Rødts revolusjon og jakten på demokratiet

Takket være en dyktig leder har partiet på meningsmålinger beveget seg vekk fra betegnelsen “promilleparti”. Men pløyer man seg gjennom prinsipprogrammets 18 sider, får man klar beskjed om at Rødts mål fortsatt er en sosialistisk revolusjon og kommunisme. Begrepene er bare forklart på nytt.

Sosialisme er eksempelvis “et reelt demokrati”. Det er kanskje ikke den første assosiasjonen man får når man vet hvilken tradisjon Rødt kommer fra. Og i programmets aller siste setning omtales Rødts drømmesamfunn, der grunnprinsippet er å “yte etter evne, få etter behov”. “Dette kaller vi i Rødt kommunisme”, heter det, uten å kreditere opphavsmannen, Karl Marx. Men valgkampen skal drives på spørsmålet om “forskjells-Norge”.

Demokratisk revolusjon?

Rødt er fortsatt et revolusjonært parti. Væpnet revolusjon var en helt sentral programpost i partiets første og grunnleggende periode, da som Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) eller AKP (m-l). Var du uenig i dette, så var veien ut av partiet kort.

For oppslutningen om partiet var væpnet revolusjon ikke noe sjakktrekk. Verken arbeidere eller andre målgrupper syntes det var særlig tiltrekkende. At AKP forsvarte seg med at dette bare ble nødvendig hvis borgerskapet grep til våpen, var heller ikke overbevisende. De aller, aller fleste hadde tross alt et liv å leve, og vi hadde det ikke så verst.

For Rødt er det helt avgjørende å kvitte seg med båndene til AKP, partiet Rødt har opphav i. På noen punkter gjør partiet det. Frie valg, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er noe av det partiet sier det vil innestå for, også etter revolusjonen.

Det ekstreme er blitt det demokratiske.

Likevel heter det i det nye forslaget til prinsipprogram: “Selv om folk i Norge har oppnådd mange og viktige demokratiske rettigheter, står kapitalismen i motsetning til reelt demokrati. For at det arbeidende folk skal ha makt, trengs en radikal endring av maktforholda – en sosialistisk revolusjon”.

“Fordi demokratisk forankring er avgjørende, må flertallets oppslutning stadfestes gjennom folkeavstemninger og frie valg”, heter det også.

Selve kjernen i prinsipprogrammet er at revolusjonen er et skritt i demokratisk retning. Det er revolusjonær nytale. Det ekstreme er blitt det demokratiske. Punktet gjentas gang på gang.

Taust om våpen

Væpna revolusjonen erstattes med “Den demokratiske revolusjonen”, som dette kapittelet kalles. Begrunnelsen går i korthet ut på at selv om “det arbeidende folk” i Norge har omfattende demokratiske rettigheter, så kan de ikke være sikre på at ikke de sleipe kapitalistene lurer disse rettighetene fra dem igjen, for kapitalismen står i motsetning til virkelig demokrati. “For at det arbeidende folket skal ha makt, trengs en radikal endring av maktforholda – en sosialistisk revolusjon”, står det i forslaget til nytt prinsipprogram. Så langt denne skribenten har kunnet observere, er det ingen dissens i programkomiteen på det.

Programforslaget sier ingenting om våpenbruk. Men Rødt vil være forberedt på at revolusjonen ikke bare vil bli møtt med jubel:

“Historisk er det mange erfaringer som viser at det vil være motkrefter – både innenlands og i utlandet – som ikke vil akseptere ei folkelig, demokratisk maktovertaking, og det er stor risiko for at disse vil bruke uakseptable middel for å stanse revolusjonen. Folket må være forberedt på dette.”

Hvordan Rødts folkelige, demokratiske maktovertaking vil se ut, sier programmet ikke noe om. Mye kan tolkes som at Rødt ikke bare forbereder seg på å vinne et valg.

Akkurat hvordan folket skal være forberedt på “en folkelig, demokratisk maktovertaking” sier programmet lite om, bortsett fra at “arbeiderklassen er sikrest på et godt resultat dersom klassen er sterk og velorganisert”. I tillegg må de revolusjonære ha andre, sterke, “folkelige” organisasjoner.

– Mye mer demokratisk

Hvordan Rødts demokratiske folkestyre kan utvikle seg, beskrives i kapittel 3, kalt Den demokratiske løsninga: et sosialistisk folkestyre.

“Rødts alternativ er en mye mer demokratisk organisering av samfunnet der menneskelige behov, ikke privat profitt, er hovedmålet for produksjonen – dette kaller vi sosialisme.”

Dette høres jo greit ut. En “mye mer demokratisk organisering av samfunnet” høres jo ut som en stor reform som Stortinget kan behandle og vedta med begeistret støtte fra befolkningen. Men det kommer mer:

“Sosialisme innebærer at det arbeidende folket tar styringa med samfunnet. I motsetning til den kapitalistiske staten vil statens klassekarakter i et sosialistisk samfunn være å forsvare det arbeidende folks kollektive eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene og naturressursene og forsvare de demokratiske institusjonene som fordeler verdiene som blir skapt”, heter det.

Store bedrifter, kanskje hele næringer, blir “det arbeidende folks kollektive eiendom”. I praksis betyr det nasjonalisering og statlig overtagelse. For å gjennomføre dette og sikre kontroll, trengs en kraftig styrking av byråkratiet. En statens plankommisjon, kanskje?

Ifølge programforslaget vil det ikke være rom for at “sentrale virksomheter” kan drives av kapitalister med mål om profitt. Nasjonalisering og statlig overtagelse venter altså.

På de enkelte bedrifter mener Rødt at de ansatte skal få mer makt over organisering og styringssystemer.

Helt ukjent er det som omtales som “de demokratiske institusjonene som fordeler verdiene som blir skapt”. Er disse institusjonene et nytt navn på det vi i dag kaller butikker? Er det en ny, statlig børs som bestemmer hva produksjonen på den enkelte bedrift er verdt? Eller er det en ny form for statlig plankommisjon som bestemmer over tildeling av verdier sentralt og lokalt, og som på magisk vis bestemmer hva produktene som ikke er laget for profitt, men for å tjene folket, er verdt?

Folkemakta marsjerer inn

Rødts beskrivelse av sitt sosialistiske folkestyre pretenderer å bryte flere tabuer for å gjøre samfunnet mer demokratisk. “Folkemakta stopper ikke ved bedriftsporten eller døra til styrerommene”, heter det i samme kapittel 3. Her skal folkemakta marsjere inn.

Men dette er jo å slå inn åpne dører og basert på kunnskapsløshet. All næringsvirksomhet av betydning i dagens Norge er underlagt omfattende lovregulering om alt fra årlig rapportering om virksomhetens utvikling, regnskapsføring, arbeidsmiljø, styresammensetning og en rekke andre forhold. Om Rødt har noe vesentlig nytt å bidra med, står det jo partiet fritt å legge fram forslag.

Når man proklamerer en revolusjon, må vi vel kunne vente at de har tenkt gjennom hvordan det nye samfunnet skal se ut og hvordan det skal fungere?

Mer interessant er programmets forslag om at man skal utvikle en modell for samfunnsutvikling som ikke bygger på kapitalismens “veksttvang”, som man kaller det. I samme slengen vil partiet erstatte konkurranse med samarbeid. Vi venter spent.

For sikkerhets skyld sier Rødt at partiet ikke kjemper for en forhåndsbestemt samfunnsmodell. Men når man proklamerer en revolusjon, må vi vel kunne vente at de har tenkt gjennom hvordan det nye samfunnet skal se ut og hvordan det skal fungere?

Strategi for 2025

Selv om Rødt skal bruke en dag på landsmøtet til å diskutere prinsipprogrammet, er det partiets strategi fram til 2025 som pekes ut som hovedsak i landsmøtepapirene.

Det overordnede målet for Rødt er formulert som at “styrkeforholdet mellom arbeid og kapital skal være endret i arbeiderklassens favør”.

Den kommende sosialistiske revolusjonen er ikke ment å bli noe hovedpunkt i kommunevalget.

Hovedsaken i dette arbeidet, inkludert den kommende kommunevalgkampen, skal være det som kalles kampen mot “forskjells-Norge”. Som ledd i denne kampen sier Rødt at oppsigelse av EØS-avtalen “er strategisk viktig” for å nå det overordnede målet om styrkeforholdet mellom arbeiderklasse og kapital. Den kommende sosialistiske revolusjonen er ikke ment å bli noe hovedpunkt i kommunevalget.

“Det finnes håndfaste alternativer til kapitalismen som er bedre for folk”, heter det i Rødts strategidokument som er tilgjengelig på Rødts hjemmeside, sammen med de fleste andre landsmøtepapirer. Hvilke alternativer man har i tankene, gjør man ikke rede for. Derimot gjør strategiforfatterne det klart at kommunevalgkampen i år og arbeidet i fagbeveglsen anses som hovedarenaene. Rødt har som mål å komme i vippeposisjon i flest mulig kommuner for å styrke sin innflytelse. Innad i fagbevegelsen tar man også sikte på posisjoner.

Reform og revolusjon hand i hand?

I et kort avsnitt, relativt mildt formulert, prøver Rødt i prinsipprogrammet å forsone den reformistiske og den revolusjonære delen av arbeidernevegelsen opp gjennom historien. Det er umulig å vinne samfunnsmakten med et reformistisk program, heter det. På den annen side innrømmer Rødt at mange revolusjonære undervurderte hvor langt man kunne komme med viktige og gode reformer. Hensikten med en slik forsonlig holdning er kanskje å skape et grunnlag for samarbeid og innflytelse, både i fagbevegelsen og i de politiske partiene. For Rødt, selvsagt.

Rødt vil nok gjerne være med på og kunne sole seg i glansen av vellykkede reformer.

Dette sammenfatter programforfatterne så i en konklusjon som lyder: “Reform og revolusjon er ikke motsetninger, de henger sammen”. Det er kanskje ønsketenkningen hos Rødt som slår ut. For ja, det er felles punkter i de to retningene i arbeiderbevegelsen. Men det er samtidig enorme motsetninger. Den som betviler det, kan bare begynne å telle antall drepte, ikke minst arbeidere og andre fra arbeiderbevegelsen, som falt som ofre for den såkalte revolusjonære arbeiderbevegelsen i Sovjetunionen, Kina og andre folkedemokratier.

Rødt vil nok gjerne være med på og kunne sole seg i glansen av vellykkede reformer. Som partiet selv formulerer det: “Den progressive reformen kan være et springbrett for en større revolusjonær offensiv”.

Marx

Til slutt: Hadde det ikke vært bedre å være oppriktig med sitatene, selv om de er eldgamle, når man synes de er så gode at de bør inn i prinsipprogrammet? Et av dem er sitatet som avslutter Det kommunistiske manifest (1847): “La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet annet å tape ved den enn sine lenker. De har en verden å vinne. Proletarer i alle land, foren dere!”

Men i hvert fall i Europa og Nord-Amerika, Japan, Australia og New Zealand, og trolig en rekke andre steder, har proletarene betydelige verdier å miste, sammen med velferdsordninger og rettigheter. Derfor følger de ikke Rødt i revolusjonen.