Økonomiklasse til besvær

De siste årene har ulikhet stått høyt på agendaen. Den økende oppmerksomheten skyldes mye ny sammensetning av data og økt tilgang på statistikk som viser en dramatisk utvikling de siste 40 årene. Ny kunnskap og innsikt om dette skyldes iherdig arbeid fra viktige stemmer som den britiske professoren, «ulikhetsforskningens far» Tony Atkinson, og den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty.

Her hjemme har forsker Rolf Aaberge ved SSB bidratt til verdifull analyse av utviklingen i den norske ulikheten. Han står blant annet for det norske tallgrunnlaget Piketty legger til grunn i boka «Kapitalen i det 21 århundret».

Så urovekkende har utviklingen vært at ulikhet har seilt opp som et av de viktigste temaene også for aktører som OECD, Verdensbanken, IMF og til og med kredittvurderingsselskapet Standard and Poors.

Ulikhet skaper en folkehelsekrise i USA.

I forkant av denne samlingen presenterte en britisk hjelpeorganisasjon tall som viser at verdens én prosent rikeste dro inn 82 prosent av rikdommen som ble skapt i fjor, mens den fattigste halvparten ikke fikk noe.

Vi vet i dag mye om utviklingen i den økonomiske ulikheten. Men hvorfor skal vi egentlig bry oss? Hva gjør ulikheten med oss?

I boken «The Broken Ladder: How Inequality Affects the Way We Think, Live, and Die» forsøker professor i psykologi, Keith Payne, å gi svar på dette spørsmålet. Han vil gjøre oss mer oppmerksom på de dype skadevirkningene ulikhet har. Payne jobber ved Universitetet i Nord-Carolina og er en ledende stemme internasjonalt når det gjelder psykologi og de samfunnsmessige utfordringene ved ulikhet og diskriminering.

Hjernens hundre milliarder nerveceller

Bakteppet for Paynes bok er selvsagt også tallene – den store økningen i ulikhet de siste tiårene, til dagens vanvittige gap i mange land, som professoren selv synes er vanskelig å forstå: «Det er som å prøve å se for oss avstanden på et lysår eller storheten i hjernes hundre milliarder nerveceller, eller enda større: de hundre tusen milliardene koblingene mellom dem».

Ulikheten er helt på kræsjkurs med det som en gang var en universallov fra naturen: the «bellcurve» – en normalfordeling der folk flest er klumpet sammen rundt gjennomsnittet – enten det gjelder høyde eller hvor mange linjer vi har i våre fingeravtrykk.

Når vi ser på inntekt, vet vi altså at det er lite normalfordeling å spotte.

 

«Flere rike gjør de fattigste fattigere»

Payne dveler imidlertid ikke så lenge ved utvikling og statistikk om dagens forskjeller. Han vil sette fokus på hva store forskjeller gjør med enkeltmennesker og med oss. Hans beskjed er urovekkende: Ulikhet skaper en folkehelsekrise i USA.

Psykologiprofessoren utfordrer det vanlige argumentet fra flere om at det ikke er ulikhet som er problemet, men fattigdom. Payne avviser ikke at fattigdom er et problem, men bruker boka til å vise hvordan samfunn også påvirkes av ulikheten blant alle – og ikke utelukkende av fattigdommen blant dem som har lite.

Når folk rundt oss blir rikere, øker det våre standarder for hvor mye som er «nok».

Denne følelsen oppstår imidlertid ikke bare hos dem på bunnen av inntektsfordelingen: Like viktig som hvordan vi faktisk har det, er hvordan vi opplever å ha det relativt til andre: «Ulikhet får folk til å føle seg fattige og oppføre seg som fattige selv når de ikke er det», skriver han. Ifølge Payne finnes bare 20 prosent av svaret på hvordan vi plasserer oss på en imaginær sosial rangstige i faktiske forhold knyttet til inntekt, utdanning og jobbstatus. Svarene på hvorfor det er sånn, forsøker han å finne i hjernen vår.

Et illustrerende eksempel er et eksperiment gjennomført blant aper, der apene lærte å bytte til seg agurker mot småstein. Så forsøkte forskeren tilfeldig å bytte til seg en drue mot en stein med en av apene. Ettersom aper elsker druer, var det et enkelt bytte. Når forskeren så forsøkte å bytte den sedvanlige agurk mot stein hos resten av apene som hadde sett kompisens fordelaktige bytte, ble tilbudet om agurk avslått – og i noen tilfeller ble agurken også kastet tilbake mot forskeren i sinne. Følelsen av å bli forfordelt overskygger med andre ord følelsen av hva vi egentlig er fornøyde med.

De som kunne betale for lunsjen, gjorde det, mens de som ikke kunne det, fikk gå lydløst forbi kassen.

Når folk rundt oss blir rikere, øker det våre standarder for hvor mye som er «nok» – for den eneste måten vi kan bestemme det, er ved å sammenligne oss med andre. Når vennene og naboene dine begynner å installere benkeplater i skinnende kvarts, ser plutselig din granittbenk nå litt shabby ut. Payne viser til at de fattigste to femtedelene av amerikanerne tjener nesten akkurat det samme, i inflasjonsjusterte tall, som i 1960.

Objektivt sett skal altså fattige og arbeiderklasse-amerikanere være i omtrent samme situasjon i dag som tidligere. Problemet, mener Payne, er imidlertid følelsen av å sakke akterut sammenlignet med de rikeste. Arbeiderklassen forventet å utvikle seg sammen med dem, men gjorde det ikke. Problemet kaller han «den sosiale sammenligningens sykdom».

Lunsjdamer og boardingprosesser

«Jeg skjønte at jeg var fattig på den nye lunsjdamens første arbeidsdag», innleder Payne bokens første kapittel. Til da hadde skolen hatt den samme kantinesjefen så lenge han kunne huske. Den gamle damen fylte lunsjbrettene med lik mengde mat hver eneste dag, og køen stoppet aldri opp. Helt til det en dag var en ny ansatt bak kassa. Da Payne var på vei forbi henne, ba hun om få betalt. 1,25 dollar: «Jeg følte meg i ubalanse, på samme måten som du gjør når en heis stanser for raskt. Jeg starte å stamme, det eneste jeg kunne gjøre, for jeg hadde ikke en cent».

Det som skjedde var at den nye kantineansatte ikke var klar over den til da stilltiende normen på skolen. De som kunne betale for lunsjen, gjorde det, mens de som ikke kunne det, fikk gå lydløst forbi kassen.

Payne skriver at han fortsatt husker varmen i fjeset da det gikk opp for ham hva det egentlig innebar at han slapp gjennom i køen. Selv om familien hans ikke hadde noe mindre penger enn de hadde hatt før, ble han med ett mer oppmerksom på det. Det gjorde at han begynte å legge merke til forskjeller mellom seg selv og klassekameratene.

Forskjeller som hadde vært der hele tiden, men som han ikke hadde tenkt over tidligere. Han gikk fra å være en sjenert gutt til å bli stum som en østers. Plutselig var det som en sosial stige strekte seg ut foran og over ham. Ingen omstendigheter hadde endret seg. Bare perspektivet. Og det er dette perspektivet Payne vier boka til.

La oss se litt nærmere på fenomenet, og gå tilbake til flyturen omtalt i ingressen til denne artikkelen.

Som sagt viser eksperimenter at risikoen for at noen for eksempel får et raseriutbrudd eller utøver vold mot noen, øker dersom flyet har inndelte seksjoner etter prisen på flybilletten. Forskerne har også sett på hvordan boarding-prosessen påvirker oss. De flyturene der alle passasjerene boarder flyet gjennom første klasse, og dermed må drasse bagasjen sin i trange køer og midtganger mens de ser på førsteklassepassasjerene som har boardet først og allerede sitter komfortabelt ned i store, gode seter, har dobbelt så høy risiko for at en situasjon oppstår enn på de 15 prosent av flyene der økonomiklassepassasjerer boarder midt i flyet.

Folk som føler at de sakker akterut, bruker også mer dop, røyker mer og spiser mer usunn mat.

Payne mener eksempelet viser hvordan ulikhet skaper en kløft mellom såkalte «haves» og «the have-nots». Det som imidlertid er interessant, peker Payne på, er at alle om bord på et fly i virkeligheten er «haves». En flybillett, også den på økonomiklasse, koster i gjennomsnitt flere hundre dollar. For de fleste fattige folk er det en utilgjengelig luksus.

Lev fort, dø ung

Fordi vi sammenligner oss selv med folk som har og får til mer enn oss, kan vi altså føle oss langt fattigere enn vi i realiteten er. Men gjør det noe da?

 

Det blir ofte anført som argument i debatten at så lenge de fattigste ikke får det verre, så er det ikke så farlig at de rike blir rikere. Fokuset på de rikeste i samfunnsdebatten og som gjenstand for forskning avfeies ofte som uttrykk for misunnelse og et mål om å ta «de rike». Dette er feil. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor det er viktig at vi sørger for at rikeste ikke fortsetter sin rakettferd mot stadig mer rikdom. En av grunnene er at de bør bidra til fellesskapet. En viktigere grunn er imidlertid at konsentrasjon av rikdom også fører til konsentrasjon av makt.

Paynes bok kommer med en tredje grunn: Når vi opplever at folk rundt oss drar fra oss, går det utover våre egne forutsetninger for et godt liv – selv om vi ikke befinner oss i bunnen av inntektsfordelingen.

At noen gjør det litt bedre enn oss kan stimulere til økt egeninnsats og i utgangspunktet være bra, både for samfunnet og for oss. Dette prinsippet er selve kjernen i den amerikanske drømmen. Samfunnsforsker Robert D.Putnam viste oss imidlertid at denne drømmen i realiteten er helt utilgjengelig for svært mange amerikanere. De vokser opp med det Putnam kaller et «savvy gap» – et slags kunnskapsgap, der de fattigste ikke får informasjon over hvilke muligheter som finnes rundt dem.

I en situasjon med høyere ulikhet blir altså individene mer kravstore.

De vokser også opp uten tillit til menneskene rundt seg. Et samfunn der lommeboka avgjør framtiden mer enn talent, utdanning og innsats, er ikke rettferdig og kan på sikt gi alle dårligere levevilkår.

Psykologiprofessor Keith Payne viser oss at den amerikanske drømmen for mange reduseres til et forsøk til å ta igjen dem som raser forbi oss ved å prøve lykken (ergo tape penger) på spill, ta opp kredittkortgjeld eller utføre flere kriminelle handlinger. Folk som føler at de sakker akterut, bruker også mer dop, røyker mer og spiser mer usunn mat, ifølge studiene Payne refererer. Også dette bidrar til et samfunn der alle taper.

Ved å sitere en rekke studier, både egne og andres – tegner den amerikanske psykologiprofessoren et bilde av at vi reagerer på ulikhet på den samme systematiske, forutsigbare måten igjen og igjen: Vi blir mer kortsiktige og tilbøyelige til risikabel oppførsel, og mer villige til å ofre en sikker framtid for umiddelbar tilfredsstillelse. Studiene viser også motsatt – at vi, dersom vi opplever oss som mer vellykkede enn gjennomsnittet, tar mer langsiktige lønnsomme avgjørelser.

I et eksperiment ba Payne og kollegene en gruppe deltakere spille en sum penger, fordelt på flere spill. Hver mulighet hadde ulike valg med ulik grad av risiko – for eksempel 100 prosent sjanse for å vinne 15 cent eller 10 prosent sjanse for å vinne 1,5 dollar. Deltakerne ble delt inn i to grupper, og før de spilte, ble de gitt informasjon om hvordan tidligere spillere hadde gjort det – den avgjørende faktoren i eksperimentet.

Mangelen på et stabilt familieliv saboterer så igjen barnas muligheter.

I «likhetsgruppa» ble deltakerne fortalt at de som hadde gjort det best, bare hadde tjent noen cent mer totalt enn de dårligste. I “ulikhetgruppa” ble de derimot fortalt at de som hadde gjort det best, hadde tjent dramatisk mer enn de dårligste – som nesten ikke hadde tjent noen ting. Før de begynte å spille opplyste deltakerne om hvor mye penger de måtte vinne for å bli fornøyd med resultatet. Som ventet indikerte deltakerne i «ulikhetsgruppa» en langt høyere sum enn deltakerne i “likhetsgruppa” som tilstrekkelig for å være fornøyde etter endt spill.

I en situasjon med høyere ulikhet blir altså individene mer kravstore. Denne gruppa tok derfor også høyere risiko, på tross av at alle medlemmene i gruppa opprinnelig hadde om lag samme inntekts- og utdanningsnivå og startet med samme pengesum i forkant av spillet. Det var altså bare vissheten om at det var et gap mellom vinnerne og taperne som fikk deltakerne i ulikhetsgruppa til å ta større risiko.

Ulikhet kan med andre ord i seg selv medføre risikofylt atferd. Resultatet av spillet? I ulikhetsgruppa vant en liten andel høyere gevinster, men de fleste tapte alt. I likehetsgruppa fikk færre folk svært høye gevinster, men færre mennesker tapte alt. Ulikhet genererte altså større ulikhet.

Ulikhet gjør deg syk – og så dør du

«Lev fort, dø ung»- tilnærmingen til livet – bevisst eller ei – hos dem som føler seg forbigått, bidrar også til at unge mennesker får barn tidligere enn vanlig og dropper ekteskap; den største langsiktige forpliktelsen folk noen gang inngår. Mangelen på et stabilt familieliv saboterer så igjen barnas muligheter.

Payne viser gjennom en rekke studier også sammenheng mellom opplevd ulikhet og tro på konspirasjonsteorier og ekstreme ideologier som gir enkle svar, der vi klenger oss til oppfatninger av verden slik vi ønsker den skal være framfor slik den er. Ulikhet deler oss, kløyver oss inn i leire og fører til en Oss mot Dem-tankegang. På sikt ødelegger det tilliten vår til hverandre og undergraver et sunt og velfungerende samfunn.

Den fattige hvite arbeiderklassen har det kanskje ikke verst, men de har ikke fått det bedre.

I en studie ble deltakerne gitt ti dollar til å spille for i et nettspill. Noen av deltakerne ble fortalt at dersom de hadde vært heldigere, ville de fått hundre dollar istedet. Deretter ble deltakerne, alle hvite, vist to og to ansikter og spurt hvilke som så «mørkest ut». Alle bilene var blitt manipulert på mange måter. Deltakerne i «den uheldige gruppa» valgte i gjennomsnitt mørkere bilder enn de i kontrollgruppa. Å føle seg forfordelt økte med andre ord opplevelsen av racial differences.

Om du ble svett nå, bør du kanskje la være å lese videre. Payne stopper nemlig ikke der. Han viser også at det genererer stress og gjør oss mindre sunne og glade – og på sikt, syke. Men hvordan kan en opplevelse av virkeligheten som ofte ikke er riktig, påvirke kroppen fysisk?

Følelsen av å sakke akterut er stressende. Menneskekroppen reagerer på trusler mot sosial status på samme måte som de reagerer på trusler mot fysisk trygghet. Tenk deg hvordan kroppen din ville reagere dersom du ble truet med å bli nedgradert på jobben. Stresshormoner fyller blodgjennomstrømningen. Det kan utløse enorm energi på kort sikt, men være utmattende på lang sikt. Immunforsvaret svarer med betennelse, som kan drepe bakterier, men også bidra til lidelser som hjertesykdom og depresjon. Med andre ord kaster vi bort kroppens ressurser på å slåss mot skyggefiender vi ikke kan behandle med medisiner, skriver Payne.

Dersom vi ikke tør diskutere hva som egentlig skjer, kommer vi heller ingen vei videre.

Hvordan opplevelsen av å sakke akterut påvirker helsa, står også sentralt i forskning fra Nobelprisvinner Angus Deaton og hans kollega Anne Case, som Payne diskuterer i boka. I studien viser Deaton og Case at sjansen for å dø av sykdommer som kunne vært unngått, øker blant hvite, middelaldrende amerikanere uten utdanning. Utviklingen i dødelighet er en sterk indikasjon på dårlige tilstander for denne gruppen generelt, og bryter en langvarig trend i motsatt retning. De dør av rus, selvmord, kronisk leversykdom og leversvikt.

Utviklingen blant lavt utdannede hvite menn står dermed i kontrast til gradvise forbedringer i levekår blant tradisjonelt marginaliserte grupper i USA, som afroamerikanere og latinamerikanere: Den fattige hvite arbeiderklassen har det kanskje ikke verst, men de har ikke fått det bedre. Dermed er det også dem som er mest skuffa og minst optimistiske. «Denne demografiske gruppa dør av knuste drømmer», med Paynes ord.

Mange vil argumentere for at denne måten å beskrive handlemønsteret hos dem som føler seg forbigått, plasserer skylda hos «offeret». Payne er klar over dette, men mener likevel det må være lov å påpeke det objektive fakta at helsa påvirkes av røyking, for mye drikking, dårlige spisevaner og for lite fysisk aktivitet. Jeg er enig. Dersom vi ikke tør diskutere hva som egentlig skjer, kommer vi heller ingen vei videre. Det avgjørende er imidlertid at vi ikke frikobler denne diskusjonen fra hvordan systemer og strukturer bidrar til at det blir slik.

Utfyller bildet

Selv om tall og bekymringer over den dramatiske utviklingen de siste fem årene kanskje er det som har fått mest oppmerksomhet, er ikke Payne den eneste som har ønsket å sette fokuset på hva den økte ulikheten gjør med oss som samfunn.

Mest kjent er kanskje forfatterne Kate Pickett og Richard G.Wilkinson, som Payne også viser til. I boka «The Spirit Level» viser de to britiske forskerne hvordan samfunn med høy ulikhet har lavere tillit, mer psykisk og fysisk sykdom, mer overvekt, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet, for å nevne noe.

En annen som har brukt mye tid på å beskrive konsekvensene av den økte ulikheten, er samfunnsforsker Robert D.Putnam, som for to år siden gjestet tankesmien Agenda. I sin siste bok «Our Kids» viser han hvordan ulikhet har tatt liv av den amerikanske drømmen. Han viser hvordan gapet mellom mest og minst ressurssterke hva gjelder inntekt og utdanning, har økt drastisk langs alle tenkelige parametere, og hvilke konsekvenser det får. For eksempel viser han til hvordan sunn utvikling av hjernen hos barn er tett knyttet til foreldrenes utdanningsnivå, inntekt og sosiale status.

Barna som hadde gått i barnehage omfordelte mer enn barna i kontrollgruppen.

Kognitiv stimuli fra tidlig oppvekst er helt nødvendig for optimal læring. På samme måte er barns samhandling med omsorgsfulle, oppmerksomme voksne svært viktig for god utvikling. Forsømmelse, opplevelse av ignorering og stress kan medføre det motsatte. At gapet mellom hvor mye foreldre med høyere utdanning og foreldre uten, investerer i barnas utvikling har vokst enormt – er derfor bekynringsfullt.

Mens det tidligere ikke var forskjell, bruker foreldre i den øvre middelklassen 45 minutter mer tid på aktiviteter som lesing og leking med barna sine hver dag sammenlignet med arbeiderklasseforeldre.

Paynes bok er imidlertid et verdifullt supplement til forståelsen av hvordan for stor ulikhet undergraver mange av de beste kvalitetene ved dagens samfunn.

Spennende eksperimenter

Måten han gjør det på, gjennom eksperimentelle studier, er også en svært spennende måte å utforske menneskets rasjonale på – og som ofte minner oss på at homo economicus – et menneske som handler etter rasjonelle økonomiske teorier – ikke finnes.

Også fra miljøer her hjemme har vi fått svært interessante resultater etter forsøk gjennomført på denne måten. I samarbeid med hjerneforskere ved Universitetet i Bergen, har økonomiprofessorer ved The Choice Lab på NHH for eksempel studert hvordan hjernen reagerer på urettferdig og rettferdig fordeling av penger. Resultatet? Vi er villige til å ofre egen inntjening for å sikre at penger blir fordelt rettferdig.

De har også studert hvordan det å gå i barnehage påvirker oppfatninger av hva som er rettferdig. Resultatene av studien var slående: barna som hadde gått i barnehage omfordelte mer enn barna i kontrollgruppen. Å gå i barnehage ser med andre ord ut til å gjøre barna mindre villige til å akseptere ulikhet selv flere år etter at de har sluttet der.

Payne kritiserer både høyre- og venstresiden i politikken for å mangle svarene.

Det kommer mer spennende herfra. Sammen med Center for empirical labor economics (CELE), ble The Choice Lab i fjor sammen tildelt Forskningsrådets Senter for fremragende forskning (SFF). I tiden som kommer skal de blant annet undersøke menneskers syn på økonomisk ulikhet og rettferdig fordeling i 60 land og grave dypt for å finne de underliggende årsakene til ulikhetene.

Årsaker og konsekvenser

Paynes bok er underholdende og lett å lese. Bokas budskap framstilles ved en blanding av anekdoter, fortellinger, og overraskende fakta og statistikk som danner illustrerende eksempler på større overliggende trender og utviklingstrekk – i gjenkjennende stil fra forfattere som nevnte Robert D.Putnam og professor Yuval Harari (Sapiens), som begge er blitt svært populære.

For eksempel bruker Payne både forskningsresultater fra studier på aper og eksempler fra mennesker som har levd før oss for å underbygge påstanden om at mennesker fra naturens side er svært opptatt av sosial status, og enkle eksperimenter fra psykologien, som for eksempel optiske illusjoner, for å forklare hvordan hjernen spiller seg selv mange puss – noe som også kan overføres til menneskets perspektiver på livet.

Å bruke spennende, gjenkjennelige og lettfattelige eksempler til å forklare kompliserte større sammenhenger, er et effektivt verktøy som bidrar til å gjøre tilgjengelig viktig informasjon for et bredere publikum.

Likevel kan det noen ganger ta litt tid før forfatteren kommer til kjernen i det han ønsker å formidle, en utålmodighet jeg som leser kan kjenne igjen også fra tidligere nevnte forfattere. Man trenger ikke ti eksperimenter for å forstå poenget – ofte holder det med ett. Dessuten hopper Payne noen ganger hakket for lett over til generaliserende konklusjoner uten å ta nødvendige forbehold.

Eksperimenter er nettopp det. Eksperimenter. Kausale effekter er så godt som umulig å fastslå i samfunnsforskningen, noe som gjør at etablerte sannheter med jevne mellomrom må snus på hodet og tolkes på nytt – og også ender med en helt annen forklaring enn det vi først trodde var sant.

Nevnte Wilkinson og Picketts bok «The Spirit Level» ble kontroversiell nettopp av denne grunn. At man observerer en rekke effekter i land med høy ulikhet, gjør at man kan fastslå en sannsynlig sammenheng, men man kan vanskelig fastslå hva som er årsaken og hva som er konsekvensen.

Det betyr ikke at man skal prøve, og det betyr ikke at ikke sannsynligheten er høy for at sammenhengen faktisk er kausal. Så lenge man ikke kan være hundre prosent sikker, bør man imidlertid smykke seg med noe mer forbehold enn mange av dagens samfunnsforskere gjør, herunder Payne.

Så, hva kan vi gjøre?

Jeg pleier ofte å hoppe til det siste kapittelet tidlig i prosessen når jeg leser slike bøker. Det tar nemlig kort tid før jeg igjen desillusjoneres over tilstanden i dagens samfunn, og håpet er at denne forfatteren har tenkt ut noen gode løsninger på hvordan vi kan gå noen skritt i riktig retning. Så hva sier Payne om framtida?

Med enkle triks og tips forsøker Payne å hjelpe oss å komme ut av «sammenligningssyken» vi alle lider av.

Den amerikanske psykologiprofessoren er klar på at økonomisk vekst selvsagt er å foretrekke framfor det motsatte. Men dersom framtidig økonomisk vekst fortsetter å gå til de rikeste på samme måte som det har gjort til i dag, øker ulikheten. Vi har sett hvilke alvorlige konsekvenser det kan medføre.

Derfor krever han nå en innsats. Han viser til hvordan de to innovative oppfinnelsene og løsningene antibiotika og bedret sanitering og renovasjon, var vidunderkurer som reddet millioner av liv og økte levealderen dramatisk i den 20 århundret – og mener løsninger som reduserer ulikheten vil ha tilsvarende effekt, fordi den er roten til svært mange av dagens folkehelseproblemer.

Payne kritiserer både høyre- og venstresiden i politikken for å mangle svarene. Konservative politikere glemmer at mange fattige først og fremst jobber for å holde hode over vannet når de fokuserer på individuelt ansvar og incentiver for å motivere til et bedre liv. Politikere på venstresiden anerkjenner at systemer påvirker folks muligheter, men hopper bukk over at individets avgjørelser også har påvirkning på livet man så lever.

Selv kommer han imidlertid ikke særlig mye lengre. Han snakker vagt om bedret samarbeid mellom marked og politikk og refererer forslag som minstelønn, barnehager, sterkere fagbevegelser og kutt i lederlønn. Ingenting av dette er nytt. Men selv om han understreker at behovet for en kortere stige er tilstede, er han også opptatt av at vi selv må bli flinkere til å leve mellom trinnene. På dette punktet forvandles boka fra å være en meget treffende samfunnsanalyse til å bli hjelpeløs selvhjelpslektyre.

Med enkle triks og tips forsøker Payne å hjelpe oss å komme ut av «sammenligningssyken» vi alle lider av. Hvordan komme seg ut av den? For det første må vi lære oss å kjenne igjen situasjoner der vi sammenligner oss med andre og identifisere når slik sammenligning er relevant og nyttig.

Å forstå dynamikken i hvordan økonomisk ulikhet kan ødelegge samfunn, er enormt viktig.

Istedenfor å sammenligne oss med folk som er penere og rikere enn oss, bør vi isteden sammenligne oss med folk som er mindre vellykket enn oss selv. Eventuelt kan vi flytte, for å få bredere perspektiver og bli mer oppmerksom og takknemlig for det vi egentlig har. Vi bør tenke mer som Paynes kone – som når hun har vondt i føttene minner seg selv på at hun er glad hun har føtter.

Her snubler Payne på oppløpssiden. Jeg tror svært få av de mest utsatte menneskene Payne beskriver, som spiller bort penger, tar høye kredittkortlån og stresser seg til døden, har det i seg å prise seg lykkelige over føttene de tross alt har.

­Selv om Payne verken har særlig oppfinnsomme eller spennende forslag til hvordan vi kan komme oss et skritt i en bedre retning, er boka hans et svært godt bidrag til en økt oppmerksomhet til hva økonomisk ulikhet medfører av konsekvenser. Å forstå dynamikken i hvordan økonomisk ulikhet kan ødelegge samfunn, er enormt viktig.

(Saken er oppdatert 11/9-18: Keith Paynes bok “Følelsen av forskjell” foreligger nå på norsk). 

Res Publica, som utgir Paynes bok, og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.