Med respekt for kvinnen

«Så snart det er respekt i manus og på et sett, er det behagelig. Og det er alltid avgjørende, all den tid jeg har sett så mange menn som har skrevet kvinnelige roller.»

Det svarte Kim Bodnia da jeg spurte om hva som var så bra med serien han nå spilte i. Han refererte til Killing Eve, den nye seriesatsingen til HBO, med to kvinner i hovedrollene, Sandra Oh og Jodie Comer som politiagent og leiemorder, og med Fiona Shaw i en større birolle. Og grunnen var ikke bare den at det var kvinnelig protagonist og antagonist, men han trakk særlig frem denne respekten for rollene.

Serien føyer seg i rekken av nyere krimserier med hovedroller med litt mer personlighet og flere sider – ja, du gjetta riktig – for kvinner å være. Det har jo som kjent ikke vært en selvfølgelighet. Ikke for de sjangrene som ofte går under kommersielle, mer sjangertro satsinger, som krim og action.

De siste åra har man sett flere bidrag her og der, av filmer og serier der kvinnene får ha litt mer personlighet. Der de får være litt mindre objekt og litt mindre ensidige – altså mer utypiske for kvinner å være. Av gode eksempler å finne, er eksempelvis The Fall, Top of The Lake, Big Little Lies, Homeland, An American Crime Story: The People Vs. O.J. Simpson, Happy Valley.

Men det krever at en leder ønsker det, og «en leder som ikke er villig til endring, har ingenting som leder å gjøre»

Og her hjemme da? Under Anne Sewitskys regi på fjorårets Monster kom det frem at Gørild Mausets eksentriske rolle egentlig var skrevet for en mann. Hva forteller dette oss? Ser man de få interessante bidragene på kvinnelige karakterer i større roller opp mot den generelle mengden av det som produseres for beste sendetid på TV, eller for et større publikum på kino, altså de prosjektene det satses mest på, er det lite å skryte av. Heimebane blir heist høyt opp i flaggstanga. Men den er unntaket. Et viktig bidrag, men hvorfor er det ikke flere serier på norsk TV som denne i 2018?

Burde vi ikke se flere interessante kvinneroller i dag?

Balanse gir bedre arbeid

Med respekt for kvinnen både i manus, på sett, og i den ferdige filmen, får man også muligheten til å vise et handlemønster som ikke er sett fra et mannlig perspektiv. Resultatet blir bedre: Det er mer rom for kreativitet på et opptaks-sett om arbeiderne ikke går rundt og er usikre. Det sier seg egentlig selv og det var også Bodnias poeng: Skuespillere blir mer avslappet. Og når folk er avslappet, trives de bedre på jobb – og så gjør man også en bedre jobb. Man blir kanskje også mer kreativ, fordi man tør prøve ut nye ting man ikke har gjort før med en større følelse av trygghet.

Samme konklusjon kom fra rektor på OsloMet, Curt Rice, da jeg intervjua ham uka etter. Og det var hovedargumentet hans for å nettopp kvotere inn kvinner i arbeidslivet der det er kjønnsubalanse, slik at arbeidsplassen oppnår likestilling. Spesielt så man gode resultater i en bedrift om kvoteringa skjedde på ledernivå. Der en skuespiller som Bodnia kan vise til personlig erfaring, viser Rice til forskning og tall. Blant annet til det kjente prosjektet ved University og McKinsey, kalt «Women Matter».

Det blikket vi lærer å ha gjennom den rollen vi inntar som tilskuere, overføres til forventninger og blikk på kvinnen i den fysiske verden. Og tilbake igjen til oss når vi selv lager historier.

Rice mente det handler om å respektere kvinner ved å gi dem plassen som menn i alle år ikke har unnet dem, på tross av faglig tyngde, gjennom å kvotere inn sine egne menn i stedet. Men det krever at en leder ønsker det, og «en leder som ikke er villig til endring, har ingenting som leder å gjøre». Ap-politiker Anette Trettebergstuen sier seg enig i hva som er problemet i en kronikk fra 17.april i Dagsavisen: «Fravær av likestilling er en del av strukturene som danner rammene for norsk filmproduksjon, og som påvirker hvilke stemmer som får slippe til, og hvilke stemmer som ikke får slippe til.»

Menn har i alle år kvotert inn hverandre, og med dem, også historiene de selv vil lage: Roller som de kan identifisere seg best med, menn. Selvfølgelig. Hvem gjør ikke det? Derfor må det tas grep på et høyere plan, slik at ikke filmene i sum blir for ensidige.

Politikken i estetikken

Men tilbake til poenget om respekten. Som NFI-direktøren selv, Sindre Guldvog, påpeker i sin kronikk i Dagsavisen 17.april, tror han ikke at matematikk alene kan løse kjønnsutfordringene. For selv om kvotering også handler om tall, handler det til syvende og sist om estetikk; måten man ser kvinnen på. I hvilken kontekst kvinnen fremtrer i, og hvorvidt kvinnens verdighet er beholdt i den. Altså estetiske valg. Det holder ikke at det bare er nok damer representert på skjermen. For om det kun er snakk om kvantitative størrelser, og ikke konteksten, kunne man like gjerne utropt Hugh Hefner til brennende feminist for lengst, for å sette så mange kvinner på agendaen.

Respekt for en rolle handler om å se karakteren som menneske

Når Gillian Andersons rolle som politiinspektør Stella Gibson i The Fall får bestemme over sin seksualitet på sine egne premisser, er det et bevisst tonalt valg. Når hun samtidig er gjort intelligent og skarp, men også sårbar eller redd, uten at vi betviler hennes faglige tyngde og yrkesbaserte erfaring, er det bevisste stilistiske valg gjort av serieskapere. Vi trenger flere serier som dette. Serier som oppdrar tilskuerne, oss selv, til å se kvinnen som menneske.

Respekt for en rolle handler om å se karakteren som menneske. Det handler om å se dette mennesket både i manus, på settet, og i det ferdig redigerte produktet. Det handler om kamerablikket. Det er et vesentlig poeng i debatten som har pågått en stund om representasjon av kvinner i film og på TV i norsk sammenheng. For det blikket vi lærer å ha gjennom den rollen vi inntar som tilskuere, overføres til forventninger og blikk på kvinnen i den fysiske verden. Og tilbake igjen til oss når vi selv lager historier.

Det er ikke sånn at kvalitet og kjønn har en korrelasjon

Fremstillingen av kvinnen i alle sammenhenger er avgjørende, og preges av denne respekten – eller mangelen på den. Hva innebærer dette blikket vi lærer å ha, det mannlige blikket? Dette som ikke er forbeholdt mannen, men som samtlige av oss inntar mer eller mindre ubevisst, fordi det dominerer film- og TV-språket?

Ann E. Kaplan oppsummerer det mannlige blikket, eller det såkalte «the male gaze» slik: «i filmteksten i seg selv, stirrer menn på kvinner, som blir til objekter for «the gaze»; tilskueren, som i sin tur er skapt for å identifisere seg med dette blikket, og til å objektivere kvinnen på skjermen; og kameraets opprinnelige blikk, begynner å spille en rolle, i det å filme noe.» (Clover, Carol. Her body, himself. 78.)

Den nye nasjonalromantikken

Det er ikke sånn at menn utelukkende lager objektiverende kvinneroller, eller at kvinner aldri objektiverer kvinneroller, eller aldri innehar et mannlig blikk. Vi har mange eksempler på begge deler, jeg har nevnt flere bare i denne teksten. Bevissthet, evne til refleksjon, kunnskap og erfaring kan ha noe å si for kvalitet, uansett kjønn. Det er ikke sånn at kvalitet og kjønn har en korrelasjon.

Det er snarere en interessant korrelasjon mellom kjønnsbestemt representasjon i manus og penger. For det er en tendens til at det stort sett er i de produksjonene der kvinnen er kjedeligst fremstilt, og mest endimensjonal – om hun overhodet får komme med – som får mest av våre skattepenger. Og de er tufta på et bredest mulig publikum. Vi snakker såkalt markedsfilm.

Det eksisterer en slags sannhet om at kvalitet og bred publikumsappell ikke trenger å ha noe som helst med hverandre å gjøre, fordi bred publikumsappell trumfer alt

En annen tendens er at det ofte er utelukkende menn som lager disse filmene. Det er helte-, action- og eventyrhistorier som Kon-tiki, Max Manus, Bølgen, Amundsen, Askeladden og de gode hjelperne, og de senere Børning-filmene. Dette er klassiske markedsfilmer. Også serier som er tufta på et bredt publikum, domineres gjerne av noe av den samme konservative estetikken og denne mannen i fokus; Kampen om Tungtvannet, Nobel, Okkupert. Det gjennomgående mønsteret er at mannen redder nasjonen, og tar alle avgjørende valg, mens det står ganske dårlig til med kvaliteten på kvinnerollene.

Aksel Kielland har identifisert produksjoner som følger denne trenden som «Den nye norske nasjonalromantikken» i en kommentar i Vagant fra november 2016. «Faktisk er det grunn til å spørre hvorvidt filmskaperne som har bidratt til denne trenden i det hele tatt er bevisst det faktum at de inngår i en større bevegelse.» skriver han. «Derimot synes det hevet over tvil at jakten på å tilfredsstille publikums appetitt på tradisjonelle og bekreftende fremstillinger av norskhet gir seg utslag i en type filmfortellinger som ofte står i veien for god filmkunst og et produktivt ordskifte om norsk historie og samfunn».

Kvalitet og kjønn

Det eksisterer en slags sannhet om at kvalitet og bred publikumsappell ikke trenger å ha noe som helst med hverandre å gjøre, fordi bred publikumsappell trumfer alt. Det er fordi det genererer penger. Denne ideen forenes med en annen idé: Den at menn er det kjønnet som sitter på en eller annen evne til å skape filmer av en viss kvalitet som gjelder for disse brede filmene og TV-seriene – den typen produksjoner som forresten ikke trenger å ha så høy kvalitet. Men da blir det plutselig en korrelasjon mellom kjønn og kvalitet likevel. Den går som nevnt også på kvaliteten på kvinnen, som stort sett er ganske dårlig i disse store produksjonene. Dermed er det fortsatt de få unntakene der kvinnelige hovedroller er interessante, der de respekteres, som blir løfta frem, nettopp fordi de er unntak.

En filmpolitikk som vedtar at markedet skal bestemme, fører dermed til at estetikken trumfes til fordel for billettinntekter, fordi mannen i gata som ser film to ganger i året velger tradisjonelt. Og fordi filmpolitikken snur seg etter mannen i gatas konformitet går dette på bekostning av estetikken, noe som gjerne automatisk også går på bekostning av respekten for kvinnen.

For i estetikken ligger også politikken

En skulle ikke tro at man måtte forklare og argumentere for hvorfor det er viktig å behandle kvinner respektfullt. En skulle heller ikke tro det var nødvendig å måtte vise til tall for å bevise denne påstanden om at det sannsynligvis blir bedre film av kjønnskvotering. At man måtte forklare at bedre arbeidsforhold sannsynligvis gir en større trygghet og bedre prestasjoner, større tro på egne ideer, og dermed også bedre fremstilling av kvinner i det neste ledd. Altså bedre kvalitet på rollen og filmen som helhet. Men det må man altså.

Å respektere kvinnen i film handler om en bevissthet, en faktisk vilje til og troa på å kunne se kvinnen som menneske, som potensielt interessant fra filmskaperens side. Uansett kjønn. Derfor handler respekt om en bevissthet om estetikken. For i estetikken ligger også politikken.

Hvem og hvilke historier man tar på alvor

Det er her, i estetikken, at vi må starte. I dannelsen vår som tilskuere og mottakere. For det hjelper ikke å ha en og annen film eller serie som tilbyr et annerledes, mer respektfullt blikk på kvinnen. Når strømmen av filmer og TV-serier hele tiden lærer oss å objektivere henne, eller marginalisere henne, uten å reflektere noe nevneverdig rundt det. For det mannlige blikket handler også om alt vi også lærer å ikke se kvinnen som. Alt det hun ikke kan være.

Det er ikke mange år siden det som skulle bli en suksess av en dansk-svensk TV-seriekrim, ble forkastet av norske produsenter, fordi den kvinnelige karakteren Saga Norén var for lite troverdig. Hvem vet hvor mange liknende ideer til interessante kvinneroller som har blitt forkastet bare på manusstadiet, fordi trua på kvinnen i en eksentrisk rolle er fraværende. Men for at flere skal se at det er vits å ha trua på kvinner, så er det ikke så dumt å starte med å se på hvor man plasserer det meste av pengene. I det å tydeliggjøre hva som satses mest på, viser man samtidig hvem man har respekt for. Hvem og hvilke historier man tar på alvor.