Mødrenes forkjemper

I år er det 150 år siden Katti Anker Møller ble født. Hun har gått inn i historien som en av våre store kvinnesaksforkjempere, men det er ikke tilfeldig at hun ikke fikk plass blant «de fire store» i forbindelse med stemmerettsjubileet i 2013.

For henne var levekårene viktigere. Hun omtaIes gjerne som mødrenes forkjemper. Dagens foreslåtte kutt i barselsomsorgen, gjør historien om Katti Anker Møller sørgelig aktuell.

Hun var langt forut for sin tid.

Godseierfruen Katti Anker Møller trådte inn på den kvinnepolitiske arenaen rundt 1900. Med sin borgerlige bakgrunn – hun kom fra et radikalt venstrepreget høyskolemiljø ved Hamar – var hun nærmest selvsagt medlem av Kvinnesaksforeningen. Men den politikken hun raskt kom til å stå for, falt ikke i særlig god jord hos de borgerlige kvinnesakskvinnene. Med årene ble båndene til arbeiderbevegelsen tettere.

Katti Anker Møller tok tidlig tak i arbeidet for å bedre forholdene for ugifte mødre. På godset må hun ha hatt nærkontakt med slike forhold. Fattige unge kvinner som ble latt i stikken av kommende fedre. Sammen med sin svoger Johan Castberg utformet hun forslag til nye barnelover. Hun reiste rundt i landet og argumenterte for såkalte uekte barns rettigheter.

Å styrke barnas rettigheter, ville naturligvis også komme de ugifte mødrene til gode. Med dette arbeidet ble hun den første markante velferdsfeministen i Norge.

Velfredsfeminisme er en term som blant annet har vært brukt om det arbeid som ble gjort for å bedre kvinners levekår i mellomkrigsårene. Velferdsfeminismen står i motsetning til likestillings- eller likerettsfeminisme, som gjennomsyret kvinnesaksforeningens program. Slik sett kan det trekkes en linje mellom borgerlig og sosialistisk feminisme.

Av og til havnet unge piker på sykehus etter å ha vært hos en kvakksalver eller klok kone med strikkepinner.

De Casbergske barnelovene ble vedtatt i 1915, mot Høyres og deler av Venstres stemmer. Lovene likestilte barn født i og utenfor ekteskap. Alle barn fikk rett til å bære fars navn og arve ham på lik linje med “ektfødte” barn. I tillegg ble fars økonomiske forpliktelser overfor “uekte” barn skjerpet.

Kvinnesakskvinnene var ikke udelt begeistret. Barnelovene ble av mange oppfattet som en trussel mot familien og legitimering av utenomekteskapelige forbindelser. Kvinnesaksforeningen tok ikke stilling.

Allerede før barnelovene ble vedtatt, tok Katti Anker Møller til orde for enda en kontroversiell sak; abortspørsmålet. Straffen for svangerskapsavbrytelse syntes å være mye mer urimelig etter at det i 1891 ble forbudt å reklamere for – og informere om – prevensjonsmidler.

Historiens mange forsøk på å styre folks seksuelle aktiviteter, har sjeldent lyktes – heller ikke denne gangen. Det ble ikke færre uønskede svangerskap – kanskje tvert om. I hvert fall ble fremprovoserte svangerskapsavbrudd et økende problem.

Det var ulovlig og livsfarlig. Av og til havnet unge piker på sykehus etter å ha vært hos en kvakksalver eller klok kone med strikkepinner. Ofte kunne ikke sykehuset redde kvinnes liv. Men det kunne bli nyhetsstoff.

Det var en slik historie som fikk Katti Anker Møller til å reagere. I 1913 skrev hun i et innlegg i avisa Socialdemokraten, der hun krevde avkriminalisering av abort: “Grundlaget for al frihet maa være rådighet over egene krop og hvad i den er”, hevdet hun og gjorde det dermed klart at det handlet om kvinnesak. Men det gjorde ikke inntrykk på kvinnesakskvinnene.

Igjen var det arbeiderbevegelsen Katti lente seg på, Kvinesakskvinnene var skeptiske.

Noen resultater av sitt engasjement for selvbestemt abort, fikk Katti Anker Møller ikke oppleve. Hun var langt forut for sin tid. Men det fantes andre måter å støtte kvinner som var kommet i «uløkka» på – og barna som var resultat av utenomekteskapelige forbindelser. Med Barnelovene på plass i 1915, fortsatte arbeidet for mor og barn.

I 1916 åpnet hun en barselutstiling i Kristiania. Formålet var blant annet å skape grunnlag for kommunale fødehjem. Utstillingen inneholdt både et “elendighetsrom” som viste de kummerlige boligene fattige kvinner var henvist til å nedkomme i, og en historisk oversikt over spedbarnsstell.

Om ettermiddagene ble det holdt foredrag, først ut var professor Kristine Bonnevie. Med statstøtte ble utstillingen sendt ut på turne i landet. Lege Alette Schreiner fulgte med og holdt foredrag. Kvinner fra ulike miljøer støttet opp om dette arbeidet, men møtte kraftig motstand fra konservative menn som Den samfunnsengasjerte veterinæren Ole Malm.

Det neste Katti ga seg i kast med, var Mødrehygienekontorene. Det første ble etablert i Kristiania i 1924. Her ble det både gitt veiledning, solgt prevensjonsmidler og babyutstyr. Kirken og de konservative var i harnisk. Igjen var det arbeiderbevegelsen Katti lente seg på, Kvinesakskvinnene var skeptiske. Hvorfor?

På 20-tallet var barna ikke lenger arbeidskraft i husholdet, de var snarere blitt en økonomisk byrde. Man skulle tro behovet for barnebegrensning og prevensjon var nokså uavhengig av klasse og sosial stand. Men barneflokkene var allerede blitt vesentlig mindre i de øvre og midlere lag av befolkningen, og kom det mange små, var det et mindre problem for dem enn for arbeiderklassens kvinner.

Venstresidens feminister har i stor utstrekning sluttet opp om likerettsfeminismen.

Så var det da også særlig gifte arbeiderkoner, som allerede hadde flere barn, som oppsøkte mødrehygienekontorene. Mens gifte middelklassefruer kunne utrykke bekymring for hvordan de skulle avvise ektemannens seksuelle tilnærmelser uten å vise til faren for svangerskap.

Selv om kvinnesakskvinnene var skeptiske til arbeidet rundt prevensjon, ble de mer engasjert i kvinnevelferd etter første verdenskrig. De viktigste juridiske rettighetene var oppnådd. Borgerlige kvinner tok utdannelse, i staten var man prinsipielt gått inn for likelønn, og kvinneorganisasjoner var trukket inn i lovgivningsarbeid rundt ekteskap og skilsmisse.

Det skulle gå ganske mange år før kvinnesakskvinner innså at man ikke var helt i mål. I mellomtiden henga de seg til forskjellig velferdsarbeid, særlig rettet mot kvinner og barn. Kvinesaksforeningen drev for eksempel flere husmorskoler.

Velferd og økonomi for kvinner nederst på den sosiale rangstigen, er viktigere enn likestilling.

Med den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet, smeltet likeretts- og velferdsfeminisme på mange måter sammen. I tiden etter har likerettsfeminismen vunnet stadig større terreng. Det har gitt seg utslag i like regler for menn og kvinner også på områder der ulike regler har vært ønsket av mange feminister. Kjønnsnøytral verneplikt et ett eksempel. Forslag om like lang barselpermisjon for mor og far, et annet.

Det har imidlertid ikke gått noe klart skille mellom borgelige og sosialistisk feminister i slike spørsmål. Venstresidens feminister har i stor utstrekning sluttet opp om likerettsfeminismen.

Men nå ser vi tegn til at i hvert fall enkelte på venstresiden setter klassekamp foran kvinnekamp. Tradisjonelle feministiske krav nedprioriteres. Økte økonomiske forskjeller setter igjen velferd på kvinnenes dagsorden. Linn Stalsbergs lille bok Er jeg fri nå? om tidsklemma er allerede gammelt nytt.

Stalsberg setter i utgangspunktet ikke spørsmålstegn ved likestillingen, men hevder at særlig barna lider under stressede foreldre som ikke får tilstrekkelig tid til å ta seg av dem. Hun fastslår og beklager at begge foreldre i de fleste familier er nødt til å ha lønnet arbeid, på full tid.

Mer oppsiktvekkende er nok de gamle AKP-femnistene Ebba Wergeland og Jorunn Gulbrandsens utspill om å beholde kontantstøtten. Begrunnelsen deres levner liten tvil: Velferd og økonomi for kvinner nederst på den sosiale rangstigen, er viktigere enn likestilling.

I dag vil det forhåpentlig handle om å forsvare opparbeidet rett til gratis fødselshjelp for alle.

Sannsynligvis reiser det seg ganske snart en enda større storm av protester mot det foreslåtte kuttet i barselkvinnenes liggetid på fødselsinstitusjonene. Det vil være i Katti Anker Møllers ånd. Både mor og barn trenger kompetent tilsyn og trygge omgivelser den første tiden.

Men i motsetning til på Katti Anker Møllers tid, vil det ikke først og fremst handle om fattige kvinner. I dag vil det forhåpentlig handle om å forsvare opparbeidet rett til gratis fødselshjelp for alle.

Slik sett blir det en del av kampen for velferdsstaten og den sosialdemokratiske omfordelingspolitikken. Den kampen støttes nok ikke av alle kvinner.

I en ny variant vil moderne mødreforkjempere antakelig oppleve motstand fra borgerlige kvinner som har god råd til å betale for fødesels- og barselhjelp selv, og som synes egen valgfrihet er viktigere enn rimelig gode kår for alle.