Macrons tyske hodepine

Bare to små dager etter det tyske forbundsdagsvalget 24. september 2017, holdt Emmanuel Macron en flammende tale ved Sorbonne-universitetet i Paris. Der – for å bruke NRKs ord – ”teppebombet” han sine europeiske kolleger med forslag til reform av Den europeiske union. Et halvt år senere, nærmere bestemt 12. mars 2018, undertegnet Angela Merkel og hennes kolleger i de tyske partiene CSU og SPD en regjeringsavtale med tittelen ”En ny start for Europa”. Mer enn nok til å gi den franske presidenten vann i munnen.

Ett år har gått siden de tyske regjeringspartiene forpliktet seg til å jobbe for mer europeisk integrasjon, mer makt til Europaparlamentet, utvidelse av det felleseuropeiske utenriks- og sikkerhetssamarbeidet, et felles rammeverk for minstelønn og en felles asyl- og flyktningpolitikk. Siden den gang har derimot svært lite skjedd. Europapolitikken har blitt kroneksempelet på den tyske storkoalisjonens handlingslammelse, og brukes flittig som argument for at luften for lengst er ute av ballongen til Angela Merkel.

Europapolitikken har blitt kroneksempelet på den tyske storkoalisjonens handlingslammelse

Tirsdag 5. mars i år publiserte 28 europeiske aviser et åpent brev fra Emmanuel Macron, hvor den franske presidenten nok en gang trygler om reform av Den europeiske union. Brevet kickstarter valgkampen mot Europavalget i slutten av mai, hvor over 400 millioner mennesker kan gå til urnene for å velge nye representanter til Europaparlamentet i Brussel. Sammen med det såkalte Ministerrådet er Europaparlamentet ett av to lovgivende organer i Den Europeiske union. Parlamentet er også ansvarlige for å utnevne Kommisjonen, EUs utøvende makt.

Ifølge Macron har Brexit satt flere av unionens utfordringer på spissen. Valgdeltagelsen ved Europavalgene har vært alt for lav (42,6 % i 2014), lovgivningsprosessene og påvirkningskanalene for vanskelige å forstå, og veien til makta i Brussel for lang. Borgerne av de rikeste medlemslandene føler de pøser inn penger, uten at det er lett å se hvor midlene kommer ut. Dette er utfordringene den franske presidenten vil løse. Høyrepopulistene har fått for stor innflytelse, og har gjort det Europa-politiske ordskiftet til et spørsmål om det i det hele tatt er et behov for en felleseuropeisk union.

I sitt brev til Europas borgere mars 2019 har Macron vannet ut de grandiose forslagene fra Sorbonne-talen

I sitt brev til Europas borgere mars 2019 har Macron vannet ut de grandiose forslagene fra Sorbonne-talen fra i fjor, noe som vitner om en fransk president som begynner å bli desperat. Macrons tre overordnede ”ambisjoner” – frihet, beskyttelse og fremskritt – gir likevel grunnlag for konkrete politiske forslag. I tillegg til de kreative ønskene om en felleseuropeisk klimabank, til å finansiere det grønne skiftet, og et eget organ til å beskytte europeiske valg mot påvirkning utenfra, er det særlig interessant at presidenten foreslår en minstelønn for hele EU. Forslaget stemmer godt overens med den tyske regjeringsavtalen, og burde i utgangspunktet være et fruktbart frieri til nabolandet i øst.

Så enkelt er det likevel ikke. Den nyvalgte kristendemokratiske partilederen Annegret Kramp-Karrenbauer kontret raskt at en slik minstelønn er et steg i feil retning, selv om forslaget er å finne i regjeringsavtalen hennes eget parti har sluttet seg til. For Emmanuel Macron er Kramp-Karrenbauers svar nok et bevis på den europapolitiske dvalen til den tyske regjeringen.

At det er Kramp-Karrenbauer, og ikke kansleren Merkel, som svarer Macron, er et symptom på den tyske regjeringens manglende evne til å handle. Uten partiledervervet, som Merkel ga fra seg i desember, er det blitt langt verre å drive konkret politikk. Samtidig spekuleres det i at Merkel er sliten og trenger en etterlengtet ferie.

At det er Kramp-Karrenbauer, og ikke kansleren Merkel, som svarer Macron, er et symptom på den tyske regjeringens manglende evne til å handle.

Det hjelper heller ikke at de tyske sosialdemokratene har ansvaret for utenriksdepartementet. For partiet til ekskanslerne Willy Brandt, Helmut Schmidt og Gerhard Schröder vil velgerflukten ingen ende ta. I et desperat forsøk på å finne seg selv har SPD valgt å snu fokuset vekk fra internasjonal solidaritet og europeisk fremgang, og mot reform av nasjonale trygde- og pensjonsytelser.

Tilsynelatende har regjeringspartiene også luktet seg frem til at mange av velgerne synes Tyskland betaler nok som det er til den europeiske felleskassa. Bare i 2017 bidro Tyskland med nesten 20 milliarder Euro, dobbelt så mye som Storbritannia, og hele 17 milliarder mer enn Polen. Mange av Macrons forslag vil innebære at Tyskland må betale mer enn de gjør i dag.

Mange av Macrons forslag vil innebære at Tyskland må betale mer enn de gjør i dag.

Den tyske økonomien går fortsatt godt, på tross av handelskrig mellom stormaktene Kina og USA. I 2018 falt arbeidsledigheten til 5,2 %, og forventes å synke ytterligere i 2019. I 2018 går statskassen med et overskudd på 38 milliarder Euro. I tråd med regjeringsavtalen har finansminister Olaf Scholz (SPD) fortsatt den konservative sparedoktrinen til forgjengeren Wolfgang Schäuble (CDU): den tyske staten skal ikke skal bruke mer penger enn den tjener. Nøysomheten faller tilsynelatende i god jord hos de tyske velgerne, i alle fall de som har gitt sin stemme til kristendemokratene i CDU og CSU.

Innenfor de tyske grensene er EU-valgkampen for alvor i gang. Siste utgave av det anerkjente talkshowet Anne Will handlet ene og alene om Europa, med gjester som Manfred Weber, CSU-politiker og toppkandidaten til den konservative partigruppen EPP, og den tidligere greske finansministeren, og nå leder for bevegelsen Diem25, Yanis Varoufakis.

Selv om Varoufakis desperat forsøkte å løfte debatten til et spørsmål om gjennomgående reformer, og med sine ord, veien mot et bedre EU, konsentrerte de øvrige debattantene seg om spørsmålet om mer eller mindre EU er den riktige veien å gå. Svaret til EPP-lederen Weber? Nja, EU er jo allerede veldig bra, se bare på alle direktivene og retningslinjene parlamentet hamrer gjennom hvert eneste år.

Deretter gikk resten av tiden til diskusjon om den ungarske statsministeren Viktor Orbán, og hans siste anti-EU-kampanje på bekostning av kommisjonens leder Jean-Claude Juncker, som tilhører EPP, samme partigruppe som Orbán. Det er udiskutabelt at Fidesz-lederen er et problem for EPP. Det er derimot et enda større problem for både CDU/CSU og Tyskland at debatten dreier seg om Orbán, ikke Macron.

Det er udiskutabelt at Fidesz-lederen er et problem for EPP.

Med Tyskland i tankene skriver Macron videre at Europa ikke lenger kan ”gå i søvne” mot et svekket EU. Noe må gjøres, og noe må gjøres nå, hvis ikke kan Brexit vise seg som starten på slutten for Den europeiske union. På lederplass i Der Spiegel argumenterer Christiane Hoffmann for at Macrons frieri kan være den beste, og kanskje eneste, muligheten Tyskland får til å sørge for en enhetlig og velfungerende union, som ikke rives i stykker av de italienske, østerrikske, polske og ungarske populistene. Dessverre for Macron ser det ikke ut til at kristendemokratene kommer til å ta oppfordringen på alvor med det første.

Den franske presidenten avslutter brevet med å invitere representanter fra både medlemsstatene og EU-institusjonene til en ”Konferanse for Europa”. Skal man tro siste meningsmålinger er det nettopp tyskeren Manfred Weber som vil ta over etter Jean-Claude Juncker som kommisjonspresident. I så fall er det kristenkonservative Weber som vil lede EU-institusjonene på Macrons konferanse i slutten av 2019. Viel Glück, Emmanuel!