Norges rolle i Midtøsten kan endres over natten i september

På et landområde på størrelse med Mjøsa, bor litt over to millioner mennesker. Mens sommersol og ferien er kommet til Norge, er de offer for sult og drap i Gaza.

Hvordan kan så norsk politikk påvirke denne tragedien?

Og hva betyr det hva vi gjør?

Brutaliteten har gått over i folkemord.

Først og fremst så har det norske palestina-engasjementet mye å si på grasrotnivå. Det har en lang historie, blant annet knyttet til at mange norske FN-soldater kom hjem fra Libanon for over førti år siden, og hadde med selvsyn opplevd den israelske brutaliteten. Mange norske byer er vennskapsby med palestinske byer. Solidaritetsbevegelsen har vært sterk.

Hva skal vi kalle det som nå skjer? Når det drepes over ett barn i timen i Gaza? Når sult brukes som strategi, og stadig nye overgrep skjer i skyggen av geopolitikk og krig mot Iran?

Den israelske historikeren og folkemordforskeren Raz Segal har omtalt situasjonen som «et skoleeksempel på folkemord som utspiller seg rett foran øynene våre».

Holocaust-forsker Amos Goldberg har slått fast: «Ja, dette er folkemord», mens professor Omer Bartov advarer om at Israels handlinger «risikerer å bli et folkemord». Også Ilan Pappé har i en årrekke beskrevet Israels politikk som «et langsomt folkemord» – a slow-motion genocide – mot det palestinske folket.

Derfor er det bra at Fagforbundet har tatt til orde for FN-soldater på Gaza.

Både fakta på bakken, og ekspertenes stemmer taler tydelig. Brutaliteten har gått over i folkemord.

Siden vi nå har en regjering med forankring i de folkelige bevegelsene i Norge, både arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen, er heldigvis norsk Palestina-politikk blant den mest humane i vestlige land.

Men det holder ikke å være best i klassen. Alvoret er så stort at vi må gjøre mer.

Organisasjonen «Don’t Buy into Occupation Coalition», hvor både LO og Norsk Folkehjelp er medlem, viser i sin siste rapport at Oljefondet har investert hele 13,2 milliarder amerikanske dollar i de 51 viktigste selskapene som bidrar til de ulovlige bosettingene på den okkuperte Vestbredden.

Derfor er det bra at Fagforbundet har tatt til orde for FN-soldater på Gaza, og at både LO-kongressen og mange av partilagene i Arbeiderpartiet jobber for at Norge ikke bare bidrar med diplomatisk handling, men også økonomisk handling.

Fremtidens pensjoner kan ikke være involvert i denne galskapen lenger.

Oljefondets investeringer i Palestina er i strid med norske verdier, har stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes fra Arbeiderpartiet slått fast. Hun har helt rett. Redd Barna sier det også bra: Våre sparepenger må ikke ødelegge barnas liv på Gaza og Vestbredden. Den akademiske dugnaden «Historikere for Palestina» har levert i form av rapporter og kronikker til etikkrådet bør følges opp snarest.

Fremtidens pensjoner kan ikke være involvert i denne galskapen lenger.

Men vurderingene som gjøres i regjeringen handler, slik jeg forstår det, om hvordan Norge kan få til mest mulig, med de verktøyene vi har.

Nå har vi en regjering som har anerkjent Palestina som stat og sammen med Storbritannia og flere andre land innført sanksjoner mot to sentrale medlemmer av Israels regjering: Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich.

Hva ville Kåre Willoch sagt?

De er to av arkitektene bak den ekstreme, høyrenasjonalistiske politikken som har vært med på å gjøre Gaza til et helvete på jord.

Noen mener vi får mer til ved aktivt diplomati og koalisjoner med andre land. Andre ved å være modige alene. Det er naturlig med dragkamper mellom virkemidlene.

Men ingen tviler på hva utenriksminister Espen Barth Eide mener om krigføringen på Gaza.

Hvordan blir det hvis vi får et regjeringsskifte til høsten?

Slik meningsmålingene nå tyder på, vil vi få en regjering med et sterkt Frp og det politiske tyngdepunktet mellom Frp og Høyre.

Høyre har dessverre meldt seg ut av debatten. Partiprogrammet er vannet ned til en enkel setning om tostatsløsning.

De har ikke reagert på bruken av sult som våpen mot sivile.

Hva ville Kåre Willoch sagt? Hvordan ville han reagert på Erna Solbergs utspill om at «dette er jo ikke en region som Norge har mye med å gjøre» og i realiteten avblåsningen av norsk Palestina-engasjement mens vi står midt i den verste krisen der i moderne tid?

For de som er interessert i politisk nær historie. Lytt til politisk kvarter hvor Erna Solberg diskuterer dette med Espen Barth Eide fra 14. januar i år.

Historien vil ikke felle en mild dom over argumentene fra Høyre-lederen.

Men enda verre stilt er det med Frp. Mens den sentrale debatten i Norge i stor grad handler om hvordan vi skal stoppe Israel, tar Frp til orde for det motsatte.

Etter anerkjennelsen av Palestina var Sylvi Listhaugs første handling å dra til den israelske ambassaden for å gi støtte. De vil ikke anerkjenne Palestina. Men de vil flytte Norges ambassade til Jerusalem – i tråd med den mest høyrenasjonalistiske linjen i israelsk politikk.

Snart skal vi inn i en valgkamp som i størst grad vil handle om norsk hverdagsliv, det er naturlig.

Frp har jublet for militære aksjoner i Libanon «og kalt det en vanvittig, en stor suksess». Stortingsrepresentant Bård Hoksrud fra Frp stiller på støtte-demonstrasjoner for Israel med store israelske flagg.

De har ikke reagert på bruken av sult som våpen mot sivile. De vil heller kutte støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA).

De ønsker mer og tettere samarbeid med landet som denne våren og sommeren dreper ett barn i timen. Det er vanskelig å forstå. Men det skjer.

Snart skal vi inn i en valgkamp som i størst grad vil handle om norsk hverdagsliv, det er naturlig. Men det er noe dypt sørgelig ved at vår rolle i Midtøsten kan endres over natten 8. september.

(Også publisert i Dagsavisen.)