Jesu siste dager: Hva handler kristendommens opphavsmyte egentlig om?

Den klassiske påskefortellingen sier at Jesus rir inn i Jerusalem på et esel, lager bråk i tempelet, spiser sitt siste måltid med disiplene, sviktes av Judas, dømmes til korsfestelse av Pontius Pilatus, står opp fra de døde tredje dag og blir menneskehetens frelser gjennom å ta på seg våre synder.

Men hva er det med denne fortellingen som gjør at den har fascinert og inspirert mennesker i snart 2000 år?

Det finnes ikke ett svar på dette, men jeg vil i det følgende argumentere for at styrken i kristendommens opphavsmyte skyldes at den rører ved noe allmennmenneskelig – håpet om en bedre verden og motet som trengs for å realisere det.

Jesu korsfestelse og død

Av den korte gjennomgangen i innledningen, er det åpenbart at det er selve korsfestelsen og det som skjer etterpå, som er det viktigste. At han faktisk ble korsfestet av Pontius Pilatus, er vel også omtrent det sikreste vi kan vite om Jesus, for det fremkommer også i ikke-kristne kilder.

Romerne lot ikke korsfestede få æren av gravleggelse

Så hvordan ble denne forstått? Her viser evangeliene tydelig et sprik som må ha oppstått allerede like etter hans død. Møtte Jesus døden med menneskelig fortvilelse som i «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15:34 og Matt 27:46) eller guddommelig kontroll som i «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23:46) og «Det er fullbrakt!» (John 19:30)?

Evangeliene forteller at han ble gravlagt av en Josef av Arimatea, et fremtredende medlem av jødenes råd Sanhedrin som brukte sin innflytelse hos Pilatus til å få han plassert i en skikkelig grav. Den tredje dag finner så kvinnene – det er litt ulikt fra evangelium til evangelium akkurat hvem som er med, men Maria Magdalena er i hvert fall en av dem – graven tom.

I Matteus blir de der fortalt av en engel at de skal fortelle disiplene at han vil møte dem igjen i Galilea, og når de så treffer han igjen der, ber han dem gjøre «alle folkeslag til disipler.» (Matt 28:19). Hos Lukas er det flere historier, blant annet står han plutselig midt iblant dem i Jerusalem (Luk 24:36) (men skulle de ikke treffes igjen først i Galilea?). Johannes har den mest utførlige avslutningen med blant annet historien om Tomas tvileren som får kjenne på sårene (John 20: 24-31).

At graven er tom trenger for så vidt ikke ha en overnaturlig, «stått opp fra de døde»-forklaring. Kroppen kunne for eksempel ha blitt flyttet. En mulighet er at hele denne historien om den tomme graven er et senere påfunn, og at det hverken var en Josef av Arimatea eller en grav overhodet.

Det er sannsynlig at Jesus ble dømt som en politisk opprører.

Romerne lot ikke korsfestede få æren av gravleggelse – en del av ydmykelsen ved straffen var nettopp å henge på korset og få sin kropp råtne og spist av ville dyr også etter døden.

Dette gjør Terry Gilliam & Co faktisk riktig i Life of Brian i en scene tidlig i filmen hvor Brian og hans mor går forbi noen kors hvor det fremdeles henger skjeletter. Det er ingen grunn til å tro at romerne skulle ha gjort noe unntak for Jesus. At den tomme graven ikke er nevnt hos Paulus, som er vår eldste kilde, styrker denne teorien.

Den messianske hemmelighet

Jeg tror likevel det er i Markus, det eldste evangeliet, vi finner nøkkelen til å forstå disse historiene.

Også her finner kvinnene en tom grav, og de treffer en mann som ber dem fortelle disiplene at Jesus vil møte dem i Galilea, men fortellingen tar en overraskende vending med «de sa ikke et ord til noen, for de var redde». Og slik avslutter faktisk hele evangeliet i de eldste manuskriptene.

Denne avslutningen av vårt eldste evangelium er slående, og står i sterk kontrast til historien i de påfølgende evangeliene. Både Matteus og Lukas følger Markus helt til dette punktet, men passer her på å understreke at kvinnene «løp for å fortelle» (Matt 28:8) og «fortalte alt dette til de elleve og de andre» (Lukas 24:9).

Keiserne var Romerrikets offisielle guddommer

Hvis man imidlertid glemmer de andre evangeliene, og bare leser avslutningen på Markus i lys av resten av evangeliet, så kan den plutselig gi mening på en annen måte. La oss et øyeblikk forestille oss at vi lever i en verden hvor overnaturlige fortellinger er en del av hverdagen, hvor vi ikke har sikker kunnskap om hva som er fysisk mulig og umulig, og hvor fortellinger om liv etter døden faktisk er ganske vanlige.

Da er det ikke fraværet av Jesus som er det mest slående, men at disiplene enda en gang får en beskjed de ser bort fra.

For dette følger opp et evangelium hvor disiplene gjentatte ganger ser bort fra eller misforstår Jesu budskap. At de tidligere har fortalt når han ber dem om å ikke fortelle, men nå skremmes til stillhet når de blir bedt om å fortelle – understreker altså dette grunntemaet hos Markus: Jesus ble misforstått i sin tid, selv av sine nærmeste! Til tross for at han har fortalt sine disipler ved det siste måltid at han skal stå opp igjen, forstår de heller ikke denne gang hva som skjer. Selv i døden gjør disiplene det motsatte av det de etter forfatterens mening burde!

Madrazo sitt maleri Jesus i ferd med å bli slått foran ypperstepresten Annas

Dette temaet går sammen med et annet, og like viktig tema. Det er gjennomgående hvordan Jesus etter sine mirakler i Markus stadig ber de rundt seg om å ikke fortelle noen om det de ser. Men som i historien om den spedalske (Mark 1:40-45), løper de likevel rett og forteller.

Det er altså to viktige momenter å trekke ut av dette. For det første, Jesus ble misforstått i sin samtid – også av sine nærmeste, og for det andre, det var avgjørende for Jesus å holde sin egentlige identitet hemmelig. Dette andre temaet – som kalles den messianske hemmelighet – er et kjernetema for å forstå hvem Jesus egentlig var.

Hvorfor var det så viktig for ham å holde sitt prosjekt hemmelig?

Konteksten til Jesu liv – og død

For å forstå det, må vi først forstå samtiden Jesus ble korsfestet i. Og den viktigste delen av denne er det romerske imperium.

Keiserne var Romerrikets offisielle guddommer, og de hadde oppnådd noe helt konkret for vanlige romerske borgere: pax romana. Samtidig er det ingen tvil om at den freden romerne hadde kommet med, for mange ble opplevd som en urettferdig fred. Den var basert på erobring og makt – og med det fulgte omfordeling av eiendom og verdi fra de innfødte bøndene til de tilflyttende okkupantene.

Jesu siste dager og korsfestelse forekom i en tid med økende romersk utbytting.

De mest kjente delene av Jesu budskap i dag, står åpenbart i sterk opposisjon til dette. Han ber oss ikke bare om å elske våre naboer (Matt 22:39), men også våre fiender (Matt 5:44), og å vende det andre kinn til (Matt 5:39).

Romerne bygget også store byer i området – Caesarea Maritima langs kysten og Tiberias ved Genesaretsjøen like ved Jesu hjemby Nasaret (legg merke til navnene!). Poenget med slike byer er å gi soldatene et trygt sted å oppholde seg – slik at en kan kontrollere landet rundt. Sørge for at bøndene betaler (stadig mer) skatt og ellers bidrar produktivt til det romerske imperiet.

Resultatet er velkjent. En rekke åpne opprør og ødeleggelsen av det jødiske tempelet i Jerusalem i år 70. Da keiser Vespasian startet byggingen av Colosseum i Roma to år senere, skal konstruksjonen ha blitt finansiert blant annet fra dette krigsbyttet.

Påsken var nettopp en høytid for slike uroligheter. Da feiret jødene også opprøret mot en tidligere undertrykkelse – den egyptiske.

Å markere påsken under Pilatus’ brutale romerske styre handlet også om nåtiden. Slik Gud hadde sendt Moses for å lede jødene ut av Egypt, skulle han sende en ny konge – Messias eller gresk Christós – for å frigjøre dem på nytt.

Det krever ikke mye fantasi til for å se for seg at denne opposisjonen ville provosere romerne.

Jesu siste dager og korsfestelse forekom altså i en tid med økende romersk utbytting og utpreget politisk urolighet. Og en tid hvor mange ventet på en ny frigjører.

At fortellingene om Jesus raskt ble tolket innenfor en slik ramme, ser vi tydelig i Matteus-evangeliet med historier som at Herodes som en nåtidig farao dreper alle guttebarn og flukten til Egypt, men også i de delene av Matteus og Lukas hvor Jesus forteller om det kommende Guds Kongedømme hvor Menneskesønnen skal sitte på tronen (Matt 19:28, Luk 22:29-30).

Dette og lignende utsagn sier oss tre ting. 1) At det eksisterende romerske herredømmet ikke er av Gud (og altså ondt!), 2) at det snart skal styrtes, og 3) at Jesus kanskje forestiller seg selv på tronen. I alle fall skal det skje store omveltninger.

Jesus som politisk opposisjonell

Denne opposisjonen mellom det eksisterende, romerske, kongedømmet og det utopiske guddommelige kongedømmet med Jesus på tronen, kan også forklare Jesu mest kjente tittel: På romerske mynter stod det skrevet Divi filius – Guds sønn. Det var en tittel Octavian, den senere Augustus, tok i bruk etter at Senatet guddommeliggjorde hans adoptivfar Julius Caesar. Når Paulus og andre så skulle overbevise folk om at deres Gud, Jesus, var mektigere enn romernes Gud, trengte han tilsvarende titler for å kunne konkurrere.

Å utfordre det bestående, krever noe de færreste av oss besitter.

Det krever ikke mye fantasi til for å se for seg at denne opposisjonen ville provosere romerne. Og en kan forestille seg at Jesus visste at han var en død mann om romerne fikk vite hva han egentlig predikerte. Derfor var det så viktig å holde det hemmelig, og slik oppstod det ledende motivet i det eldste evangeliet – hemmeligheten om Jesu identitet.

En slik politisk forståelsesramme kan også forklare bråket i tempelet. Det var tross alt der Kaifas og de andre jødiske lederne fikk uttrykke sin autoritet. Men bare gjennom nært samarbeid – kollaborasjon – med romerne.

Judas’ svik var da kanskje at han vitnet om Jesus sine mer radikale utsagn. Både scenen med Pilatus og plaketten ved korset med inskripsjonen INRI – IESVS NAZARENVS REX IVDÆORVM – peker i samme retning. Jesus dømmes til døden for å kalle seg jødenes konge. Det var i så fall en forbrytelse av største alvorlighet – bare romerne hadde myndighet til å lage konger!

Det allmennmenneskelige budskapet i påsken

Jeg tror derfor det er sannsynlig at Jesus ble dømt som en politisk opprører, og at den første kristne påsken er innstiftet på bakgrunn av det.

Mens våre liv til tross for pandemi, krig i Europa og strømpriskrise er forholdsvis behagelige, så vet vi av historien at de fleste mennesker har levd korte og harde liv preget av ulikhet og urettferdighet.

Etter smerten finnes der et håp om en bedre fremtid.

Tilslutning og lojalitet til makten og ideologiene som understøtter disse realitetene, krever sjelden noe forklaring – det gir privilegier og stort sett mer behagelige liv.

Å utfordre det bestående, krever derimot noe de færreste av oss besitter. Det vakre og allmennmenneskelige i den første kristne påskens fortellinger – og det som gir dem evig aktualitet – er dermed slik evangeliene forteller oss: Noen har mot til å stå opp mot verdens urettferdighet for å skape en bedre verden.

Det er i seg selv inspirerende for alle som ønsker å endre samfunnet. Men historien ville både hatt en ulykkelig slutt, og vært lite oppbyggelig om det endte på korset – derfor måtte historien fortsette, og selv om oppstandelsen og alt som skjer etter korsfestelsen på et eller annet tidspunkt må være funnet på, så ble den som Thomas-theoremet virkelig i sine konsekvenser.

Lidelsen på korset var ikke slutten – bare begynnelsen. For etter smerten finnes der et håp om en bedre fremtid. Og det kan selv ikke-religiøse som undertegnede ha noe å lære av.