Merkels høye spill

Mandag morgen kunngjorde Angela Merkel at hun ikke stiller til gjenvalg som leder for Tysklands største konservative parti CDU (Christlich Demokratische Union). Det betyr at verdens mektigste kvinne heller ikke stiller til valg som kansler ved det neste forbundsdagsvalget i 2021.

Derimot ønsker Merkel å beholde jobben som Tysklands statsoverhode frem til valget om tre år. Et overraskende trekk ettersom 64-åringen utrettelig har gjentatt at partiledervervet og rollen som kansler ikke kan deles mellom to personer.

Merkel har unektelig sett enden komme. Helt siden flyktningkrisen materialiserte seg sensommeren 2015 har pilene pekt nedover, i alle fall på meningsmålingene. Et begredelig forbundsdagsvalg for litt over ett år siden endte etter mye om og men i nok en storkoalisjon (bestående av CDU, søsterpartiet i Bayern (CSU), og sosialdemokratene i SPD). Et desperat CSU på jakt etter velgere ytterst til høyre, og et falleferdig SPD som famler i blinde, har gjort det nærmest umulig for Merkel å drive gjennom egen politikk.

Selv om den tyske økonomien går så det griner, og de aller fleste tyskere sier seg temmelig fornøyde med hvordan landet drives, ønsker stadig flere personelle utskiftninger, paradoksalt nok. Mye av skylden gis til høyrepopulistiske AfD (Alternative für Deutschland), som stadig spiser større deler av ordskiftet. Da mange hevder at Merkel selv, og hennes forsøk på å dra konservative CDU lenger mot venstre, er årsaken til AfDs fremvekst, er det likevel ikke så rart at kansleren og hennes parti mister oppslutning.

Håpløse arbeidsvilkår i den nye storkoalisjonen har tært på Angela Merkel, som allerede i sommer skal ha bestemt seg for å fratre som partileder.

Håpløse arbeidsvilkår i den nye storkoalisjonen har tært på Angela Merkel, som allerede i sommer skal ha bestemt seg for å fratre som partileder. Stabilitet frem mot delstatsvalgene i Bayern og Hessen er årsaken til at offentliggjøringen kommer først nå, dagen etter valget i sistnevnte Bundesland, hvor CDU som ventet mistet mange av sine velgere.

Hadde det ikke vært for Donald Trump kan det godt hende at Merkel ville gitt seg allerede i 2016. Den gang var det knyttet stor spenning til om prestedatteren fra Hamburg ville stille som kanslerkandidat for sin fjerde periode. Som ”det liberale vestens siste forsvarer” smertet det alt for mye å se en isolasjonist i det hvite hus. Hun kunne rett og slett ikke la være.

Ett år inne i den nye storkoalisjonen skulle nok Merkel ønske at hun hadde kastet inn håndkleet tilbake i 2016. Den vaklevorne regjeringen har til og med gjort det vrient å fortsette kampen for internasjonalt samarbeid og solidaritet. Planen om en EU-reform ligger fortsatt på vent, mye takket være de interne ”krisene” som til stadighet har dukket opp de siste månedene.

Innad i hennes eget parti, CDU, virker det som de fleste er fornøyde med 64-åringens foreslåtte løsning, hvor hun fortsetter som kansler, og en annen tar over jobben som partileder.

Angela Merkel har derfor skjønt at nok begynner å nærme seg nok, og at 18 år som partileder får holde. Nå vil hun bestemme over sin egen skjebne. Spørsmålet er om hun får lov. Innad i hennes eget parti, CDU, virker det som de fleste er fornøyde med 64-åringens foreslåtte løsning, hvor hun fortsetter som kansler, og en annen tar over jobben som partileder. Dessverre for Merkel er det likevel ikke i eget parti den største utfordringen ligger.

Søndagens valg i Hessen ble nok en gedigen nedtur for sosialdemokratene i SPD. For andre gang på rad avlyste partiledelsen den obligatoriske valgdagsfesten i hovedkvarteret i Berlin. Siste nasjonale meningsmålinger viser rekordsvak oppslutning for det en gang så stolte partiet på den tyske venstresiden.

Samtlige av de sosialdemokratiske frontfigurene trekker samme konklusjon etter mageplasket i Hessen: noe må gjøres, spørsmålet er hva. Det er ikke utenkelig at konklusjonen blir et endelig farvel til regjeringssamarbeidet med Merkel, CDU og CSU, som åpenbart er ødeleggende for oppslutningen til SPD.

Kanslerens lifeline er sosialdemokratenes frykt for nyvalg, som ingen tror vil gi SPD større oppslutning enn partiet har i dag.

Dersom så blir tilfellet må nok Angela Merkel ta sin hatt og gå noen år tidligere enn planlagt. Kanslerens lifeline er sosialdemokratenes frykt for nyvalg, som ingen tror vil gi SPD større oppslutning enn partiet har i dag. Frykten for medgangsbølgen til miljøpartiet Die Grünen gjør at det tyske arbeiderpartiet vegrer seg fra å stokke kortene på nytt.

Dårlige prioriteringer og desperat jakt på velgere i både nasjonale og lokale valg har også svidd på pengepungen for sosialdemokratene, som selv sier de er raka fant. Hvis SPD ikke har midlene til å stille en konkurransedyktig valgkamp på beina er det lite trolig at de tør å kreve et nyvalg. Et bedre alternativ kan derfor være å få det beste ut av både regjeringen og forbundsdagen slik konstellasjonen er i dag.

Alt dette har Angela Merkel allerede tatt høyde for. Hun vet at beslutningen om å gi fra seg partiledervervet er et sjansespill. Hun vet også svært godt at sosialdemokratenes uforutsigbarhet vokser dag for dag, og at det er svært vanskelig å spå hva de neste dagene og ukene vil bringe.

Alle som har trykket 64-åringen til sitt bryst de siste 18 årene får sette sin lit til at det antagelig ikke finnes noen som er bedre egnet enn Merkel selv til å kalkulere hva som vil skje frem mot valget i 2021, hvor det uansett er slutt for en av de største personlighetene i tysk politikk noen sinne.