

Saken om statssekretær Egseth går inn i denne fortellingen, fordi den er det så langt grelleste eksempelet på at mens statsministeren står på TV og maner til samhold, er sersjantkorpset hennes i full sving med å fyre opp under de politiske motsetningene.

Mens statsministeren står på TV og maner til samhold, er sersjantkorpset hennes i full sving med å fyre opp under de politiske motsetningene

Det er forståelig at statsministeren ønsker å redusere Egseths spill i kulissene til et solospill og en «feil». Men det er litt vanskelig å kjøpe den fortellingen når Molde-ordførerens SMK-assisterte stunt bare er det siste i en lang serie med åpenbart politisk motiverte, og negativ ladede utspill. Det er bemerkelsesverdig mange likheter mellom angrepet til ordfører Dahl og det Høyres gruppeleder i Oslo bystyre sa tidligere samme måned, som igjen har store likhetstrekk med stortingsrepresentant Heidi Nordby Lundes frontalangrep på Raymond Johansen bare dager tidligere.

Da Raymond Johansen før jul slo alarm om en utelivs- og restaurantnæring i knestående, rykket Nikolai Astrup og ba Johansen redusere eiendomsskatten før han ba om hjelp – noe som tilfeldigvis har vært Høyres kjepphest i en rekke valgkamper. Dersom Høyre, slik Erna Solberg sier, har en strategi om å samle og støtte kommunene, er det rart at Høyre-representanter på alle nivåer – gruppeledere, ordførere, stortingsrepresentanter og statsråder – gjør det de kan for å undergrave sine motstandere. Det lukter mer valgkamp enn avpolitisert kriseledelse.

Det er bemerkelsesverdig mange likheter mellom angrepet til ordfører Dahl og det Høyres gruppeleder i Oslo bystyre sa tidligere samme måned, som igjen likner på Heidi Nordby Lundes frontalangrep på Raymond Johansen bare dager tidligere

Det er liten tvil om at Norge har klart seg relativt sett bra gjennom pandemien, og like liten tvil om at regjeringen, sammen med Helsedirektoratet og FHI, har gjort veldig mye riktig. Egseth-saken forandrer ikke på det. Men den er et veldig illustrerende eksempel på at Høyre aldri har vært redd for å bruke krisen til partipolitiske utspill, og bør være det endelige punktumet for pekefingre mot kritiske røster, og alvorlige formaninger til alle andre om å ikke politisere koronahåndteringen.