Regelrytteren

I sin bok om Jean Genet skrev Jean Paul Sartre at «det vesentlige er ikke hva vi blir gjort til, men hva vi selv gjør med det vi er gjort til.» Inspirert av filosofen og psykiateren Karl Jaspers hevdet Sartre at menneskers væremåte uttrykker et «grunnleggende prosjekt», og at de som forsøker å unndra seg dette ved å skylde på andre eller på ytre forhold, benekter sin egen frihet og er i «vond tro». Vi er ikke frie til å sette oss over situasjonen, men vi er frie til å velge i de situasjonene vi befinner oss i.

I boka framstår Peterson for det meste som en upolitisk livsledsager.

Sammen med Simone de Beauvoir utviklet Sartre den eksistensialistiske filosofien som kom til å bli en viktig bestanddel i etterkrigstidas storstilte prosjekt for å bygge et bedre samfunn. Eksistensialismen pekte på individets ansvar, men inngikk samtidig i en større allianse som i stor grad var tuftet på kollektive forpliktelser, kanskje mest presist oppsummert i arbeiderbevegelsens credo «gjør din plikt og krev din rett». Til sammen ble det en fortelling med stor kraft.

Hvem tilbyr noe liknende i dag?

Etter å ha besøkt over 80 land i løpet av en flere måneder lang turné, kom den kanadiske psykologen Jordan B. Peterson forrige uke til Norge. Han er enorm på medieplattformer som YouTube og Twitter, og gjør det ikke så verst som forfatter heller; boka «12 regler for livet» har ligget på toppen av en rekke bestselgerlister store deler av det siste året.

Da jeg leste boka hans for første gang i sommer, slo det meg at Peterson ser ut til å fylle noe av det samme behovet i vår egen tid som de franske eksistensialistene gjorde i etterkrigstidas Vest-Europa, men i tidsriktige formater som selvhjelpslitteratur og YouTube-forelesninger.

Jeg har alltid vært fascinert av hva slags forfattere det er som inspirerer politiske meningsmotstandere.

I boka framstår Peterson for det meste som en upolitisk livsledsager, som gir gode råd i tråd med det aristoteliske lykkebegrepet: Jag ikke etter kortsiktig maksimering av egen lykke, søk i stedet mot etiske dyder som mot, rettferdighet, selvbeherskelse, generøsitet og beskjedenhet. Om du leter etter mening i en meningsløs tilværelse, forsøk å bli et godt menneske! Da jeg etter hvert oppsøkte Peterson på YouTube, var det imidlertid en annen side ved mannen som trådte fram:

En forkynner med et utydelig, men samtidig kraftfullt politisk budskap, med brodd mot feminister, «kulturmarxister» og «politisk korrekte».

 

Peterson vs. Ayn Rand

Det var derfor med genuin nysgjerrighet jeg troppet opp i Oslo Konserthus en kveld for to uker siden. I den tettpakka køen som sakte snirklet seg inn mot salen kom jeg i prat med sidemannen min, en ung fyr som, i likhet med mange andre i forsamlingen, hadde pyntet seg med slips og dress. Jeg spurte ham hva det var han likte best med boka til Peterson.

«Det han skriver om at man skal sammenlikne seg selv med den man var i går, i stedet for å måle seg med andre», svarte han kjapt (det er regel nr. 4). «Jeg ser lillesøsteren min, hun sammenlikner seg hele tiden med andre på nett. Det er skikkelig kreft. Der har internett ødelagt mye, altså. Hva med deg?» spurte han.

«Det er nok det underliggende budskapet som handler om plikt, om å gjøre rett for seg, være ærlig og ikke juge», svarte jeg, ærlig og oppriktig. «Det er jeg så enig i!» svarte han. «Det han sier om å ta ansvar for noe annet enn seg selv, er så viktig. Før, så skjønte jeg for eksempel aldri hvorfor folk får barn. Det var helt mystisk for meg. Men nå tror jeg at jeg forstår det».

Petersons 12 regler for livet nevnes ikke andre steder enn på t-skjortene og plakatene man kan kjøpe utenfor.

Litt etterpå snakker jeg med Sylvi Listhaugs rådgiver Espen Teigen i baren. Han var blant de som sørget for å skaffe seg en billett i løpet av den timen det tok å selge ut arrangementet, og har i tillegg fått avtalt en én-til-én-samtale med Peterson etter forestillingen. Teigens begeistring for Peterson har vært med på å trigge min egen nysgjerrighet.

Jeg har alltid vært fascinert av hva slags forfattere det er som inspirerer politiske meningsmotstandere, og ikke minst hva det er som vekker leselysten deres. Derfor har jeg blant annet pløyd meg gjennom rekke bøker av Ayn Rand, som er den forfatteren nesten alle i Fremskrittspartiet har pekt på når de blir bedt om å nevne et forfatterskap som har betydd noe for dem. Så kommer det altså en kanadisk psykolog og professor som snakker om plikter og om ansvar, og som er like nådeløs i sitt angrep på egennytten som Rand var i å forsvare den.

Der Rand sto bak utgivelser som «The Virtue of Selfishness: A New Concept of Egoism», hevder Peterson at egennytte er «å unngå ansvar», noe som er «demonisk» og «feigt, grunt og galt». Dersom Petersons 12 regler vokser til å bli den nye tonen fra høyresidas kulturelite, vil det representere et langt mer markant brudd med Frps ideologiske tankegods enn det vil være en korreksjon til arven fra 1968, som Torbjørn Røe Isaksen har hevdet i Morgenbladet.

På raden foran meg spretter en kvinne opp, hun løfter armene i været, plystrer og applauderer.

Når jeg litt seinere sitter i konsertsalen og lytter til Peterson lese opp en lang tekst han skrev samme natt, tar jeg meg flere ganger i å tenke på den unge sidemannen min fra køen. Var det dette han kom for? Arrangementet hadde reklamert med Petersons tanker om «hvordan du kan overvinne livets største hindringer, forbedre deg selv, religionspsykologi, mytologi og mye mer».

Men Petersons 12 regler for livet nevnes ikke andre steder enn på t-skjortene og plakatene man kan kjøpe utenfor. I stedet får vi servert en intenst politisk forestilling, som åpnes av komikeren og podkasteren Dave Rubin, som sammen med Peterson og folk som Sam Harris og Ayaan Hirsi Ali er en viktig del av det såkalte Intellectual Dark Web (IDW). IDW er en løst sammensatt gruppe intellektuelle som av ulike grunner anser seg selv for å være «kneblet», til tross for at mange av dem nyter stor mediedekning.

Rubin åpner med en spøk om tvungent monogami, som han mener er et eksempel på hvordan mainstream media feiltolker Peterson, han snakker om behovet for revolusjon (han håper den ikke trenger å bli blodig), og roper entusiastisk og til stor applaus at «I feel like we’re starting to win!» Hvem «vi» er – og hva det er som skal vinnes – blir hengende som et spørsmål i luften. Og så gjør Peterson entré.

Det er åpenbart at Peterson overforenkler og karikerer sine motstandere.

På raden foran meg spretter en kvinne opp, hun løfter armene i været, plystrer og applauderer. Da det hele er overstått to timer senere, bryter salen – som for øvrig består av langt flere kvinner enn denne ene – ut i stående applaus. På veien har vi blant annet fått høre om det dype hatet «mot menn og mot kompetanse», og om hvordan vi menn, med Nietzsches ord, blir straffet for våre dyder.

Peterson har snakket om metoo og «female bullies» som driver med rykteødelegging, og om hvordan de politisk korrekte innen akademia nå forsøker å bruke seksuell trakassering som en unnskyldning for å ødelegge universitetene fullstendig.

 

Voldsromantikk

Det er åpenbart at Peterson overforenkler og karikerer sine motstandere, noe som kan tilgis. Verre er det at han tillegger dem en så ensartet vilje og målsetting at det bikker over i konspirasjonsteorienes verden. Men det er også åpenbart at han har nok av idioti å ta av. For fenomener som /no platforming/, /trigger warnings/, /call out culture/ og /safe spaces/, som har bredt om seg særlig i amerikansk akademia, er dessverre ikke bare nyttige stråmenn og drømmemotstandere, men høyst reelle problemer en del steder.

Flere har påpekt det paradoksale i at Peterson ofte handler i strid med reglene han angir i boka.

Peterson får stå som en representant – eller representanten – for oppgjøret med det Carline Tromp i Klassekampen nylig kalte en «hyperkorrekt venstreside,» som i jakten på uakseptable ytringer ender opp med å innskrenke ytringsrommet både for motstanderne og seg selv. Det unnskylder imidlertid ikke den utilslørte forakten Peterson uttrykker overfor motstanderne sine, og som han ved mer enn én anledning kombinerer med regelrette voldsfantasier.

Peterson selv vil nok unnskylde det med at han hadde hatt et dårlig siste døgn – mye av foredraget var bygd rundt et mareritt han hadde våknet fra samme natt – og at han ikke handler i tråd med voldsfantasiene sine. Men dette var ikke første gang, og etter å ha sett hvordan han blant annet reagerte på den indiske forfatteren Pankaj Mishras kritiske essay i New York Review of Books  («Om du var her i rommet nå ville jeg med glede ha fika til deg», twitret Peterson), tok jeg meg mer enn én gang i å tenke på flashback-scenene i «The Handmaid’s Tale.»

Problemet er at Peterson har så mye mer å tilby.

I tv-serien basert på Margaret Atwoods roman fra 1985 er vi vitne til den gradvise maktovertakelsen til «Jakobs sønner», en religiøs gruppe som organiserer samfunnet etter strengt hierarkiske og patriarkalske prinsipper. At tankene vandrer dit handler dels om den hardheten og bitterheten Peterson ikke gjør noe forsøk på å skjule, men tvert imot ser ut til å dyrke; dels det religiøse språket han pakker inn en del av budskapet sitt i; og dels om hvordan forestillingene hans er lagt opp (om du ønsker et visuelt inntrykk, søk for eksempel opp samtalen mellom Peterson, Douglas Murray og Sam Harris fra Dublin tidligere i høst).

Flere har påpekt det paradoksale i at Peterson ofte handler i strid med reglene han angir i boka, og at han er en mester i å gjøre det samme som han (ofte med rette) anklager sine motstandere for, nemlig å framstille seg selv som et offer. Tvetydigheten hans gjør ham vanskelig å kritisere uten at han kan kontre med at «dere misforstår meg, og dere gjør det med vilje!» og han gjør det svært enkelt for seg selv ved å avfeie (nesten) all kritikk som illegitim og kunnskapsløs.

 

Plikt og ansvar

Ifølge allerede nevnte Mishra har Peterson noe å tilby alle på høyresida: Ytterliggående liberalister og libertarianere vil heie på hans «glorifisering av den individuelle streberen», og på hans strenge beskjed til de som ikke henger med samfunnsutviklingen om at «kanskje er det ikke verdens feil, men din egen». Andre, mer autoritært anlagte, vil ha sans for hans snakk om det sterke og handlende individet som trenger et regelstyrt samfunn for å kunne trives, og påstanden om at det er i vår natur å innordne oss i hierarkier, eller at det er skadelig å ikke kjenne sin plass i pyramiden.

Etter å ha tilbragt to timer i Petersons nærvær i Oslo Konserthus er jeg dypt uenig.

Problemet er at Peterson har så mye mer å tilby, til så mange flere enn de som allerede definerer seg selv politisk til høyre – som til den unge mannen som ser med bekymring på lillesøsterens liv på sosiale medier. Unge, misfornøyde mennesker møtes ikke her med den overbærende og paternalistiske holdningen om at «vi skal hjelpe deg», men med et budskap om at de kan få det til sjøl: «Grow the hell up!» De reduseres ikke til ofre eller klienter; i stedet appellerer Peterson til plikt- og ansvarsfølelser få andre appellerer til, men som jeg tror mange savner i politikk og samfunnsliv i dag.

Selv om det kanskje ikke er et veldig sofistikert budskap, trengs det å sies – og kanskje særlig til unge menn som tilbringer alt for mye tid på nettforum som 4Chan (der Peterson stort sett bare refereres til som «JP» eller «JBP»). Dersom råd og regler som «Vær ikke arrogant i din kunnskap. Etterstreb ydmykhet», «bli bevisst på din egen utilstrekkelighet» og «anta at personen du lytter til vet noe du ikke vet» (regel nr. 9) klarer å nå inn til nettroll og potensielle høyreekstremister, som ellers fordriver tida i nettforum fulle av hevnporno og kvinnehat, er ikke det bra?

Noen, som Angela Nagle (forfatteren av boka «Kill All Normies»), hevder nettopp det: at Peterson kan dempe de ekstreme kreftene på nettet, og kanalisere energien deres til «noe han håper er positivt.» Etter å ha lest Petersons bok var jeg tilbøyelig til å være enig med Nagle. Etter å ha tilbragt to timer i Petersons nærvær i Oslo Konserthus er jeg dypt uenig.

Med så gode fiender trenger mannen knapt venner.

Og etter å ha lest på Petersons hjemmeside at han nå er i gang med å bruke formuen sin på å etablere et online utdanningssystem som skal bli et alternativ til «the contemptible ideological activism that has virtually destroyed the humanities and much of the social sciences in today’s Western universities,» må jeg innrømme at jeg også er dypt urolig.

Peterson kombinerer gjennomtenkte og praktisk gjennomførbare løsninger på problemer unge folk kjenner seg igjen i, med et politisk budskap som ser ut til å ha blitt stadig mørkere de siste par årene, i takt med at populariteten hans har steget.

Om man vil være sikker på å la miljøer som Intellectual Dark Web vinne definisjonskampen i den kulturkrigen de selv hisser til, kan man kombinere den overfølsomheten for krenkelser som deler av venstresida har vært med på å skape, med en holdning om at disse folka er for dumme til å bli tatt på alvor – som da den kanadiske forfatteren og journalisten Tabatha Southey kalte Peterson «the stupid man’s smart person».

Med så gode fiender trenger mannen knapt venner.

(Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampens Bokmagasinet 3.11.18)