Oppmerksomhetsøkonomien

Mange har etter hvert fått med seg at det samles inn enorme mengder informasjon om oss når vi er på internett. En mer ukjent side ved de store gigantene på nett, er at de også gjør det de kan for få oss til å bruke mye tid der.

Vi betaler med oss selv: vår oppmerksomhet.

Hvor ofte skulle du bare sjekke noe i sosiale medier, for så å dukke opp igjen fra nyhetsstrømmen en time senere? Du bare måtte oppdatere nyhetsstrømmen på Twitter eller bla deg gjennom alle de nyeste oppdateringene på Instagram.

Det finnes ikke lenger mangel på distraksjoner og underholdning. Vår oppmerksomhet er den nye knappe ressursen. Og den er det mange som kjemper om i det som har fått navnet oppmerksomhetsøkonomien. Der er det oss selv som er betalingsmiddelet.

De store sosiale mediene fungerer i dag som plattformer. De leier ut plass til annonsører og til oss. Annonsørene betaler penger og vi betaler med oss selv: vår oppmerksomhet og en hel haug med informasjon.

De har nærmest ubegrenset tilgang på ressurser og én oppgave – å få oss hekta.

For annonsørene imellom er konkurransen om vår oppmerksomhet beinhard. Og de betaler blant andre Facebook, Twitter og Tumblr for å øke sannsynligheten for at vi skal se annonsen deres. Hva øker sannsynligheten for det? Jo, tiden vi er inne på den enkelte plattform.

Madmen 2.0

Det er liten tvil om at vi også har mye glede av de sosiale mediene. Det har blitt lettere å finne fram til gamle kjente, holde kontakten med flere, og på mange måter er det bra å få hjelp til å sile informasjonsgjørma og få tilpasset innhold og reklame for ting du faktisk kanskje trenger.

Det er dessuten ingenting nytt med at selgere prøver å fange din oppmerksomhet. Reklame har eksistert i mange tiår og har alltid handlet om å få oppmerksomhet, hamre inn et budskap og endre din adferd. Vår selvkontroll og viljestyrke er blitt satt på prøve lenge.

Dagens nettbaserte medier og sosiale plattformer tar dette imidlertid til et helt nytt nivå. Facebook har i dag over 1,4 milliarder daglige brukere og en inntekt som overstiger 13 milliarder dollar. 60-tallets Mad Men kunne bare drømme om de mulighetene og kunnskapen dagens teknologer i Silicon Valley har. Noen av de flinkeste hodene i verden jobber i dag i Facebook, Google og Twitter. De har nærmest ubegrenset tilgang på ressurser og én oppgave – å få oss hekta.

Det har til og med oppstått en egen selvhjelpsindustri for avhengige brukere.

Ingenting i applikasjonene eller tjenestene er tilfeldig. Like-knappen, at du kan dra tommelen over skjermen for å oppdatere nyhetsstrømmen, de røde varslingene, automatisk avspilling av nye videoer – alt sammen er designet for å få deg til å bli der lenge. De trigger vår reptilhjerne og spiller på den delen av hjernen som aktiveres av rask stimuli og kontinuerlige tilbakemeldinger, som styres av instinkter, frykt og sinne, og utløser dopaminet i hjernen.

Dette vet utviklerne i Silicon Valley å utnytte og de er utrolig flinke til det. Når de lykkes, betyr det gjerne timevis på Facebook for oss. Ifølge Aftenposten bruker amerikanske tenåringer i gjennomsnitt ni timer på medier hver dag.

 

Facebook er ikke meningen med livet

Den siste tiden har flere varslere, tidligere ansatte i teknologiselskaper som Google, Facebook og Amazon, stått fram og advart mot det som skjer. En av dem er tidligere Facebook-ansatt, Tristan Harris, som mener det sosiale nettverket river fra hverandre det sosiale limet i samfunnet.

De færreste har vel egentlig som mål for dagen å være lenge på Facebook. Likevel er det mange av oss som nettopp er det hver dag.

Avhopperen Harris mener dagens teknologi arbeider mot vårt eget og samfunnet beste. De beste teknologene og selskapene er blitt så gode til å fange vår oppmerksomhet at vi ikke lenger klarer å løsrive oss, selv om vi egentlig skulle noe annet. Målet med dagen var jo å bake det brødet eller å ringe den vennen. Hva fikk du egentlig ut av å tilbringe ettermiddagen på Facebook?

En usynlig trussel

Varslerne er ikke bare bekymret for den enkeltes mulighet til å leve meningsfulle liv utenfor sosiale medier, men også for vår helse, sosiale relasjoner og demokratiet.

Senteret ønsker å «reversere den digitale oppmerksomhetskrisen».

De er bekymret for hvordan kontinuerlig pålogging øker stressnivået, angst og reduserer søvn. Og for hvordan barn læres opp til å tro at deres verdi og selvfølelse kun måles i likes, strikes og kontakter.

Det har til og med oppstått en egen selvhjelpsindustri for avhengige brukere.

I tillegg ser de hvordan aktiviteten øker når teknologien trigger sinne og uenighet og at dette utnyttes. Facebook kan styre følelsene dine ved å skru algoritmene slik at du får vist innhold som øker aggresjonsnivået ditt. Fake news funker bra til dette. Populistiske utsagn også. Harris mener at Facebook kan styre følelsene våre.

En ny sosial programvare?

Flere av varslerne med Harris i spissen har nå startet Center for Humane Technology. Senteret ønsker å «reversere den digitale oppmerksomhetskrisen».

Hvordan kan vi få teknologien over på vår side?

Et av problemene, ifølge dem, er at teknologiene ikke er utformet med tanke på våre verdier. Er det lett å være ærlig på Instagram? Er det lett å være modig på Twitter? Joe Edelman, kollega av Harris, ønsker seg teknologi med en ny programvare som gjør det lettere for oss å leve i tråd med våre verdier og å oppfylle våre mål.

Mark Zuckerburg har selv sagt at han vil gjøre noe for at Facebook skal være «time well spent». Tenk hva vi kunne fått til hvis teknologene i de sosiale mediene satte all sin kraft inn for å hjelpe oss?

I stedet for å ødelegge konsentrasjonen vår ved å få oss til å sjekke unødvendig mange ting, kunne de ha latt være. I stedet for å skape sinne, aggresjon og ekkokamre, kunne de skapt større og mer inkluderende samtaler. Kunne vi ha brukt sosiale medier til å samles om å løse store samfunnsproblemer? Mulighetene er der i dag, men insentivene jobber mot oss.

Hvordan kan vi få teknologien over på vår side?

Utforming av teknologiene må demokratiseres.

Center for Humane Technology peker på noen veier videre. Først må vi forstå hvordan dagens teknologi er designet for å påvirke oss og vite hvor vi er sårbare for manipulasjon. Først da kan vi begynne å ta informerte valg og grep for å motvirke fellene som er satt opp for oss.

Så kan vi alliere oss med teknologier som ikke drives av de samme insentivene. Apple kan for eksempel designe iPhone til å ikke virke like tiltrekkende. Apple er ikke avhengig av at vi er på telefonen hele dagen. Du kan for eksempel allerede gjøre app-ikonene på telefonen svarte og hvite.

Harris og hans kolleger lager forslag for hvordan design kan hjelpe oss, ikke ødelegge for oss. Lage et mer menneskelig design. Det tar for eksempel i gjennomsnitt 23 minutter å finne fokus igjen etter å ha blitt avbrutt av en melding som dukker opp på skjermen. Harris viser hvordan kan vi unngå dette og likevel få med oss viktige beskjeder.

Myndighetene bør også finne måter å regulerer den negative konsekvensene som oppstår når vi betaler med noe som ikke har en pris (vår oppmerksomhet).

Har du kastet bort nok en ettermiddag på Facebook?

Noe er man i ferd med å gjøre: Med den nye personvernloven fra EU (GDPR) må alle aktører som samler inn informasjon tydeliggjøre hvilken informasjon du til enhver tid gir fra deg. Informasjon som i praksis er et usynlig betalingsmiddel, kan bli synligere og blir dermed mindre ønskelig å gi fra seg gratis.

Med den nye loven kan du også motsette deg tilpassing og målretting basert på profiler selskaper har laget på deg.

Har du kastet bort nok en ettermiddag på Facebook? Det er ikke bare deg og det er ikke bare din feil. Utforming av teknologiene må demokratiseres. Vi må finne løsninger som gjør at de som utvikler teknologien må stå til ansvar overfor oss, ikke overfor deres annonsører. Tenk alt det nyttige vi kan bruke tiden vår på da?