Politisk jordskjelv i Borgen

Det er en forslitt klisjé å omtale valg som et «politisk jordskjelv», men denne ukens valg i Danmark kan ikke sies å være noe annet enn nettopp dét – av flere grunner.

Først og fremst klarte statsminister Mette Frederiksen å sikre den røde blokken flertall med minst mulig margin etter en svært dramatisk valgnatt, og Socialdemokratiet gikk dessuten fram med drøyt et halvannet prosent.

 

Et valg fullt av overraskelser

I en tid der også danskene opplever en galopperende inflasjon, er ikke framgang noe partiet til en sittende statsminister kan ta for gitt. Når man også tar i betraktning Fredriksens utrolige minkskandale, der mink ble ulovlig masseslaktet i forbindelse med en mistanke om at mutasjoner av koronaviruset stammet fra dyret, er det mildt sagt imponerende at partiet har klart å styrke seg fra forrige valg.

Det var nettopp minkskandalen som tvang Fredriksen til å skrive ut nyvalg for å unngå mistillit i Folketinget.

På mange måter har det politiske kartet blitt tegnet opp på nytt i Danmark etter dette valget.

Ser en videre på den danske høyresiden, er den fullstendig rokert. Ikke bare fikk de to nye partiene Moderaterna og Danmarksdemokraterna henholdsvis 9,3 og 8,1 prosent av stemmene, men også blant de etablerte partiene var utslagene heftige. Det store borgerlige partiet Venstre gikk tilbake hele 10 prosentpoeng, mens Liberal Alliance sto opp fra de døde og gikk fram 5,6 poeng. På mange måter har det politiske kartet blitt tegnet opp på nytt i Danmark etter dette valget.

 

Hva’ gør vi nu, lille du?

Det er ingen hemmelighet at tidligere statsminister og nåværende Moderaterne-leder Lars Løkke Rasmussen ikke er fremmed for tanken på å samarbeide med Socialdemokratiet. Det antydet han allerede etter valgnederlaget i 2019, noe som ikke akkurat ble godt mottatt i Venstre, som han på det tidspunktet ledet, og altså er grunnen til at han nå leder det nye partiet.

Flertallet har krympet kraftig inn fra forrige valg.

Heller ikke Fredriksen har underveis i valgkampen vært avvisende til å bidra i en «blokkoverskridende regjering». Spørsmålet er om dette var ren taktikk for å ikke slamre igjen døren for et samarbeid med Moderaterne, dersom det skulle vise seg å bli den eneste veien til makt etter valget.

Nå sitter imidlertid statsministeren med langt bedre kort på hånden etter at den røde blokken sikret flertallet, og kan i teorien forhandle i begge retninger for å finne flertall for politikken sin. Med et så skjørt flertall kan det å ha døren åpen for Moderaterna vise seg å være smart.

 

Lett blir det ikke

Selv om flertallet gjør det litt lettere for Socialdemokratiet og Fredriksen, betyr ikke det at utgangspunktet er spesielt enkelt. Flertallet har krympet kraftig inn fra forrige valg, og uansett hva som blir grunnlaget for den kommende regjeringen, ligger det an til å bli tøffe forhandlinger før den kan presenteres – forhåpentlig en gang før jul.

Å ha store koalisjoner med legitimitet i brede lag av befolkningen kan være et forsvarstiltak i seg selv.

Det er ikke utenkelig at Fredriksen kan tenke seg å finne et flertall som kombinerer partier fra den røde blokken og Moderaterne. Slik mandatfordelingen ligger an, vil det dog uansett innebære at partier som står langt fra hverandre på ett eller annet vis, må finne ut av det sammen. Det vil kreve et nennsomt politisk håndverk fra Fredriksen å finne fram til innrømmelser som alle kan leve med.

 

Mye i potten

Gevinsten som ligger i potten kan imidlertid være stor: Dersom Socialdemokratiet klarer å få til et samarbeid med Moderaterne som fungerer bra de neste fire årene, kan det potensielt bidra til å forhindre den blå blokkens muligheter til å ta makten ved neste valg. Dette var delvis Løkke Rasmussens argument for å se mot venstre – nemlig å svekke ytre høyres innflytelse.

Mette Frederiksen skal altså praktisere politisk linebalansering de neste fire årene.

Et annet argument som taler for en regjering med blokkoverskridende støtte, er at slike konstruksjoner lukter av krise og krig. Lite tyder på at den sikkerhetspolitiske situasjonen kommer til å bedre seg med det første. Det betyr at regjeringer over hele kontinentet må bruke mer ressurser på kjernevirksomheten sin, nemlig å sikre sikkerheten til befolkningen sin, og i mindre grad jobbe fram reformer som bunner i ideologi.

Å ha store koalisjoner med legitimitet i brede lag av befolkningen, kan være et forsvarstiltak i seg selv, all den tid Putins mål virker å være å skape mest mulig splid i europeiske demokratier denne vinteren.

 

Tenke sjæl

Utfordringen blir å ikke miste seg selv i jakten på Moderaternes gunst. Å binde seg for tett til et nytt parti med et så vagt partiprogram, kan være vise seg å være et tveegget sverd, og man har heller ingen garantier for at partnerskapet vil bli langvarig. Sentrumspartier går der sjansene for makt og gjennomslag er størst, og om den overordnede politikken blir for lite gjenkjennbar for Socialdemokratiets kjernevelgere, kan man risikere en utarming mot partiene til venstre for dem.

Mette Frederiksen skal altså praktisere politisk linebalansering de neste fire årene. Jeg vil tro at det hele kommer til å bli fulgt med stor interesse både i de norske og svenske søsterpartiene i tiden framover.