Religiøs forlegenhet

Domkirken i Oslo har jevnlig besøk av samfunnsengasjerte, unge mennesker som deltar på Agenda-akademiet. De er på akademiet for å lære om det norske samfunn, og i Domkirken fordi religion er en viktig del av samfunnet.

Den politiske venstresiden har tradisjonelt hatt et forlegent, ambivalent eller negativt forhold til religion og kirke

Vi starter i våpenhuset. Der skal «våpen» etterlates – i kirken skal vi ikke ha med oss noe som kan brukes mot andre, ikke våpen, ikke skolekarakterer, ikke status. Innenfor døren snakker vi om hva døpefont, prekestol og alter brukes til. Vi ser på kunsten – før galleriene kom til, var dette bygdas og byens kunstgalleri. Siden er kirken også blitt konsertsal. I et tilstøtende rom har vi spennende samtaler om kirkens og religionenes rolle i det norske samfunn – og om hva som skjedde i og rundt Domkirken 22. juli 2011.

Den politiske venstresiden har tradisjonelt hatt et forlegent, ambivalent eller negativt forhold til religion og kirke. Ofte har det vært et spenn mellom ledere og fotfolk – lederne har vært ideologisk motiverte og negative, mens medlemmer og velgermasse er døpt, konfirmert, viet og begravet i og fra kirken.

En nyere maktundersøkelse viste at den kirkelige elite var landets mest radikale elite

Kirken har en lang historie med biskoper og organisasjonsledere som har gått i ledtog med høyreorienterte partier, mens kirkebenkenes folk ofte har stemt med politikkens venstreside. På et kirkelig landsmøte i 1969 viste en undersøkelse at 97 prosent av deltagerne stemte borgerlig – 57 prosent stemte Kr.F. De siste prosentene tilhørte biskopen i Hamar – som stemte på Arbeiderpartiet. Men i dag er dette annerledes. Dagens kirkemøtedeltagere ville uten tvil fremvist et mer radikalt bilde. En nyere maktundersøkelse viste at den kirkelige elite var landets mest radikale elite – særlig på spørsmål knyttet til fordeling, internasjonal rettferdighet, klima og opprustning.

Det burde også gjøre noe med venstresidens syn på, og forhold til, kirken og kristen-Norge.

Arbeiderpartiets ambivalente holdning til kirken viste seg lenge på to måter. Toneangivende ledere sto lenge for en bastant ateisme med tilhørende kirkekritikk. Andre ønsket å bevare statskirken for å kunne kontrollere den. De var lenge avvisende til utviklingen av kirkelig demokrati. Begge sider mente at tro og religion er en privatsak.

Noen tror på menneskeverdet, andre tror både på Gud og menneskeverdet

Tro har vi alle. Ingen er nøytrale. Vi knytter bare troen til ulike størrelser. I oppgjøret med fascismen skrev Nordahl Grieg: «Bygger vi menneskeverd, bygger vi fred.» Noen tror på menneskeverdet, andre tror både på Gud og menneskeverdet. Hverken Gud eller menneskeverdet kan vitenskapelig bevises, men alt venstresiden kjemper for bygger på troen på menneskeverdet.

For den enkelte kan tro være en privatsak, men det er bedre å kalle den en personlig sak, for i alle samfunn er tro også en offentlig sak. Det er på dette punkt fransk politikk går seg vill, når den hevder at ideen om «laicité» – «verdslighet» er det samme som nøytralitet i det offentlige rom. Den bygger på en ideologisk oppfatning av religion, som ikke er vært i stand til å møte hverken gamle eller nye utfordringer i det franske samfunnet.

Religion og livssyn er kirkebygg og moskéer, men også offentlige tilskudd og medlemskontingenter

Religion og livssyn er kirkebygg og moskéer. Det er navneseremonier, konfirmasjoner, vielser og begravelser. Noe registreres offentlig, noe er åpent for offentlig deltagelse, og alt innebærer at det er flere deltagere. Det er imamer, rabbinere og prester. Det er kirkegårder og gravlunder. Det er sharia-domstoler, rabbinske domstoler og katolske domstoler. Det er offentlige tilskudd, medlemskontingenter og gaver til gode formål. Det er immateriel kulturarv som består av kunst, musikk, salmer og litteratur – hvor nasjonal, global og religiøs arv er vevet sammen. Dette må politikere og politisk interesserte forholde seg til.

Samtidig er det alltid behov for religionskritikk – av enhver religion og ethvert livssyn. Det gjelder profeter, frelsere, Gud selv eller ateisme. Religionskritikk er en viktig humanistisk og religiøs arv. Bibelen og Koranen inneholder mye religionskritikk. Den er rettet mot praksis som lar religiøs fromhet eller bokstavtro fundamentalisme komme i stedet for rettferdighet. Religionskritikk skal aldri brukes til å undertrykke.

Mange kommunale etater nøler og er kunnskapsløse i forhold til Oslos tros- og livssynssamfunn

Utredningen om fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo («Tro det eller ei») ble gjennomført i tråd med NOUen «Det livssynsåpne samfunn» fra 2013. Bystyret og byrådets politiske plattform hadde slått fast at Oslo skal være en livssynsåpen by. Utredningen beskriver hvordan mange kommunale etater nøler og/eller er kunnskapsløse i sitt forhold til byens tros- og livssynssamfunn:

Barnevernet blir omstridt fordi de ikke tar hensyn til barns religiøse tilhørighet hvis de plasseres i fosterhjem. Bydelsadministrasjoner avslår søknader om støtte til ungdomsarbeid fordi det er religiøst. Skoler lar ikke elever låne et rom i et friminutt for å ha en bønne- eller andaktssamling. Beredskapsetaten samarbeider bare med Den norske kirke. Rådhusforvaltningen lar ikke sikhene ha «turbandag» på Rådhusplassen, mens Human-etisk forbund har navnedager eller konfirmasjon i Rådhuset.

Men, det er også mye konstruktivt samarbeid mellom kommunen og ulike tros- og livssynssamfunn. Oslo skal ha ros som vedtok at byen skal være livssynsåpen, at alle religioner og livssyn skal likebehandles, og at disse kan bidra til at det er godt å vokse opp, bo, arbeide, og bli gammel i denne byen. Utredningen viser at det også er rom for forbedring, og at religion spiller en rolle på mange samfunnsområder.

Det er nødvendig at venstresiden i norsk politikk styrker sin egen kompetanse på tro og livssyn

Religion og livssyn bør få gode vekstvilkår og offentlig støtte når de bidrar til å bygge gode lokalsamfunn. Som når religiøse og livssynsbaserte foreninger samler ungdom, stimulerer til samfunnsansvar, og holder dem borte fra gata på nattestid. Kommunen og staten bør bidra når samtaler og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn bidrar til å fremme integrering og samarbeid. Immigrantmenigheter som blir første landingsplass for innvandrere, bør få kommunal oppmuntring og praktisk støtte. I det hele tatt bør kommuner og staten ha et stabilt og strukturert forhold til tros- og livssynssamfunn. Den politiske venstreside bør bidra til at dette skjer.

Medieforskeren Knut Lundby har i boken «Religion i medienes grep» vist at mediene presenterer religion som både polariserende og nærmest profilløst. Samfunnet er ikke tjent med noen av delene. Vi er best tjent med at alle har sin tydelige profil, men møtes i samarbeid og kritisk samtale. Den voksende gruppe av dem som ikke tilhører et organisert tros- eller livssynssamfunn, er ikke nøytrale, men deltagere i den samme samtalen om hvordan vi bygger et gode samfunn. Av disse grunner er det også nødvendig at venstresiden i norsk politikk styrker sin egen kompetanse på tro og livssyn. Det bidrar til bedre politikk – og kanskje også flere velgere.