Obama-generasjonen

Forløperen til Obama-generasjonen som løftet Obama fram til åtte år i Det hvite hus, sies ofte å være presidentvalgkampen til Robert F. Kennedy i 1968. Må vi vente 40 år på neste Obama-generasjon?

Allerede på bussen fra Boston til New Hampshire begynte opplæringen. En overivrig dame med en litt for stor “Yes, we can!”-hettegenser fortalte hvorfor Barack Obamas politiske budskap hadde grepet henne. Etterpå gikk mikrofonen rundt i bussen, vi skulle alle fortelle vår egen historie om Obama.

I dag høres det kanskje litt naivt ut.

På hele bussturen gjennom det vintergrå New England-landskapet var det overraskende lite fokus på politikk, men desto mer på å spisse vår egen historie slik at den muligens kunne gjøre inntrykk på den hvite arbeiderklassen som vi snart skulle banke på dørene til.

Det var en kald dag i januar 2008, vi var alle studenter, og foruten en peruansk jente og meg, var alle amerikanere. De neste dagene skulle vi gå dør til dør i småbyen Nashua før nominasjonsvalget mellom Hillary Clinton og Barack Obama.

Bortimot alle på bussen hadde lest Obamas selvbiografi “Dreams from my Father”, som vi alle likte, og den mer konvensjonelle politikerboka “The Audacity of Hope”, som alle syntes var litt kjedelig. Senere i 2008 kom Obama ut med en barnebok. “Of Thee I Sing” forteller historien om 13 inspirerende amerikanere, som Martin Luther King, og det er nettopp King som har uttalt det som er blitt kalt Obamas favorittsitat: The arch of the moral universe is long, but it bends towards justice.

Vi følte at vi kjempet en kamp for håp, forandring og ja, rettferdighet.

De titusenvis av frivillige som hjalp Obama fram til valgseier er blitt kalt for Obama-generasjonen. Ikke bare fordi mange – over halvparten av oss på bussen – endte opp med å jobbe for president Obama. Ikke bare fordi vi følte vi hadde gjort det umulige mulig, når en svart mann med mellomnavn Hussein og et etternavn som rimte med Osama ble valgt til president.

Ikke bare fordi vi ble sterkt grepet av budskapet om håp og forandring, og fordi han fikk oss til å tro på politikkens muligheter. Men fordi i hvert fall noen av oss følte at vi hadde vært med på å realisere Obamas favorittsitat.

For som Obamas selv har sagt i en tale: historien bøyer seg ikke mot rettferdighet av seg selv, det gjør den bare hvis menn og kvinner kjemper for rettferdighet.

I dag er det mer likestilling fordi mange kvinner (og noen menn) har kjempet en hard kamp for like rettigheter. I dag er det mer sosial rettferdighet i land som Norge, nettopp fordi det tidligere er vunnet en rekke kamper om alt fra arbeidsrettigheter til utjevningstiltak.

Å være midt i et politisk massebevegelse på vei mot en usannsynlig seier, kan være berusende.

Og uten sammenligning for øvrig, men vi som gikk dør til dør for Obama i 2008, følte også at vi på vår lille måte var med på å vri historiens gang. Mange av mine amerikanske medstudenter følte at de var med på å rette opp USAs kurs og anseelse i verden. Vi følte at vi kjempet en kamp for håp, forandring og ja, rettferdighet – og vi vant.

Det var i hvert fall slik det føltes den gang. Det begynner å bli noen år siden. I dag høres det kanskje litt naivt ut.

Å være midt i et politisk massebevegelse på vei mot en usannsynlig seier, kan være berusende. Selvhøytidelige som vi var, var vi klar over det historiske suset over Obama-kampanjen og vi diskuterte lenge om det var en annen valgkamp i amerikansk historie som kunne måle seg. De fleste mente det bare var én som kom i nærheten: Robert “Bobby” F. Kennedys presidentvalgkamp i 1968.

Vi som drev valgkamp sammenlignet Bobby Kennedy og Obama mye.

Før jeg kom til USA kjente jeg godt til John F. Kennedy, men det var først da jeg havnet i et politisk liberalt studiemiljø på nordøstkysten i USA, at jeg skjønte at i hvert fall der var broren RFK en større helt enn JFK.

Fellestrekkene mellom Bobby Kennedy og Obama er mange. Kennedy var en sterk motstander av Vietnamkrigen, Obama var en tidlig motstander av Irak-krigen. Kennedy var en nær alliert av borgerrettighetsforkjemperne, Obama var på sett og vis et barn av borgerettighetskampen. Kennedy talte mye om sosial og økonomisk rettferdighet og om å utvide mulighetene for alle amerikanere, og Obama, vel, han talte om mye av det samme.

Begge var unge politikere som var opptatt av USAs idealer, om hva USA kan være på sitt beste.

Men den kanskje største fellestrekket mellom Bobby Kennedy og Obama var deres tilhengere. Kennedy skapte en bred koalisjon av svarte, latinos, studenter, fagforeninger, hvit arbeiderklasse, og liberale intellektuelle, og han vakte voldsom entusiasme hos særlig unge mennesker. Kennedy-generasjon i 1968 hadde noen påfallende likhetstrekk med Obama-generasjonen i 2008.

En lignende generasjon kan komme før.

Vi som drev valgkamp sammenlignet Bobby Kennedy og Obama mye. Vi var redd for at Obama skulle bli skutt og drept, slik Bobby ble. Vi diskuterte om Obama var den reelle politiske etterfølgeren til Bobby. Og samme hvor mye vi elsket talene til Obama, så var vi usikre på om de kunne måle seg med to av Bobby Kennedy sine taler: hans tale til studentene i Cape Town i 1965, og hans tale i Indianapolis rett etter drapet på Martin Luther King. For mens vi forgudet Obama, så elsket vi Bobby Kennedy.

“En RFK eller en Obama kommer bare en gang hver generasjon”, er det blitt hevdet. Obama-generasjonen begynte i 2008, 40 år etter Bobby Kennedy-generasjonen. Det vil tilsi at neste lignende bevegelse i USA vil komme rundt 2048.

Det er nok politisk overtro. En lignende generasjon kan komme før. En sterk polarisering i det amerikanske samfunnet kan trolig framskynde dette. Men det krever den riktige sammensetningen av en karismatisk, dyktig politiker som på basis av sin personlighet og sitt budskap vinner fram på akkurat riktig tidspunkt, og som klarer å favne en bred koalisjon, som særlig inkluderer en hær av entusiastiske unge mennesker.

Det har skjedd før, det vil skje igjen. For det viktigste jeg lærte i Obama-generasjonen, var den enorme kraften i dette: Vi var unge, vi trodde på håp og forandring, og vi forandret verden.