På reise i oljefondets kjølvann

Varmen slår mot oss i det vi går av SAS-flyet i Zurich. Sveits byr på sommerlige temperaturer denne julikvelden. Vi er på vei østover i fjellandet, og som fire av rundt 27 millioner årlige reisende til og fra Sveits’ største flyplass, haster vi gjennom tollen på vei mot togstasjonen, lykkelig uvitende om at vi dermed har bidratt til en bitteliten del av det norske oljefondeventyret.

Vi har ikke valgt det bevisst, men de neste to ukene skal familieferien vise seg å bli en reise i oljefondets investeringer.

Det begynner allerede på flyplassen. For ti år siden kjøpte Norges Bank Investment Management en 0,15 prosent aksjepost i Flughafen Zürich, til en verdi av 20 millioner kroner. I fjor hadde oljefondet økt eierandelen til 1,39 prosent, til en verdi av 681 millioner kroner. Med tanke på at flyplassen er rangert som en av Europas beste, er kanskje ikke investeringen så overraskende.

Tre av fondets syv største investeringer er i sveitsiske selskaper – Nestlé, Roche Holding og Novartis. I det hele tatt har Sveits vært et lukrativt land for oljefondet. I 2007 hadde fondet investeringer i 119 selskaper til en verdi av totalt 49 milliarder kroner. I fjor hadde fondet investert verdier for totalt 228 milliarder kroner i 126 ulike selskaper.

Ved utgangen av fjoråret var 36 prosent av fondets investeringer er i Europa. Det norske oljefondet er Europas største institusjonelle investor, og eier 2,3 prosent av kontinentets børsnoterte selskaper, totalt 1881.

Penger i Europa

Oljefondet styres etter et mandat fra Finansdepartementet, og fondets strategiske referanseindeks gjør rammer for forvaltningen. Denne indeksen sier at europeiske aksjer skal prioriteres. Fondet har fått beskjed av politikerne om å investere relativt mer europeiske markeder enn i amerikanske, på tross av at det siste trolig ville gitt fondet større avkastning de siste par årene.

Derfor er dine og mine pensjoner avhengig av at aksjemarkedene i Europa fungerer godt.

Ifølge Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt, er fondet «underinvestert i det amerikanske markedet med drøye 750 milliarder kroner». Hadde Oljefondet brukt mer penger på å kjøpe aksjer i Google-eier Alphabet, hvor fondet eide aksjer for mer enn 36 milliarder kroner i fjor, eller Facebook, enn i BP eller Volkswagen, hadde avkastningen vært større.

Mens amerikanske aksjer fikk en avkastning på 15,5 prosent i fjor, tilsvarende 13,2 prosent i dollar, hadde europeiske aksjer hadde en avkastning på 2,0 prosent i 2016. Ifølge kommentator Bjerkholt betyr det rundt 100 milliarder kroner i tapt avkastning. Det sveitsiske markedet var blant de som bidro til å trekke ned fondets avkastning.

Men oljefondets mandat handler ikke bare om å få høyest mulig avkastning. Det skal også investere trygt, og god avkastning på lang sikt avhenger ikke bare av mest mulig avkastning på kort sikt, men av en «bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand». Dessuten er fondet avhengig av velfungerende, legitime og effektive markeder. Derfor er dine og mine pensjoner avhengig av at aksjemarkedene i Europa fungerer godt.

Øl og jernbane

Sveitsisk sjokolade er verdenskjent, og på flyplassen frister Lindt-sjokoladene. Vel om bord i toget østover i landet, langs bredden av Zürich-sjøen passerer vi Lindt-fabrikken i Kilchberg. Oljefondet har vært investor i Lindt siden 2000. Vel fremme i Sveits eldste by, Chur, går turen opp i fjellet ovenfor byen og ved et gasthof i fjellsiden serverer de øl fra bryggeriet Feldschlösschen, som eies av Carlsberg, en av fondets tidligste investeringer.

Fra kabelbanen på veien ned fra fjellet kan jeg se det lokale bryggeriet, Calanada, som eies av den nederlandske giganten Heineken hvor oljefondet eier aksjer for 2,1 milliarder kroner.

Turen videre innover i Sveits domineres av små familieeide hoteller, lokalt eide turistattraksjoner, en lokal Coop og en jernbane –  Rhätische Bahn – som fortsatt er på offentlige hender, i likhet med det meste av sveitsisk jernbane. Den tar oss over Albulapasset til Italia og det konkurranseutsatte italienske togsystemet. Mer enn noe annet minner det oss på at konkurranse ikke nødvendigvis skaper bedre jernbane.

Det skal legges til at oljefondet også er inne i flere italienske fotballklubber.

Det italienske toget fra jernbaneselskapet Trenord er varmt, forsinket og bråkete. Det er dessuten eid av selskapet FNM S.p.A. hvor oljefondet har vært en av investorene. Spørsmålet er om fondet vil komme tilbake til italiensk jernbane når Ferrovie dello Stato børsnoteres dette året. Det kan være penger å tjene på å investere i privatisert infrastruktur, selv om fondet har fått klar beskjed om å holde fingrene unna såkalt «unotert infrastruktur».

Post, vin og slavearbeid

I butikkene i Mandello del Lario, ved Como-sjøens bredd, kan vi kjøpe Amarone og Barbaresco som produseres av Giardano, et selskap som indirekte eies av oljefondet. Vi kan sende brev hjem med det konkurranseutsatte italienske postvesenet, Poste Italiane, hvor oljefondet eier aksjer for over 300 millioner kroner. På TV-skjermen på hotellrommet kan vi se Canale 5, som eies av Silvio Berlusconis Mediaset, hvor oljefondet har investert 581 millioner kroner. Det skal legges til at oljefondet også er inne i flere italienske fotballklubber, blant andre Juventus og Torino.

Turen går videre til Frankrike, hvor vi på togstasjonen henter en leiebil fra Hertz, betalt med et Mastercard (begge deleid av oljefondet). I det vi betaler våre tre euro og kjører den leide Citroenen (produsert av PSA, deleid av oljefondet) ut på motorveien La Provençale mellom Nice og Aix-en-Provence, går nye kroner ned i kassa til oljefondet. Motorveien A8 drives av Vinci Autoroutes, som kontrollerer over 4600 kilometer med motorvei i Frankrike, og hvor Oljefondet har en eierandel på over fem milliarder kroner.

Vinci har måtte tåle kritikk for å dra inn for mye penger på å drifte landets infrastruktur, men det er ikke bare veier den franske entreprenørgiganten er inne i. Selskapet har også vært i hardt vær for sin virksomhet i Qatar, hvor det har blitt anklaget for bruk av tvangsarbeid i forbindelse med byggingen av VM-anleggene. På tross av dette har fondet ennå ikke solgt seg ut av Vinci.

Penger i ferieparadis

I den lille sørfranske byen hvor vi avslutter årets sommerferie handler vi på den lille Casino-butikken (oljefondet eier 0,43 %) vi leier sommerhus gjennom Novasol (oljefondet eier 0,99 %) som får strømmen levert av EDF (oljefondet eier 0,43 %). På feriens siste dag reiser vi som utallige andre ferierende nordmenn fra flyplassen Nice Cote d’Azur, som eies av det italienske selskapet Atlantia S.p.A  (oljefondet eier 1,01 %). Det kan fort komme flere flyplasser på markedet som oljefondet kan investere i. Den franske president Emmanuel Macron har sagt at han ønsker å privatisere flere av landets flyplasser.

Det som skulle være en avslappende familieferie (som det også ble), har endt opp med å være en reise i oljefondets investeringer. Vår reise gikk ikke gjennom Paris i år, men var du der er sannsynligheten stor for at du tok en tur opp i Eiffeltårnet, som i flere år hadde oljefondet inne på eiersiden. Hvis du var i Athen fikk du trolig levert vannet du drakk ble levert av det EYDAP, som ble privatisert etter den greske gjeldskrisen i 2011. Var du i London handlet du kanskje i Saville Row eller Oxford Street. I Berlin gikk du kanskje langs Kurfürstendamm. I Paris gikk du kanskje ned Avenue des Champs Elysées. Oljefondet eier eiendommer i alle disse gatene.

Ingenting varer evig

Statens pensjonsfond – Utland ble opprettet som Statens petroleumsfond i juni 1990, men hadde ikke mer penger på bok enn en middels norsk bedrift den gangen (33,5 millioner kroner i oktober 1990). De siste tiårene har derimot vært en gyllen periode for offentlige norske pensjonsinvesteringer. Mens den totale markedsverdien av oljefondets investeringer var på 1783 milliarder kroner ved utgangen av 2006, har dette altså vokst til 7734 milliarder kroner i skrivende stund.

Vi har med andre ord kunnet bygge opp kapitalen raskere enn noen kunne forestilt seg, og det på tross av at norsk økonomi har gjennomgått en finanskrise og en oljekrise i perioden.

Oljefondet skal komme oss alle – og fremtidige generasjoner – til gode.

Det har tatt Norge som oljenasjon rundt 50 år å bygge opp en finansiell formue verden knapt har sett like til. Men få ting varer evig, og selv om gjentatte regjeringer har hatt og fortsatt har et evighetsperspektiv på oljefondet, er fremtidens velferdssamfunn avhengig av at fremtidige regjeringer klarer å forvalte fondet til beste for fremtidige generasjoner. Tidligere visesentralbanksjef Jan Fr. Qvigstad dro en ganske treffende parallell da han for seks år siden holdt et foredrag om å forvalte rikdom i Det norske vitenskaps-akademi.

En av Norges rikeste menn på slutten av 1700-tallet, John Collett, brukte 40 år på å bygge seg opp sin rikdom og forvaltet en av landets største formuer da han døde i 1810. Så kom Napoleonskrigen og den engelske blokaden (dere husker Terje Vigen), og rammet familiebedriften hardt. På tross av det insisterte etterkommerne å leve videre som om inntektene fortsatt var der. Rikdommen smuldret raskt hen. Det tok flere tiår å bygge opp formuen, og trolig hadde også John Collett et evighetsperspektiv, men få år å rive den ned.

Oljefondet skal komme oss alle – og fremtidige generasjoner – til gode. Derfor er det forhåpentligvis lenge til siste kapittel i fondets historie skrives. Som en av verdens største aksjeeiere, vil oljefondet alltid møte på utfordringer med sine investeringer. Forvaltningen må foregå på en måte som gjør at «folk nikker anerkjennende», som finansminister Sigbjørn Johnsen sa til forfatter Asle Skredderberget, da han intervjuet ham til sin bok «Usannsynlig rik» om oljefondet. Det handler ikke bare om å bli usannsynlig rik, som den norske staten har blitt, men om at rikdommen skal forvaltes fornuftig og langsiktig.