Misnøyen med lønnsutviklingen bør bekymre NHO

For deler av norsk næringsliv har pandemien vært beinhard. Livsverk har gått i grus, smalhans og røde tall i mange virksomheter.

Trass dette bildet har Fellesforbundet, som organiserer eksportrettet industri, skrudd til sine lønnskrav foran årets oppgjør. «Det er uten tvil økt kjøpekraft som står på dagsorden. Alle tekniske krav er lagt til side», het det fra forbundsleder Jørn Eggum i Politisk kvarter.

Arbeidstakernes andel av kaka er i dag betydelig mindre enn på 80-tallet.

Hvordan kan vi forstå denne linja, når vi samtidig vet at bedrifter som går dukken også betyr at de som jobber der må finne seg ny jobb? «Vi forhandler oss ikke ut av fabrikkporten», har det hett fra både Eggum og LO-lederen i opptakten til årets oppgjør.

Svaret ligger i den misnøyen som har bygget seg opp på arbeidstakersiden, både på kort sikt og på lengre sikt. En misnøye som også bør bekymre NHO.

«Eg har hatt det trongt før, men aldri så trongt som no», sier byggeindustriarbeider Erik Andre Olsen fra Mandal i et intervju med FriFagbevegelse. Lønna på 450.000 kroner er knapp i møte med regninger fra SFO, turntreninger og tannreguleringer.

LO og arbeidstakersiden har vist moderasjon i to oppgjør på rad, i møte med en dypt alvorlig krise for landet.

Han er ikke alene. Mange har fått nok av det de opplever som åpenbar urettferdighet, der hardt arbeid ikke lønner seg like mye som å sitte på penger. «Vi har ei forventning om økt kjøpekraft. Mange sliter», sier tillitsvalgt June Heggheim hos Aibel i Haugesund til NRK.

Misnøyen er også stor blant mange av de som har stått i førstelinja under pandemien. Helsefagarbeidere og sykepleiere som har håndtert et kjempepress av koronasyke. Butikkansatte som har jobbet på seg slitasjeskader av å vaske og sprite butikken. Barnehageansatte som opplever frykten i det å dra med seg koronasmitte fra snørrete unger til sårbare familiemedlemmer hjemme.

Mange opplever også en skjevhet i hvor gunstige mange av støtteordningene for bedriftene har vært under pandemien, når bedre ordninger for arbeidstakerne regelrett har måttet hales og dras på plass. Samtlige av opposisjonens forslag om mer kontroll og treffsikkerhet i støtteordningene for bedrifter ble stemt ned av det borgerlige flertallet i det første året av pandemien.

LO og arbeidstakersiden har vist moderasjon i to oppgjør på rad, i møte med en dypt alvorlig krise for landet. I fjorårets lønnsoppgjør gikk arbeidernes organisasjoner med på en reell nedgang i lønn på 0,1 prosent.

Formuesulikheten er på nivå med Storbritannia.

Gjennom høsten viste det seg imidlertid at anslagene for prisvekst bommet. Årsaken var en perfekt storm av geopolitikk, en verdensøkonomi med fart opp av korona-dumpa, etterslep etter nedstenging og et energimarked hvor tilbudet ikke klarte å matche etterspørselen.

Kombinasjonen av den uventede prisveksten og det moderate lønnsoppgjøret våren 2021, ble at man nå i julestria kunne slå opp avisa og lese om den største reallønnsnedgangen på et år siden 2. verdenskrig. Bare under oljeprisfallet i 2016 og noen av årene under jappetiden har vi vært vitne til noe lignende.

Samtidig en langsiktig utvikling: Større og større andeler av det vi som samfunn skaper hvert år, går til de som eier bedrifter, mens mindre går til arbeidstakerne. Årsakene er særlig monopoldannelser, skattetilpasning og opphopning av kapitalinntekter i noen næringer – som finans.

Arbeidstakernes andel av kaka er i dag betydelig mindre enn på 80-tallet. En av de praktiske konsekvensene av et slikt bilde er at de mest velbemidlede drar fra resten av oss. De økonomiske forskjellene er økende i Norge. Formuesulikheten er på nivå med Storbritannia.

Uten bredt fordelt reallønnsvekst i årets lønnsoppgjør kan tilliten slå sprekker.

En slik situasjon er rimelig grunn til forargelse for det flertallet av befolkningen som lever av lønnsinntekt, og fra de organisasjonene som organiserer dem.

Men også hos NHO burde utviklingen gi grunn til uro. I det norske lønnsforhandlingssystemet er nemlig partene gjensidig avhengig av hverandre. Samtidig som en grunnleggende interessekonflikt ligger i bunnen, har partene historisk kommet fram til løsninger både arbeidstakere og arbeidsgivere er tjent med. Det har bygd opp en tillit, men tillit er lett å rive ned.

På kort sikt er kostnaden for norske bedrifter lett håndgripelig: Arbeidstimer som går tapt i streik i en omfattende streikevår. På lengre sikt: Reelle diskusjoner om kompromisset som ligger til grunn for den norske modellen. Der vi er eksponert mot internasjonal handel og import av arbeidskraft, men fordeler gevinstene. Der lønnsforhandlingene koordineres, for å beskytte overskuddene i eksportrettet industri.

Uten bredt fordelt reallønnsvekst i årets lønnsoppgjør kan tilliten slå sprekker.