Olje og gass i et rettferdig grønt skifte

En av de mest fundamentale oppgavene for norsk politikk og samfunnsliv de kommende tiårene, handler om å løse følgende store problemstilling: Hvordan bevare et samfunn med høy velstand, sterkt fellesskap, en avansert industri og økonomi, og samtidig være en offensiv kraft i det grønne skiftet?

I dag handler mye av debatten om hvorvidt vi trenger å vedta en sluttdato for olje- og gassutvinning på norsk sokkel, og om leting etter nye ressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er rart, for den politiske realiteten ser ut til å være at svaret på begge spørsmålene er nei. Det er ikke politisk flertall for å avvikle industrien, og det er vanskelig å se for seg en regjeringskoalisjon som vil konsekvensutrede LoVeSe.

Ved siden av atomvåpen er klimaendringene den største menneskeskapte trusselen mot livsgrunnlaget på jorden.

Selv mener jeg LoVeSe-kompromisset fra forrige Ap-landsmøte var klokt, men er egentlig mest bekymret for at vi bruker all vår tid og krefter på en debatt som ikke fører til endringer – eller verdiskaping.

Det vi i stedet trenger å debattere og finne løsninger på, er hvordan vi kan få skikkelig fart på det grønne skiftet, og ikke minst: Hvordan vi kan transformere en oljenæring som – selv om den er den reneste i bransjen – står for betydelige utslipp. Også på miljøsiden er det mye som gjenstår. Senest denne uken kom Riksrevisjonen med kritikk av hvordan departementene ivaretar miljøhensyn i petroleumsvirksomheten.

Mange, stort sett kloke beslutninger, har gjort at olje- og gassforekomstene på norsk sokkel er blitt til en verdensledende industri med stor verdiskaping. Vi har samtidig skapt et av verdens største fond som vi eier i fellesskap. I motsetning til flertallet av økonomier hvor olje og gass spiller en dominerende rolle, fordeles verdiene av denne industrien i Norge i stor grad på fellesskapet, ikke til noen få mektige eiere.

Økonomien i Sverdrup-prosjektet er udiskutabel.

Samtidig vet vi at leting og utvinning av olje og gass fører til store og farlige klimagassutslipp. Både virksomheten på feltene, legging av rørledninger, transport av olje og gass, og foredling, fører til utslipp. Totalt sett er klimabelastningen stor.

Ved siden av atomvåpen er klimaendringene den største menneskeskapte trusselen mot livsgrunnlaget på jorden. Det er en global utfordring, i en verden av nasjonalstater, som i større eller mindre grad selv bestemmer hvordan de vil møte den.

Produksjon av olje og gass står for relativt store såkalte punktutslipp. Men det kan unngås. Når det gigantiske Johan Sverdrup-feltet åpner, vil det produsere olje og gass omtrent uten CO2-utslipp, siden feltet drives på strøm fra land (De produserer på 0,67 kg utslipp pr fat, mens det globale gjennomsnittet er 17 kg pr fat). Dette skjedde i stor grad på grunn av krav fra norske politikere.

Økonomien i Sverdrup-prosjektet er udiskutabel. Det vil sannsynligvis tilføre over 1300 milliarder kroner til statsbudsjettet, og i en periode kunne dekke rundt 10 prosent av statens utgifter. I tillegg kommer positive ringvirkninger for arbeidsplasser over hele landet.

Samtidig vet vi at hovedproblemet for klimaet ikke er produksjonen av olje og gass, men at den forbrukes på en utrolig lite klok måte. Å drive en forbrenningsmotor uten rensing er både sløsing og dårlig for klima.

Tiden er definitivt inne for å tenke ute av boksen.

Hva med et progressivt klimaprosjekt som handler om å sette krav om at norsk olje og gass må inngå i sirkulærøkonomien? Olje og gass kan brukes til en rekke verdifulle produkter, som alt fra asfalt til de mest avanserte former for petrokjemi og legemidler. Digitalisering gjør at etterspørselen etter oljebaserte materialer kan forventes å bare øke. Et annet område hvor det gjøres spennende forsøk, er på hydrogen.

Her kan man se for seg at infrastrukturen som allerede er på plass på sokkelen kan brukes både til å frakte hydrogen, som er en ren energibærer, til markedet i Europa, og CO2 tilbake for å lagres under Nordsjøen.

Burde vi ikke ha som ambisjon at olje og gass både produseres videreforedles og anvendes helt uten utslipp? Da må olje og gass fra norske felt gå til enten hydrogen eller til industri hvor man har installert CO2-rensning (gjerne basert på norsk teknologi), eller til petrokjemisk industri, og havne i alt fra Iphones, til nye elektriske biler, til medisiner.

Et motargument er selvfølgelig vanskelighetene med å styre hva oljen faktisk brukes til i det globale markedet. En annen vil være at hvis norsk olje og gass kommer med en slags «0-karbon-betingelse», vil det bare gi enda mer kapasitet i markedet for den «vanlige» oljen og gassen som selges i et globalt marked.

For å bruke den vakreste og trausteste setningen i norsk politikk: Dette må utredes.

Kort sagt, dette er upløyd mark, og utfordrer både vanlig markedstenkning og «forurenser betaler»-prinsippet. Men tiden er definitivt inne for å tenke ute av boksen, hvis vi kan få markedet til å jobbe for klima, fremfor mot kloden. Om det er politisk vilje, vil en slik idé ha potensiale til å transformere hvordan hele industrien fungerer. Kanskje andre land vil følge etter?

For å bruke den vakreste og trausteste setningen i norsk politikk: Dette må utredes.

Et politisk press gir dessuten rom hvor ulike progressive bevegelser kan møtes, og få til endring. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og progressive politikere har flere mål som forener enn som splitter. Alle vil ha en jord vi kan leve godt på – og noe vi kan leve av.

Da er det klokt å bruke kreftene på politikk som virker og forener.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave, 3. april 2019)