Hån som religionskritikk

– Det jeg kan om kristendom, lærte jeg av filmen “Life of Brian”, sa min jødiske medarbeider i Jerusalem. I 1980 ble den i Norge først forbudt fordi den angivelig var blasfemisk. Da den etter noen måneder likevel ble satt opp på norske kinoer, var det med inkluderte advarsler og ingen oversettelse av det som var satiriske parafraser over Jesusord.

Mange fikk seg en god latter av filmen, mens kirken forhåpentligvis lærte at det er sunt å se seg selv og kristne fortellinger fra utsiden. Den var et stykke religionskritikk. Den bidro til at straffelovens sovende paragrafer om blasfemi til slutt ble opphevet – med støtte fra Den norske kirke.

I samfunn med religionsfrihet er religionskritikk et sunnhetstegn.

SIAN’s (Stopp islamiseringen av Norge) sto nylig for brenning av en Koran. Politiet hadde fått en instruks om forby dette fordi slik behandling av en bok noen holder hellig kunne ses på som hatretorikk. I ettertid er politiet tvunget til å endre instruksen fordi den strider mot ytringsfriheten. I Pakistan brennes norske flagg. I Iran har Utenriksdepartementet innkalt den norske ambassadøren til møte om saken. Den norske justisministeren sier at det er tillatt å brenne Koranen, men tier om at norske diplomater er instruert til å fortelle at norske myndigheter tar avstand fra slikt.

Er Koranbrenning religionskritikk? Nei. Det er å håne det som er hellig for noen. Om det skal være tillatt? Ja. Ifølge rettslærde er det tillatt på grunn av ytringsfriheten. Det var et fysisk uttrykk for de samme holdninger vi kan finne i noen av mediers kommentarfelter.

I en annen sammenheng har jeg, sammen med lokale jøder, muslimer og kristne, vært med på å uttrykke fordømmelse når jødiske grupper i Israel laget bokbål av kristne bibler, tilsvarende da en representant i det israelske parlamentet på talerstolen rev i stykker i en slik Bibel. Det finnes ingen gode grunner til å støtte hån av det noen holder hellig. Samtidig er det aldri akseptabelt å bruke vold mot dem som bedriver slik hån. Hån må møtes med avvisning, aldri med vold.

Religionskritikk er noe annet. Det er kritikk av religiøse forestillingers sannhetsverdi, og religiøse forestillingers konsekvenser for enkeltmennesker og for samfunnet. I samfunn med religionsfrihet er religionskritikk et sunnhetstegn. Religiøse mennesker bør lytte til den, og tenke at den kan bidra til endringer som bringer troende fra undertrykkelse til frihet.

– Muslimske kvinner kan ikke gifte seg med kristne menn, men muslimske menn kan gifte seg med kristne kvinner, og kvinnene kan forbli kristne. Slik er det når vi er lydige mot våre hellige skrifter, sa min lærde, muslimske samtalepartner.

– Tja, svarte jeg:

– For det første skjer det at muslimske kvinner gifter seg med kristne menn og forblir muslimer. For det andre fører globaliseringen til at det blir flere og flere ekteskap mellom kristne menn og muslimske kvinner.

Kristendommen har vært og er utsatt for religionskritikk.

Vi fortsatte samtalen om forholdet mellom hellige skrifter og det liv vi lever. Vi snakket om at nye og annerledes livserfaringer kan gjøre at vi leser gamle skrifter på andre måter, ofte i kritikk mot nedarvede tolkninger av hellige skrifter.

Fra stridighetene i Den norske kirke var jeg godt kjent med at uttrykk som “Bibelens klare ord” brukes mot oss som ikke følger Paulus når han skriver at mannen er “kvinnens hode”, eller at menn ikke skal drive det han kaller “utukt med menn”. Det ligner på den måten mange bruker Koranen. Det er gjengs muslimsk tro at Koranen kommer direkte fra Gud – på arabisk. Alle oversettelser derfor bare er ufullstendige gjengivelser.

Annonse

Med Bibelen er det annerledes. Det nye testamente er skrevet på gresk, til tross for at Jesus ikke snakket gresk. Han snakket heller ikke hebraisk, som er det gammeltestametlige språk. Bibelen gjør aldri noe forsøk på å være annet enn et stykke oversatt og fortolket gudserfaring. Mange har forsøkt å harmonisere selvmotsigelser i Bibelen. De har aldri lykkes. Den er en bok gjenstand for tolkning, og nytolkning. Slik har det alltid vært. Kristelig fundamentalisme er et moderne påfunn.

Sylo Taraku har skrevet en viktig bok med tittelen “Frihetskampen i Islam”. Han viser at det innenfor Islam skjer nylesninger og nytolkninger av Koranen for å komme til rette med det livet mange muslimer faktisk lever, enten det er som majoritet i eget land eller som minoritet i andre land. Han viser til dem som fra innsiden av Islam driver muslimsk religionskritikk.

De viser at Koranen inneholder både motsigelsesfylte utsagn og er preget av sin egen tids livsopplevelse og erfaringer. Samtidig ønsker de å lese den på slik måte at den kan gi etisk veiledning, en holdbar livstolkning, og gi hjelp til frigjøring.

Kristendommen har vært og er utsatt for religionskritikk. Det bidrar til den interne religionskritikken som baner vei for oppbrudd og nylesning av de gamle skrifter. De er tekster som ble til i samspillet mellom tro og datidens historiske forhold. Paulus var ikke bare et sannhetsvitne, han var også barn av sin tid, med den kunnskap og de erfaringer som da var vanlig.

Troende skal slippe å ta ansvar for andre enn seg selv og sin egen tro.

Andre deler av Bibelen inneholder mange skapelsesberetninger. En forteller at jorden ble til på syv dager, noen har en annen billedtale. Bibelen er en samling troserfaringer. Det gir frihet i tolkningen av tekstene og frihet i bruken av dem. Derfor kan ikke boken brukes av paver, prester eller predikanter til å tre meninger og forpliktelser ned over hodet på folk. Kirken har fra første stund vært et fellesskap av uenige, som likevel tror at Gud har handlet med mennesker slik at kirken finnes.

Sylo Taraku skriver også om hvordan det er å leve i Norge etter å ha forlatt det religiøse, muslimske fellesskap, men likevel vedkjenner seg den nedarvede muslimske identiteten. Det er temaer som ikke bare berører forholdet mellom mennesker og grupper preget av islam. Filmen “Disco” handler om de samme temaene:

Sosial kontroll og oppbrudd fra trosfellesskapet. At mennesker berøves sin frihet, er og bør være sentrale temaer i enhver religionskritikk. De har også vært viktige i samtalene mellom Islamsk Råd og Den norske kirke, nemlig retten til å forlate sin egen religion enten til ingen eller en annen tilhørighet. De laget en egen, felles uttalelse om saken.

Både den politiske venstresiden og kirken er kritisert for å være taus i forhold til det mange mener er kritikkverdige forhold ved islam. Venstresiden vært tilbakeholdende for ikke å ramme mennesker som strever med å finne sin plass i et samfunn – preget av en majoritet som er svært annerledes enn den de er vant til. I en slik situasjon kan anklager fra fremmede forsterke krefter som bruker kritikk utenfra til å forsterke sin egen makt over folk som ellers kjenner seg utsatt. Den norske kirke har på sin side brukt dialogen til å ta opp kritiske spørsmål – og har også blitt møtt med slike fra muslimske samtalepartnere.

En religion er også de mennesker som tror på den.

Troende skal slippe å ta ansvar for andre enn seg selv og sin egen tro. Norske muslimer skal slippe å svare for IS, Al-Qaida eller flaggbrenning i Pakistan. Norske kristne svarer ikke for evangelikale kristne som støtter presidentene Trump eller Bolsonaro. Alle religioner har tilhengere som har brukt eller bruker den til vold og maktmisbruk. Alle religioner har avsnitt i sine hellige bøker som kan brukes til å begrunne vold og overgrep mot annerledes troende eller avvikere i egne rekker.

Nettopp dette må troende kunne svare for. De må kunne avlegge regnskap for hvordan de forstår slike avsnitt i sine egne skrifter. Men, med andre ord: For at religionskritikk skal være meningsfull, må den være spesifikk. Den må handle om tilfeller der religion gjør krav på en sannheter som ikke er allment anerkjente eller når den brukes til å begrunne undertrykkelse og overgrep.

En religion er også de mennesker som tror på den. Religion er ikke bare et tanke- eller meningssystem. Når religionen kritiseres uten tanke på de mennesker som tilhører den, forsterkes krefter som bruker den til å skaffe seg makt. Religionskritikk uten omtanke for de troende konsoliderer makten til religionens maktmennesker.

Det finnes også en type religionskritikk som retter seg mot Gudstro i sin alminnelighet. Filosofene og teologene livnærer seg av den. Samtidig er den er del av samtaler på arbeidsplassen og ved middagsbordet.

I vårt land har kirken en posisjon som gjør at den godt tåler ramsalt kristendomskritikk.

En religion som ikke forandrer seg, blir etter hvert en museumsgjenstand. En religion som ikke lærer av andre, og ikke tilpasser seg et forandret samfunn, vil aldri kunne være del av en frigjøringskamp. All religion må forandre seg for å være frigjørende i nye tider og under andre forhold. Troende må alltid må lete etter de elementer i religionen som har en frigjørende kraft. En levende religion lever alltid i spenningen mellom veksling og kontinuitet. En indre kjerne som forholder seg aktivt til en samtid som er annerledes enn da den oppsto.

Jeg har ingen tro på at hån som religionskritikk, enten det dreier seg om Muhammedkarikaturer eller brenning av hellige skrifter. Det tilfredsstiller den som karikerer, mobber eller håner. Det fremmer ikke integrering. Det bygger ikke fellesskap og gode lokalsamfunn. Det bringer ikke forandring. Men, det skal aldri være forbudt å håne. Og det er alltid forbudt å bruke vold mot den som håner.

Min jødiske medarbeider brukte det hun lærte av filmen “Life of Brian” til å lære mer, og til å bygge respekt. Hun fikk meg til å tenke at majoritetskirken i Norge, med sin sterke posisjon, hadde godt av filmen. I vårt land har kirken en posisjon som gjør at den godt tåler ramsalt kristendomskritikk. Men, jeg er ikke sikker på at en liten kristen minoritet i et muslimsk land ville opplevd det på samme måte.

(Sylo Tarakus bok utkommer på Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.)