Med lov skal hets bekjempes?

La oss begynne med fotnote nummer 486 i en over tjue år gammel utredning. Der står dette:

En bil kjørte utfor veien og sjåføren omkom. Den nærmeste nabo til ulykkesstedet hadde hjemmeside, og publiserte fortløpende på nettet hva som skjedde. Han kjente den omkomne og brukte vedkommendes navn fra første melding, i strid med etablerte mediers praksis om at navn ikke offentliggjøres før alle pårørende er varslet. Men naboen stanset ikke der. Han benyttet også anledningen til å komme med sine personlige meninger om den avdøde. De gikk bl.a. ut på at vedkommende knapt hadde fortjent noen annen skjebne.

Dette er hentet fra i NOU 1999:27, «Ytringsfrihet bør finde Sted», den forrige Ytringsfrihetskommisjonens rapport. Fotnoten utdyper et poeng i et kort underkapittel i den over 200 sider lange rapporten, kalt «Noen utviklingstrekk – særlig vedrørende internett».

Der konstaterer kommisjonen (ledet av Francis Sejersted, på bildet over) at det nå, i 1999, er mulig for hvem som helst å etablere sin egen hjemmeside. Det koster bare rundt 5 000 kroner, mye billigere enn å starte sin egen avis.

«Denne demokratiseringen må hilses velkommen, men gir også virkninger som oppleves som problematiske. Sære og upolerte ytringer som neppe ville fått plass i de mer etablerte mediene kan nå spres via opphavspersonens egen hjemmeside», står det.

Velkommen til 2020.

Den nye ytringsfrihetskommisjonen

Jeg kunne sitert mye fra NOUen, betraktninger som i dag har en lett komisk «internett har kommet for å bli»-kvalitet ved seg. Tenk, så mye som har skjedd på 20 år, liksom. Men veldig mye som står i denne rapporten har tålt tidens og teknologiens tann svært godt: Ytringsfrihetskommisjonen skrev for tjue år siden et prinsipielt og velbegrunnet forsvar for hvorfor mest mulig ytringsfrihet bør finne sted, et forsvar som nå gjennomsyrer både rettspraksis og offentlig debatt i Norge.

Ytringsfriheten er demokratisert, men er friheten i ferd med å bli en farlig kakafoni?

Samtidig hviler kommisjonens rapport på noen forutsetninger som er grunnleggende endret: «Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll», står det for eksempel på side 28. Og videre på side 56: Å ha kanalvoktere, eller redaktører som sorterer ut hva som skal ut i offentligheten, er «helt nødvendig (…) Den offentlige samtale må være strukturert på en eller annen måte for å fungere i overenstemmelse med hensikten».

Her er offentligheten grunnleggende endret siden 1999. Det er Facebook, ikke «herr redaktør» som nå er viktigste aktør. Ytringsfriheten er demokratisert, men er friheten i ferd med å bli en farlig kakafoni? Politikere og samfunnsdebattanter utsettes nå for så mye hets og sjikane at det er blitt en trussel mot demokratiet, skriver for eksempel PST i sin siste trusselvurdering.

Med dette bakteppet har regjeringen nylig nedsatt en ny ytringsfrihetskommisjon. Den skal nøste i hva som har skjedd de siste tjue årene. Og diskutere: Hva kan gjøres?

Hvor skal ansvaret ligge?

Denne artikkelserien begynner med dette spørsmålet: Det er nemlig mye som gjøres. Over hele Europa, og i andre verdensdeler, lages det nå nye lover som legger ansvar på selskapene eller personene som er de nye kanalvokterne i offentlig debatt.

Etablerte medier har verden over i mange tiår, om ikke hundrevis av år, hatt lovverk som regulerer sin virksomhet: Står en strafferettslig ulovlig ytring – en trussel, en hatefull ytring eller noe annet – på trykk i en publikasjon, kan den ansvarlige redaktøren bli straffet for det – selv om redaktøren ikke visste om ytringen.

Er det i det hele tatt riktig å forsøke å sivilisere samtalene på nettet gjennom lover?

Det aller meste er selvsagt lov å si, og trykke. Men lovene gir et rettslig ansvar for å passe på yttergrensene, et ansvar som i teorien også skal bidra til en mer reflektert styring av hvordan offentligheten fortoner seg.

Hvordan skal dette ansvarsforholdet se ut på sosiale medier? Bør det være det samme som i etablerte medier? Må vi tenke helt nytt? Er det i det hele tatt riktig å forsøke å sivilisere samtalene på nettet gjennom lover? Dette skal denne serien undersøke.

Full åpenhet

Først, en egen fotnote om jeg-et i denne artikkelen og serien: Jeg ble først klar over hvor mye som faktisk skjer på dette området rundt om i verden gjennom et konsulentoppdrag jeg gjorde for Amnesty International Norge i fjor vår. Det resulterte i rapporten 21 politiske tiltak mot netthets, som er Amnestys dokument og meninger. Det første tiltaket er for øvrig å nedsette en ny ytringsfrihetskommisjon.

Så begynte jeg i Agenda Magasin, hvor vi søkte Fritt Ord om støtte til å skrive denne artikkelserien. Etter at støtten ble innvilget, og jeg begynte å jobbe med dette journalistisk, ble jeg ansatt som sekretariatsleder for den nye ytringsfrihetskommisjonen, og skal fra 1. april 2020 ha permisjon fra journalistikken for å jobbe som byråkrat og bistå kommisjonen.

Disse artiklene er en journalistisk artikkelserie som forsøker å se mest mulig åpent og nysgjerrig på politikken som lages rundt om i verden.

Så, med åpenhet om dette: Disse artiklene er en journalistisk artikkelserie som forsøker å se mest mulig åpent og nysgjerrig på politikken som lages rundt om i verden, forklare hva som skjer,  undersøke hva politikken er ment å gjøre og diskutere hva som er argumentene for og mot. Har du innspill eller spørsmål til serien, så kontakt meg gjerne på ivar@agendamagasin.no.

Her kommer en oversikt over hva serien består av. Lenker blir lagt inn etter hvert som tekstene blir publisert. Alle kan leses hver for seg, når som helst, men det er også en forsøksvis rød tråd her:

Selve artikkelserien

Tyskland var det første landet som gjorde selskap som Facebook, Google og Twitter eksplisitt ansvarlige for innholdet på sidene deres. Den såkalte NetzDG-loven har nå virket i drøyt to år. Jeg dro til Tyskland for å finne ut mer om hva denne omstridte loven er, og hvordan den har virket. Hovedartikkelen kan du lese her. Vi har også publisert et utdypende intervju med SPD-politikeren Jens Zimmermann, som mener «det må være et ansvar for disse selskapene».

Sverige har en over tjue år gammel lov som er lite kjent, også i Sverige. Den er nylig tatt i bruk for å få de som oppretter og styrer Facebook-grupper til å ta ansvar for eget kommentarfelt. BBS-loven og dommen mot en mann fra Eskilstuna blir presentert her. Artikkelen er foruten skriftlige kilder basert på et intervju med jussprofessor Mårten Schultz. Han støtter loven, men mener samtidig at «vi har en overdreven tro på strafferett» for å bekjempe netthets.

I Storbritannia er regjeringen er i ferd med å vedta lovreguleringer av nettet som er langt mer omfattende og ambisiøse enn Tysklands. Online Harms-reguleringen skal få alle selskaper som legger til rette for brukerinnhold på nettet til å ta ansvar for alt fra terrorisme og misbruksbilder til trakassering og barns skjermtid. Denne artikkelen prøver å forklare og diskutere hele rammeverket.

I tillegg har vi publisert intervjuer med Tory-politikeren Damian Collins, en av arkitektene bak loven. Juss- og medieprofessor Lorna Woods, som mener nettet bør reguleres slik vi regulerer for eksempel arbeidsmiljø eller produktsikkerhet. Og forsker Stefan Theil, som blant annet sammenlikner den tyske og den britiske loven.

Flere av de jeg har snakket til denne serien, ikke minst jurister, trekker fram at selvregulering er en bedre oppskrift enn lovregulering for å få en bransje til å ta ansvar for måten den jobber på. I Norge er det Pressens faglige utvalg (PFU) som er det viktigste organet for å styre presseetikken, ikke straffeloven.

Facebook er nå i ferd med å etablere sitt eget PFU – eller er det en domstol? – som skal sette grensene for hva det er lov å skrive og dele i en offentlighet med over to milliarder mennesker. Hvordan i all verden skal de få til det? Det er tema for en egen artikkel.

En som mener kriminalisering og straff er helt feil metode, er Nadine Strossen. Den amerikanske jussprofessoren var i 18 år president for American Civil Liberties Union, og har kjempet for rettighetene til etniske minoriteter, kvinner, homofile med flere i mange år. I boken Hate. Why we should resist it with free speech, not censorship, argumenterer hun hardt for hvorfor lover mot hatytringer virker mot sin hensikt. Jeg har intervjuet henne.

Jeg kunne skrevet om flere land og flere dilemmaer: Frankrike vedtok i fjor en lov som er inspirert av den tyske, men som var nyskapende i en annen forstand: Den ble laget i tett samarbeid med Facebook selv. Selv i USA, som tradisjonelt har vært svært tilbakeholdne med å regulere ytringsfriheten, diskuteres det nå i Kongressen om paragraf 230 i Communications Decency Act, som fritar sosiale medier-selskaper for ansvar for innholdet på plattformene deres, skal endres (lenkene i dette avsnittet viser til eksterne kilder).

Men dette over var det jeg rakk over. Det vil si, en liten bonusartikkel ble det tid til: En gjennomgang og anbefaling av noen av bøkene jeg har lest i løpet av dette arbeidet.

Alle artiklene finner du samlet på denne oversiktssiden. Her finner du også foredragene vi har publisert fra Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon, der huset ba en rekke samfunnsdebattanter reflektere over ytringsfrihetens status i dag.

God lesing!