Samfunnssikkerheten må styrkes nå

Koronapandemien er den mest utfordrende krisen Norge har stått overfor siden andre verdenskrig. Regjeringen har derfor tatt i bruk inngripende tiltak i den hensikt å bremse smittespredningen slik at helsevesenet ikke overbelastes.

Selv om Stortinget har besluttet en betydelig krisepakke for å begrense det økonomiske tapet som følge av koronaviruset, er det usikkert hva de økonomiske, sosiale og politiske konsekvensene vil bli på lengre sikt. Internasjonalt er det grunn til å frykte at konsekvensene vil kunne endre den politiske og økonomiske verdensordenen. Det gjenstår å se om utfallet blir økt oppslutning om multinasjonalt samarbeid, eller økt motstand mot globalisering og fri flyt av mennesker og varer.

Konsekvensene vil kunne endre den politiske og økonomiske verdensordenen.

Samtidig er ikke koronapandemien den eneste utfordringen Norge står overfor. Klimaendringer forventes å påvirke Norge i flere tiår fremover, selv om målene i Parisavtalen skulle oppnås.

I Etterretningstjenestens åpne trusselvurdering for 2020 ble det pekt på utviklingstrekk, som ny dynamikk i pågående konflikter som følge av stormaktsrivalisering, nye våpenkappløp og et kappløp om å kontrollere og påvirke den digitale infrastrukturen.

Samfunnet påvirkes også av en rivende teknologiutvikling, spesielt innenfor digitale teknologier. Den digitale transformasjonen forventes å bidra til økt verdiskaping og bedre offentlige tjenester. Derfor ser vi nå et kappløp mellom USA, EU og Kina om å bli verdensledende på kunstig intelligens. Imidlertid kan de digitale teknologiene også gi oss helt nye sikkerhetsutfordringer.

Koronapandemien viser hvor viktig drift av kritiske samfunnsfunksjoner er når vi må å håndtere hendelser som setter liv og helse i fare og truer grunnleggende verdier. I Norge er 14 samfunnsfunksjoner beskrevet som kritiske for opprettholdelse av samfunnssikkerhet og beredskap.

Hvilke samfunnsfunksjoner blir kritisk viktige dersom de bortfaller i mer enn sju døgn?

Samfunnsfunksjonene identifiseres ut fra et sett med samfunnsverdier, som skal sikre vern om befolkningens sikkerhet og trygghet. I dag er en samfunnsfunksjon definert som kritisk dersom et avbrudd i sju døgn eller kortere vil true befolkningens grunnleggende behov, og dersom beredskapsressurser vil bli utfordret innenfor denne perioden.

Eksempler på kritiske samfunnsfunksjoner er styring og kriseledelse for å ivareta styringsevne og suverenitet, helse og omsorg for å ivareta befolkningens sikkerhet, og forsyningssikkerhet for å ivareta samfunnets funksjonalitet. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om hvilke samfunnsfunksjoner som blir kritisk viktige dersom de bortfaller i mer enn sju døgn.

I en tid med stor usikkerhet og press på offentlige finanser, er det viktig med en helhetlig og kunnskapsbasert styrking av samfunnssikkerheten.

Vi erfarer nå at tilgjengelighet til mange tjenester – spesielt infrastrukturbaserte – er av stor betydning for verdiskaping og understøttelse av kritiske samfunnsfunksjoner. Det er imidlertid i mindre grad erkjent at teknologiutviklingen og spesielt digitaliseringen av samfunnet, bidrar til å endre og forsterke gjensidige avhengigheter mellom ulike infrastrukturbaserte tjenester. Dette gjør det vanskelig for myndighetene å ha oversikt over verdikjeder og vurdere konsekvenser av hendelser.

Ved inngangen til det nye tiåret står Norge overfor store utfordringer hvor verden endres i raskt tempo. Det er lett å bli handlingslammet, drevet av frykt eller gripe til gamle løsninger og svar. Også når det gjelder samfunnssikkerhet og beredskap.

I en tid med stor usikkerhet og press på offentlige finanser, er det viktig med en helhetlig og kunnskapsbasert styrking av samfunnssikkerheten. Først og fremst er det nødvendig å forstå de langsiktige utviklingstrekkene som påvirker samfunnssikkerheten. Her er FFIs rapport «Samfunnssikkerhet mot 2030 – utviklingstrekk» et godt utgangspunkt.

Vi kan ikke løse dagens problemer med gårsdagens løsninger.

Det er også nødvendig å skaffe kunnskap om hvilke effekter og «alternative verdener» som kan oppstå i etterkant av koronapandemien. I tillegg må Norge inkludere detaljert kunnskap om teknologi, systemer, infrastrukturer og sikkerhet i samfunnsplanleggingsprosesser. Og vi må få fram kunnskap om hvilke forventninger befolkningen har til et sikkert samfunn.

Ikke minst kreves nytenkning og rask omsetting av kunnskap til praktiske løsninger, uten at det går på bekostning av viktige nasjonale prinsipper og målsetninger. Etter koronapandemien kan vi ikke løse dagens problemer med gårsdagens løsninger. Arbeidet må starte nå.