Labour er splittet i tre

Britisk politikk har feber for tiden. Regjeringen har problemer med å fremforhandle en avtale med EU som unngår at Storbritannias utgang blir en fullstendig krasjlanding om fem og en halv måned. Å unngå en såkalt «hard grense» mellom Irland og Nord-Irland, ser ut til å være umulig i øyeblikket.

Samtidig vil kostnaden på lang sikt av en «no deal» bli svært høy for Storbritannia og absolutt ikke optimalt for resten av Europa heller. Særlig ikke med tanke på at de områdene der ønsket om Brexit var sterkest. Folk som bor i de tidligere industriområdene i Nord-England, er de som vil tape mest på en slik «hard exit». Her er det mye som står på spill.

Dersom Labour ønsker å bli et troverdig styringsparti i fremtiden, er det på tide med nytenkning så fort som mulig.

Fristelsen er derfor stor for Labour til å sitte stille i båten og vente på å utnytte konsekvensene av en svært splittet konservativ regjering. Dette har egentlig vært Labours strategi helt siden avstemningen for snart to og et halvt år siden. Samtidig er Labour selv svært splittet, i tre hovedfraksjoner.

Den første er «Venstresiden», som blant annet består av nåværende leder Jeremy Corbyn. Disse ønsker Brexit velkommen siden man lenge har sett på EU som en kapitalistklubb fanget av den nyliberale ideologien.

Denne delen av Labour ønsker både å forlate EU og det indre markedet. Argumentasjonen er at ved å gå videre fra EU vil man endelig få frihet til å implementere den politikken man faktisk vil, sånn som nasjonalisering av offentlige tjenester. Denne gruppas visjon er en mer rendyrket «sosialisme i ett land»

Så langt viser ikke Labour tegn til ha en alternativ nasjonal strategi for landet etter Brexit.

Den andre grupperingen er «pragmatikerne», som mener at Labour må akseptere «folkets vilje» i avstemningen, på tross av de negative økonomiske konsekvensene dette fører med seg. Denne består av mange parlamentarikere som representerer Leave-områder. De mener at man ikke kan overse resultatet. Brexit må skje.

Den siste gruppa i partiet er Remainers. Disse argumenterer for at det må bli en ny folkeavstemning som gir det britiske folk muligheten til å si ifra om den forestående avtalen fremforhandlet av den britiske regjeringen er tilfredsstillende. De ønsker seg at Storbritannia skal forbli så tett som mulig på det indre markedet. Denne grupperingen er flertallet av Labours parlamentarikere.

Konsekvensene av denne tredelingen av Labours syn på Europa, er alvorlig for Storbritannias framtid. Partiet har problemer med å snakke med én stemme. Dermed får man heller ingen tydelig opposisjon til Theresa Mays regjering. De politiske forslagene som kom fra Labours konferanse om Brexit i september, ble en usammenhengende suppe.

Splittelsen betyr også at Labour ikke er klar for å se hva Storbritannias rolle skal være utover Brexit. Medlemskap i EU har blitt helt sentralt for den britiske strategien helt siden 1970.

Nye ideer er en mangelvare på den britiske venstresiden.

Som resten av den politiske eliten mente Labour at veksten i økonomien og sikkerheten for innbyggerne, ble best ivaretatt gjennom medlemskap i Unionen. Storbritannias handelsavtaler og reguleringer er helt og holdent koblet opp til Europa.

Sikkerhets- og forsvarspolitikken til landet har i stadig sterkere grad fått en europeisk dimensjon siden 90-tallet. Dersom disse båndene også fjernes, må Labour tenke hardt igjennom hvordan de skal erstattes.

Så langt viser ikke Labour tegn til ha en alternativ nasjonal strategi for landet etter Brexit. Interne stridigheter begrenser partiet fra å ha den viktige diskusjonen som trengs. Nye ideer er en mangelvare på den britiske venstresiden. Dersom Labour ønsker å bli et troverdig styringsparti i fremtiden, er det på tide med nytenkning så fort som mulig.

(Oversatt fra engelsk av Mathias Slettholm)