Patenter og offentlig innovasjon

Det er en viktig målsetting at forskning som drives på universiteter og høgskoler skal ha nytteverdi for samfunnet. Mye forskning bør drives med akademisk interesse som viktigste drivkraft. Men det er positivt om forskningsresultater som er betalt for av det offentlige også kan gi praktiske resultater.

I Granavolden-erklæringen skriver de borgerlige partiene at de vil:

• Styrke samspillet mellom næringslivet, akademia, innovasjons- og forskningsmiljøer.
• Tilrettelegge for kommersialisering av forskningsresultater.

Arbeidet for kommersialisering av offentlig betalt forskning er inspirert av endringer i amerikansk patentlovgivning fra 1980. Da ble Bayh-Dole Act vedtatt. Loven innebærer at universiteter har anledning til å patentere og lisensiere forskningsresultater. I Norge har det vært tilsvarende endringer. Universiteter og høgskoler har fått ansvar for kommersialisering av egnede forskningsresultater.

Et siste trekk ved kunnskap er at kunnskap er kumulativ.

Flere norske universiteter og høgskoler har opprettet teknologioverføringskontorer (TTO – Technology Transfer Offices). Disse bidrar til kommersialiseringsprosessen, blant annet gjennom patentsøknader. Patenter (og mer generelt, intellektuell eiendomsrett) er eksplisitte målsettinger for TTOene.

Konsulentselskapet Menon (Menon-publikasjon nr 9/2018) har nylig utgitt en rapport om kommersialisering av offentlig finansierte forskningsresultater. Rapporten er utarbeidet på oppdrag for Nærings- og fiskeridepartementet. Menon tar til orde for at kommersialiseringen skal styrkes og fremmer ulike forslag om hvordan det kan skje. Rapporten ble sendt på høring i januar i 2019.

Patentering av offentlig finansiert forskning er kontroversielt. Mange økonomer mener at det kan være skadelig. Patentering kan redusere den samfunnsmessige lønnsomheten ved offentlig innovasjon og være til hinder for ny privat eller offentlig innovasjon. Det har sammenheng med at markedet for kunnskap er spesielt. Her vil jeg trekke fram fire trekk:

Professor i samfunnsøkonomi og nobelprisvinner Trygve Haavelmo skrev at kunnskap “can be sold and still kept.” Formuleringen avspeiler at kunnskap er et ikke-rivaliserende gode. Kunnskap kan ikke brukes opp.

Kenneth Arrow, også nobelprisvinner og økonom, har pekt på en annen egenskap ved kunnskap: “its value for the purchaser is not known until he has the information, but then he has in effect acquired it without cost.”

Et tredje aspekt ved kunnskap er at kunnskap enkelt tilflyter andre enn dem som har produsert den. Dermed kan gevinsten av kunnskap for samfunnet være større enn gevinsten for dem som betaler for produksjonen av kunnskap.

Et siste trekk ved kunnskap er at kunnskap er kumulativ. Ny kunnskap bygger på etablert kunnskap og ny kunnskap kan ofte gjøre etablert kunnskap utdatert.

Når patenter innvilges får eieren enerett til kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen.

Ett politisk svar på særegenhetene ved kunnskap er etablering av intellektuell eiendomsrett, patenter. Intellektuell eiendomsrett sørger for at eieren av kunnskap kan hindre andre i å bruke kunnskapen. Dermed kan gevinsten for eieren øke. Og gratispassasjerproblemet i kunnskapsproduksjon blir mindre.

Oppfinnere kan søke patent for sine oppfinnelser. Patenter kan innvilges hvis oppfinnelsen er ny og har mulige praktiske formål. Det kreves også at oppfinnelsen ikke er en åpenbar justering av kjent teknologi. Alle patentdokumenter er offentlige.

Når patenter innvilges får eieren enerett til kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen. Eieren kan bruke patentet til å utvikle et produkt som selges på markedet. Eller eieren kan selge eller lisensiere patentet slik at oppfinnelsen kan brukes av andre. Eieren kan også la være å bruke patentet. Patentet gjelder i en maksimal periode på 20 år. Deretter kan oppfinnelsen tas i bruk av alle. Patentet gir eieren en monopolsituasjon for sin oppfinnelse i en tidsbegrenset periode.

En illustrasjon av virkemåten til patenter er figur 1.

Figuren illustrerer et marked for et produkt. Den horisontale aksen angir omsatt kvantum. Den vertikale aksen måler både pris for produktet og enhetskostnaden ved å produsere produktet. Den ytre fallende linjen er etterspørselskurven. Den viser hvilken pris som kan oppnås ved salg av ulike kvanta. Etterspørselskurven er fallende slik at økt salg må innebære lavere pris.

Etterspørselskurven avspeiler betalingsviljen for produktet i markedet. For enhver pris der salget er positivt vil noen i markedet være villige til å betale mer enn prisen de betaler. Dette er konsumentoverskuddet. Det totale konsumentoverskuddet er arealet mellom etterspørselskurven og den prisen som gjelder i markedet.

Hva slags type teknologi som bør utvikles under privat profittmotivert forskning og i offentlig regi, er det ulike meninger om.

En monopolist vil ta hensyn til at etterspørselskurven er fallende. Monopolisten forstår at når salget øker, må prisen settes ned. Det betyr at inntekten til monopolisten av å selge én ekstra enhet er lavere enn den prisen som oppnås ved å selge denne enheten. For salg av en ekstra krever at prisen settes ned på alle enhetene som selges. Den indre fallende kurven viser ekstrainntekten for monopolisten av å selge en ekstra enhet. Den er overalt under etterspørselskurven.

Enhetskostnaden her er tenkt å være p*. Den viser produksjonskostnaden per produsert enhet. Hvis prisen er lik p*, vil konsumentoverskuddet være summen m+π+l.  Men da får ikke monopolisten noe overskudd. Monopolisten foretrekker lavere salg og høyere pris. Overskuddet blir størst når kvantumet er q’. Der er ekstrainntekten av å selge en ekstra enhet lik enhetskostnaden.

Med dette kvantumet blir overskuddet til monopolisten π. Konsumentene sitter igjen med m. Det er klart at π+m er mindre enn π+m+l. l har forsvunnet. Dette kalles dødvektstapet ved monopolprising.

For patentert teknologi er π selve hensikten. Profitten ved monopolprising er tenkt å stimulere til innovasjon. Patentlengden på 20 år representerer en avveining mellom profitt (og dermed insentivene for innovasjon) og dødvektstapet. Etter at patentet utløper kan alle ta i bruk teknologien. Da vil prisen gå ned mot enhetskostnadene i produksjonen, p*.

Patenter er derfor en avveining mellom statisk ineffektivitet (dødvektstap) og dynamisk effektivitet (innovasjon).

Jeg skrev at patenter er ett politisk svar på utfordringene i markedet for kunnskap. Et annet politisk svar er offentlig finansiering av kunnskapsproduksjon. Offentlig finansiering av kunnskapsproduksjon kan bety at alle får anledning til å ta i bruk nye oppfinnelser. Dermed kan en unngå at det oppstår dødvektstap. En kostnad ved offentlig forskning er at den må skattefinansieres.

Kremer foreslår det motsatte av patentering av offentlig innovasjon. Han vil ha offentlige kjøp av private patenter.

Hva slags type teknologi som bør utvikles under privat profittmotivert forskning og i offentlig regi, er det ulike meninger om. Ofte vil det offentlige betale for grunnforskning mens private kan finansiere mer praktiske oppfinnelser. Private bedrifter kan være mer følsomme for hvilke typer innovasjon som kan ha suksess i markedene. Finansiering av innovasjon gjennom profitt innebærer også at de som kjøper produktet og nyter godt av det betaler for produktet.

Fra drøftingen ovenfor gjelder likevel dette:

• Det har ingen mening at etablerte oppfinnelser patenteres hvis det ikke stimulerer til senere innovasjon. Universiteter og høgskoler har hovedfinansieringen fra staten uavhengig av inntekter fra patenter. Derfor virker ikke insentivene ved patentering for statlig finansiert innovasjon.
• Når det offentlige har finansiert innovasjon og skattebetalerne allerede har tatt kostnaden ved forskningen, er det en ekstra kostand om oppfinnelsen også patenteres og påfører samfunnet et dødvektstap i tillegg.

Dette gir grunn til skepsis mot patentering av offentlig finansiert forskning. Forskningsresultatene bør i stedet gis gratis til alle som kan være interessert i den. For et konkret produkt kan dødvektstap unngås.

Markedsmakt betyr også at inntektsfordelingen i samfunnet endres. Prisnivået blir høyere, produsert mengde blir mindre, reallønn blir lavere, mens profittandelen i produksjonen øker. Forskerne Jan De Loecker og Jan Eeckhout analyserer de økende forskjellene i amerikansk økonomi. De mener at de store inntektsforskjellen i USA avspeiler at bedriftene har fått økt markedsmakt.

Den amerikanske forskeren Michael Kremer (Harvard University) er bekymret for de negative virkningene av patenter. Han anerkjenner at mye teknologi må utvikles i markedene. Kremer foreslår det motsatte av patentering av offentlig innovasjon. Han vil ha offentlige kjøp av private patenter.

Han foreslår en mekanisme der viktige patenter (for eksempel i farmasøytisk industri) kjøpes av staten og at patentet blir gjort tilgjengelig for alle. Kremer mener at dette kan redusere dødvektstap uten at insentivene for innovasjon reduseres.

Skepsisen til patentering av offentlig finansiert kunnskap bør ikke være total.

En annen grunn til skepsis til patentering av offentlig finansiert innovasjon er de kumulative egenskapene ved innovasjon. Ny kunnskap bygger på etablert kunnskap. Patenter krever at ny kunnskap må være tilstrekkelig forskjellig fra den patenterte teknologien for å være lovlig å bruke. Patenter kan dermed gjøre senere innovasjon vanskeligere og dyrere. Det er mange eksempler på rask teknologisk utvikling når et patent utløper.

Inven2 er TTOen til Universitet i Oslo og Oslo Universitetssykehus. På deres hjemmeside kan en lese dette:

Når du som forsker har oppdaget noe nytt som du tror kan ha et kommersielt potensial, så er Inven2 her for deg. Patentering kan være en av mulighetene for å beskytte oppfinnelsen din.

Et patent er et verktøy for å hindre konkurrenter i å utnytte oppfinnelsen din i en periode, og er ofte avgjørende for å lykkes med etablering av selskap eller lisensiering basert på oppfinnelsen.

For å få innvilget et patent er det viktig at du ikke publiserer noe om oppfinnelsen din før patentsøknaden er sendt inn.

Med publisering menes alle former for offentliggjøring som foredrag, vitenskapelige artikler, digitale publiseringer, sammendrag og postere.

Det innebærer at kommersiell patentering av forskningsresultater bare bør skje hvis det er nødvendig for at en oppfinnelse skal få praktisk anvendelse.

Inven2 reklamerer for patentering. Men kravet til at oppfinnelsen skal være ny blir også en oppfordring til forskerne om ikke å publisere forskningsresultatene. Det strider mot andre akademiske idealer om samfunnsnytte og åpenhet.

Skepsisen til patentering av offentlig finansiert kunnskap bør ikke være total. En grunn til det er at oppfinnelser sjelden er helt ferdig utviklet når de er patentert. Videre utvikling kan være nødvendig når oppfinnelsen skal gjøres om til et ferdig kommersielt produkt. Dette er kostnader som vil måtte dekkes av priser som er høyere enn enhetskostnaden i produksjon.

Forskeren Bhaven N. Sampat (Georgia Institute of Technology) gjennomgår erfaringene med Bayh-Dole Act i USA og skriver at:

.., we would want universities to issue exclusive licences on patented inventions only when non-exclusive licensing fails to promote use or commercialisation.

Det innebærer at kommersiell patentering av forskningsresultater bare bør skje hvis det er nødvendig for at en oppfinnelse skal få praktisk anvendelse.

Sampat avslutter med:

Universities are society’s best vehicles for advancing fundamental knowledge and disseminating it widely: this is their comparative advantage. Over the long-run, if they stray too far from this mission and start behaving like profit-maximizing firms, political will for extensive financial support of academic research will surely diminish.

Referanser:

De Loecker, J. D og J. Eeckhout (2017) “The Rise of Market Power and the Macroeconomic Implications”, NBER working paper 23687, https://www.nber.org/papers/w23687

Kremer, M. (1989) “Patent Buyouts: A Mechanism for Encouraging Innovation” The Quarterly Journal of Economics, 113 (4), ss. 1137-1167

Sampat, B. N. (2006) “Patenting and US academic research in the 20^th century: The world before and after Bayh-Dole” Research Policy 35, ss. 772-789.