Kapitalisme i fri flyt

Kapitalisme uten kapital er en besnærende tittel. Det er også mye som tyder på at boka med samme navn, fra britene Jonathan Haskel og Stian Westlake, kan bli en av årets snakkisbøker. Når stadig større verdier skapes ikke fra fysiske ting, men abstrakte begreper, da forandres økonomien og samfunnet. Og da trenger vi ny politikk.

Hva er det som skjer?

Denne nye kapitalismen er selvfølgelig ikke ny. Allerede på seksti- og syttitallet snakket futurister og sosiologer om det postindustrielle samfunnet og nettverksamfunnet. I 1998 ga økonomiprofessor Diane Coyle ut boka The Weightless World. Coyle viste hvordan arbeidsliv, næringsliv og samfunn endres når verdier skapes fra vektløse ting i en digital økonomi.

Da vil ulikheten øke og vi trenger politikk som kan sørge for at teknologiens økonomiske gevinst fordeles rettferdig, sa Coyle for tjue år siden. I tiden som fulgte jobbet flere økonomer med å forstå hvordan denne nye økonomien skulle måles og forstås.

Men verden var kanskje likevel ikke helt klar for Diane Coyle. Dotcom-boblen sprakk og den allmenne interessen for en helt ny økonomi avtok. Det virkelige teknologiske gjennombruddet som satte ny fart på det hele, kom i 2007, ifølge Thomas Friedmans siste bok Thank you for being late. I 2007 kom den første iPhonen på markedet, samtidig som store fremskritt ble gjort på microchips, programvare, lagring og kommunikasjon.

I løpet av de ti årene som fulgte har Amazon, Apple, Facebook, og Google samlet seg på toppen av listen over verdens største virksomheter. De har mer makt og penger enn de fleste av oss klarer å forestille oss. Til sammen er de verdt 2,8 trillioner dollar, som tilsvarer omtrent Frankrikes bruttonasjonalprodukt eller – hvis det sier deg mer – verdien av alle aksjer handlet på Nasdaq i 2001.

Men alle som har vært ute i markedet vet at det jo ikke er perfekt.

I 2016 hadde Apple alene et overskudd på 46 milliarder dollar. Økonomifaget sier at i et perfekt marked med perfekt konkurranse, vil marginene nærme seg null. Det er fordi at hvis det er penger å tjene på å gjøre noe, vil flere gjøre det, helt til det er så mange som sloss om kundene at prisene de kan ta i markedet nærmer seg kostnadene virksomheten har ved å lage det de selger.

Men alle som har vært ute i markedet vet at det jo ikke er perfekt. Og mange tjener mye penger. Men 46 milliarder dollar til ett selskap, det virker likevel å være ganske langt unna perfekt konkurranse. Hva er det som skjer?

Det som skjer er den immaterielle kapitalen, svarer Haskel og Westlake. Det må sies: Haskel og Westlake later ikke som de har funnet på dette selv. Heller ikke at et er noe helt nytt. De byr likevel på en ny og nyttig analyse av hva den immaterielle økonomien er og hva den betyr for oss.

Boka har, ifølge forfatterne selv, tre budskap. Det første er at andelen av kapital i økonomien som ikke er til å ta og føle på, øker. Gode gamle kapitalister eide fabrikker, maskiner, eiendommer og transportmidler, og etter hvert datamaskiner og roboter. Noen gjør fortsatt det, men de største verdiene ligger i dag i den immaterielle kapitalen. Den er dessuten mer enn digitalisering.

Immateriell kapital kan være software og digitale plattformer, men det kan også være design, organisering, nettverk, merkevare og kultur. På et tidspunkt ble den immaterielle kapitalen viktigere enn den materielle, og da begynte ting å skje.

Det andre budskapet er at slik immateriell kapital har noen særlige kjennetegn og derfor endrer hvordan økonomien virker. Det tredje er at dette igjen får betydning for hvordan samfunnet utvikler seg.

Forstår vi dynamikken i immateriell kapital og hva som er spesielt med den, kan vi også forstå noen av de merkelige tingene som har fått økonomer og politikere til å klø seg i hodet de siste årene, som at produktivitetsveksten faller, ulikhetene øker, og politikken polariseres.

La oss begynne med det første budskapet i boka. Immateriell kapital er noe annet enn materiell kapital, og det har blitt betydelig mer av den. For hver krone som i dag investeres i materiell kapital, investeres en krone og ti øre i immateriell kapital. Immateriell kapital er dessuten mye mer enn teknologi.

Verdien av en kjede av treningssentre er dermed langt mer enn summen av bygninger, treningsapparater og vekter.

For å illustrere poenget tar boka leseren med på treningsstudio. Se for deg et treningssenter på 1970-tallet og ett i dag. På overflaten er de ganske like. En resepsjon kanskje, garderober og dusjer. Treningsapparater og speil. Men dagens treningssenter er likevel helt annerledes. De har digitale registre med medlemmenes preferanser, treningslogger og med timeplaner og bookingsystemer.

De kan målrette tilbud til ulike kunder. De tilbyr standardiserte treningsopplegg med egne godkjenningsordninger og opphavsrettigheter. Slik kan de tilby akkurat det samme på helt forskjellige steder, og bygge en merkevare med sterk lojalitet. Verdien av en kjede av treningssentre er dermed langt mer enn summen av bygninger, treningsapparater og vekter.

Forskjellen er også tydelig mellom ulike bransjer. Den britiske matvarekjeden Sainsbury har bygninger, utstyr, kjøretøy og andre fysiske kapitalvarer til en verdi av 12 milliarder pund. Det gir dem en omsetning på 30 milliarder i året. Microsoft har omtrent 5 milliarder pund i fysiske verdier og en omsetning på 85 milliarder. Med andre ord tre ganger så mye omsetning på halvparten så mye fysisk kapital.

Ser vi alle land under ett, gikk investeringer i immateriell kapital forbi materiell kapital omkring finanskrisen. Og noen land er mer immaterielle enn andre, med de nordiske og anglosaksiske økonomiene på topp. Den immaterielle økonomien er altså mer enn digitalisering, men hjelpes frem av digitale plattformer.

Hvorfor er dette viktig? Fordi immateriell kapital ikke er som annen kapital. Den immaterielle kapitalen er spesiell på fire måter. Som ved et lykketreff begynner alle disse særtrekkene på S, i hvert fall på engelsk: scalability, spillovers, sunk costs, og synergies.

Det første er skala (scalability). Skalering av immaterielle investeringer koster nesten ingenting. Når man først sitter på immateriell kapital, kan den skaleres til flere kunder, områder eller anvendelser uten betydelige tilleggskostnader.

En fabrikk som vil øke sin produksjon eller en butikk som vil åpne flere utsalgssteder, må skaffe ny eiendom, utstyr og kjøpe inn flere varer. En programvare, design eller arbeidsmetode som allerede eksisterer, kan brukes på flere områder uten at det koster noe mer. Dermed vokser noen nesten ubegrenset og skaffer enorme markedsandeler og posisjoner. Langt bak kommer alle konkurrentene som ikke har en sjans. Vinneren tar alt og gevinstene konsentreres hos noen få.

Vi er tilbøyelige til å stå ved en dårlig investering lengre dersom den ikke kan gjenvinnes.

Det andre er senkede kostnader (sunk costs), altså kostnader som er irreversible. Du får ikke pengene du investerte tilbake ved for eksempel å selge eiendelen investeringen skaffet. Psykologien er full av eksempler på at kostnader som er irreversible, også er mye vanskeligere å slippe.

Vi er tilbøyelige til å stå ved en dårlig investering lengre dersom den ikke kan gjenvinnes, og dermed tape mer. Oppsiden er at noen få kan tjene veldig mye.

Det tredje er kunnskapslekkasjer (spillovers). Den immaterielle kapitalen er ikke så lett å hegne om, og kan lett brukes av andre. Økonomene kaller det kunnskapslekkasjer, eller positive eksternaliteter, når forskningen i min virksomhet kommer din virksomhet til gode. Uten at jeg mister den.

I Norge har dette lenge vært et argument for offentlige investeringer i forskning og utvikling: samfunnets gevinst av virksomheters investeringer i kunnskap og forskning er større enn gevinsten for den som investerer, fordi kunnskapen også kommer andre til gode.

Så er også offentlige investeringer i for eksempel forskning noe av det forfatterne tar til orde for. Disse kunnskapslekkasjene har betydning på tre måter. For det første kan man tenke seg at virksomheter investerer mindre når de ikke vet om de selv får nytte av investeringen eller om det er andre som får gevinsten.

De mest lønnsomme samler seg i avgrensede områder, som Silicon Valley.

For det andre blir vinnerne dem som er flinkest til å dra nytte av andres investeringer og suge til seg kunnskap, løsninger og erfaringer. Skillet mellom de som mestrer nye inntrykk og har selvtillit og alle de andre, øker.

For det tredje bidrar disse kunnskapslekkasjene til at det er lurt å holde seg i nærheten av lekkasjene, også fysisk. Verdien av klynger og geografisk nærhet øker. De mest lønnsomme samler seg i avgrensede områder, som Silicon Valley, der kunnskap deles mellom de som er der – og eiendomsprisene går i taket.

I USA har jobbveksten de siste årene i all hovedsak kommet nettopp omkring Silicon Valley og på østkysten, og i langt mindre grad i det store innlandet. Slik forklares også digitaliseringens kanskje største skuffelse: heller enn å gjøre oss stedløse og legge grunnlaget for lønnsom forretning overalt, ble de nye jobbene og veksten mer konsentrert enn før.

Skuffelsen til alle dem som ikke fikk være med på vekst og nye jobber, er én viktig forklaring på politisk polarisering og valget av Donald Trump som president i 2016.

Det fjerde spesielle med investeringer i immateriell kapital, er synergier (synergies). Ideer har mer verdi sammen med andre ideer. Det gjelder også for materiell kapital. Nye oppfinnelser er ofte et resultat av ulike teknologier som møtes, og gjerne ved en tilfeldighet.

Et eksempel er mikrobølgeovnen, som ble en kommersiell suksess i møtet mellom militær teknologi og hvitevareproduksjon. Synergiene er likevel særlig store mellom digitale løsninger og immateriell kapital. Det fantes delingsløsninger for både taxi og feriehjem før, men smarttelefoner og internett gjorde dem langt mer effektive og tilgjengelige.

Verdien av én vare eller tjeneste øker i samspill med andre i den immaterielle økonomien.

Bygda utarmes og jobber og profitt konsentreres.

Det er for eksempel vanskelig å skulle konkurrere med markedslederen EpiPen i å tilby akuttmedisinering mot profylaktisk sjokk. Det er ikke fordi EpiPen har patent på sin løsning. Det er fordi, ifølge forfatterne, EpiPen har en sterk merkevare som alle kjenner til, og helsepersonell, venner og familie har opplæring i hvordan den skal brukes. EpiPen har utviklet synergier med tilbydere av helsetjenester, designere og opplæringsaktører. Synergier der én virksomhet kan selge mer ved å samarbeide med en annen, gjør åpen innovasjon, i nettverk med andre, mer interessant.

Men de samme synergiene gjør det også langt vanskeligere for utfordrere med liknende løsninger, men uten samme nettverk.

Det tredje budskapet er at på grunn av disse fire, er alt forandret. De store blir størst fordi de kan skalere nesten uten kostnad, samle seg i klynger av etablerte dominerende aktører og utvikle nettverksløsninger som gjør det vanskelig for nykommere og utfordrere å slippe til.

Investeringene faller og konsentreres. Geografiske klynger i store byer med høye eiendomspriser samler vinnerne og holder noen utenfor. Jobber med høye inntekter konsentreres der det er høye inntekter fra før, og gevinsten av evne til å navigere og utnytte kunnskapslekkasjer og bygge nettverk, blir større. Med andre ord: bygda utarmes og jobber og profitt konsentreres.

Boka er både litt selvfølgelig og svært oppklarende på en gang. Det er alltid tilfredsstillende når noen setter uforståelige og tilsynelatende kaotiske hendelser og endringer inn i et system og forklarer hvorfor alt dette skjer.

Den nye økonomien krever mer politikk, ikke mindre.

Noen vil kanskje innvende at dette ikke er nytt. Det har de mye rett i. Diane Coyle var tidligere ute og beskrev mange av de samme tingene. Her hjemme har vi lenge snakket om kunnskapsøkonomien som avløser for ressursøkonomien og om betydningen av human kapital og av offentlige investeringer i kunnskap.

Likevel er boka viktig. Særlig fordi den så sterkt kobler endringer i økonomien med utvikling i ulikhet og konsentrasjon av makt og penger. Det er også grunn til å tro at den kan få appell hos beslutningstakere. Blant annet fordi forfatterne evner å setter kunnskap fra flere felt i system og forstå – og forklare – hva den betyr.

Den nye økonomien skaper ulikhet og konsentrerer ressurser. Myndighetene må regulere, fordele og sørge for infrastruktur for kommunikasjon og deling. Den nye økonomien krever mer politikk, ikke mindre.