Vi lever ikke for helsa alene

I iveren etter å bekjempe pandemien, står vi nemlig i fare for å miste målet av syne.

I starten var det enkelt, da siktet vi mot å slå ned viruset en gang for alle. En kort hestekur, og så skulle vi være kvitt styggedommen. Det var den gangen barna tegnet regnbuer med påskriften «alt blir bra» og vi snakket om de morsomme festene vi skulle ha når bare dugnaden var over – om ikke så lenge.

Nye mutanter og dårlige vaksinenyheter har for lengst tatt fra oss håpet om en kortvarig kraftanstrengelse

Slik er det ikke lenger. Rekken av nye mutanter og dårlige vaksinenyheter har for lengst tatt fra oss håpet om at dette blir en kortvarig kraftanstrengelse. Årsdagen for pandemien er passert, men tiltakene er der fortsatt. I beste fall vil viruset plage oss til alle voksne er vaksinert. I verste fall muterer det seg gjennom vaksineskjoldet og vil true oss i uoverskuelig fremtid.

Lydig biter vi tennene sammen og prøver å venne oss til å leve uten drømmer for morgendagen. Forsøker å akseptere at ensomhet, arbeidsledighet og et rasert kulturliv er prisen å betale for å holde oss i live.

Hvor lenge skal vi ofre alt som gjør livet verdt å leve?

Men bak de sammenbitte tennene presser noen spørsmål på: Hvor lenge skal vi ofre alt som gjør livet verdt å leve? Hvor mange år skal vi leve som døde for å overleve? Når kommer vi til punktet hvor vi anser vinninga for å gå opp i spinninga?

Kanskje aldri. Med mindre vi retter et kritisk lys mot den helsemoralismen som har festet sitt grep om folkesjelen de siste ti-årene. Den ideologien som forteller oss at det edleste vi kan bruke livet til, er å passe på og overvåke vår egen helse. Og som må få mye av æren for at vi pliktskyldig har akseptert å leve det siste året i tråd med de til enhver tid gjeldende metermålene, fargekodene, munnbindinstruksene og karantenereglene.

Ideologien som forteller oss at det edleste vi kan bruke livet til, er å passe på og overvåke vår egen helse

Titter vi oss selv i bakspeilet, ser vi at de siste ti-årene er blitt brukt til å berede grunnen for dette regelregimet. Årevis med trenings- og kostholdsråd i alle tenkelige kanaler har sørget for at den regelstyrte og livsfornektende livsstilen allerede var befestet som en dyd da viruset ankom.

Ikke bare som én dyd, men som dyden over alle dyder. For i samme periode som helsemoralismen spredte seg til alle deler av offentligheten, ble andre fellesmoralske standarder tilsvarende svekket.

 

Trenger sårt en motvekt

Det er selvsagt ikke noe galt i å ta vare på helsa, men når det å ta vare på helsa blir det viktigste i livet, mister man lett fotfestet. Noe stadig flere også har gjort de siste årene. Nye lidelser som ortoreksi (sykelig opptatt av å spise sunt) og megareksi (sykelig opptatt av å bygge muskler), har bredt om seg. Fellesnevneren er at de flinkeste i klassen blir så flinke at de ikke evner å stoppe når sunt går over til usunt – for ikke å si direkte helseskadelig.

Når det å ta vare på helsa blir det viktigste i livet, mister man lett fotfestet. Noe stadig flere også har gjort de siste årene

For å unngå at vi kollektivt beveger oss inn i en lignende fanatisme, hvor vi blir blinde for når koronatiltakene tipper over til å bli mer ødeleggende enn livgivende, trengs en motvekt til helsemoralismen. Et sted å begynne kan være å minne om dens åpenbare begrensning, som er at den i likhet med andre ideologier gjerne lover mer enn den kan holde. Selv den mest moderate varianten forespeiler oss at dersom vi trener tre ganger i uka, spiser fem om dagen og unngår det farlige stresset, vil vi bli velsignet med et langt og godt liv.

Statistisk sett lever folk som følger disse rådene litt lenger enn andre. Og har du ikke annet å bruke livet på, fungerer sikkert disse levereglene som et trygt anker i en ellers retningsløs tilværelse.

Vi må unngå at  vi kollektivt beveger oss inn i en lignende fanatisme, hvor vi blir blinde for når koronatiltakene tipper over til å bli mer ødeleggende enn livgivende

Men har man andre interesser enn trening og kosthold, spørs det om den konstante overvåkingen av egen helsetilstand er riktig prioritering.  Sannsynligheten er stor for at du vil bruke de ekstra årene på gamlehjemmet til å ergre deg over at du ikke dyrket dine lidenskaper framfor å telle treningsøkter og grønnsaksporsjoner da du ennå var ung.

Hvis du lever til du blir gammel, da. Det er jo slett ikke sikkert. Statistisk sannsynlighet gir ingen individuell garanti. Du skal med andre ord være veldig glad i å trene og spise sunt om du skal gjøre disse aktiviteten til ditt livsprosjekt.

 

Parallell til dagens situasjon

For et år siden ble vi forespeilet at om vi bare holdt oss på hjemmekontoret, passet på meteren og vasket hendene våre forskriftsmessig, så ville dugnaden være raskt unnagjort. Ett år og utallige konkurser og angstanfall etter må vi bare konstatere at viruset ikke lot seg kue så lett.

Oslo har akkurat gått i lockdown for tredje gang på et år, vel vitende om at dette vil være spikeren i kista for enda flere restauranter og butikker, og at ventekøene for barn og unge med psykiske lidelser allerede er uforsvarlig høye. Målet er å stagge den hissige mutantsmitten fram til befolkningen er vaksinert. Til tross for kostnadene er nok det en lur plan.

Men hva gjør vi om det rundt neste sving dukker opp en ny mutant som vaksinen ikke beskytter mot? Eller et helt nytt virus? Skal vi da begynne på nytt med det samme?

Hva gjør vi om det rundt neste sving dukker opp en ny mutant som vaksinen ikke beskytter mot?

Siden vi nettopp var inne på dette med megareksi: Vil vi ikke da begynne å minne om muskelmannen som har stått og pumpet jern fra morgen til kveld i årevis, men som likevel tenker: «Bare litt til, bare litt til, så vil jeg veldig snart være stor nok til å våge å nærme meg min utkårede»?

Skulle ikke ting gå etter planen denne gangen heller, gjør vi nok lurere i å minne om at livet ikke bare kommer med en konstant risiko for å bli avvist, men også for sykdom og død. Vi kan selvsagt velge å forskanse oss i antiseptiske enerom fra morgen til kveld. Men antagelig er det en bedre idé å hente fram vår indre Hannah Arendt og innse at det overordnede målet må være å leve så rikt og meningsfullt som mulig. Mens vi ennå er i live.