Scener fra et kunstnerekteskap

Argonautene av Maggie Nelson fra 2015 ble en New York Times-bestselger – med god grunn. Det er en bok som snur opp-ned på kjente forestillinger om skeivhet, familie, seksualitet, kjærlighet og morsrollen. Den handler først og fremst om tilblivelse.

Nelsons bok kan betegnes som en memoar, men akkurat som de intrikate fenomenene hun undersøker, overskrider den kategorier.

Essayistiske, teoriladde partier, brytes opp av personlige og intime betraktninger – ofte brukes teorien for å belyse det private, og omvendt, andre ganger kontrasterer de hverandre. Analsex og Wittgenstein side om side? Hvorfor ikke.

Nelson gjør ikke noe forsøk på å fange det flyktige.

“Skrivingen er et spørsmål om tilblivelse som alltid er ufullendt og midt i utformingen”, skriver den franske filosofen Gilles Deleuze (1925-1995)  i Litteraturen og livet, “og den beveger seg hinsides enhver mulig eller levd erfaring. Den er en prosess, en prosess som er en Livspassasje som krysser både det mulige og det levde”.

Argonautene handler om Maggie Nelsons ekteskap med den transkjønnede kunstneren Harry Dodge, familien deres med Harrys sønn fra et tidligere forhold, og etter hvert prosessen som fører til at Nelson blir gravid ved hjelp av donor. Boken er skrevet til Harry i du-form, og er en bok om prosess, en hyllest til selve det å bli, å transcendere, å være på vei. Mot hva? Det er ofte av mindre betydning.

Nelsons ektefelle Harry Dodge, født biologisk kvinne, bruker pronomenet “han”, men kaller seg også en “butch på T”, det vil si en maskulin lesbe på testosteron. “Jeg er ikke på vei noe sted”, sier Harry, og forvirrer alle som ønsker seg en fast kategori, en bås å sette ham i. Nelson gjør ikke noe forsøk på å fange det flyktige. Hun lar det strømme, åpen for at erfaringer kan være vidt forskjellige for ulike mennesker.

Å skifte kjønn, å være født i feil kropp – denne diskursen antyder en pilegrimsreise mellom to gitte punkter, og for noen transkjønnede oppleves det nettopp sånn. Andre, som Harry, har et avklart forhold til det uavklarte, til ikke å være på vei til noen av de kjønnsdikotonomiske motpolene, som heller kanskje ikke er så dikotomiske som man først skulle tro.

Om det å få barn seint er et kappløp mot biologien, kan det også gi rom for friere og tryggere mødre.

Nelson inviterer oss inn i opplevelser som for noen kanskje vil virke påtrengende personlige: den kinky sexen med Harry, familielivet, fødsel, amming. Hvorfor har det allmennhetens interesse? Jeg mener to grunner peker seg ut som viktige.

Det ene er at seksualiteten og familiedannelsen til kunstnerekteparet Maggie og Harry bryter med normer, og dermed er av politisk betydning. Det andre er den stadige nedvurderingen av hjemmesfæren og erfaringer med svangerskap og fødsel – som ofte har blitt henvist til mammabloggene framfor å løftes fram med den eksistensielle tyngden disse spørsmålene fortjener.

Nelson stiller spørsmål om svangerskap og graviditet som snur det hele på hodet: “Er det noe skeivt i selve graviditetens natur, ettersom den så fundamentalt endrer ens ‘normale’ tilstand og skaper en fundamental identitet med – og en fundamental fremmedgjøring fra – ens egen kropp?

Hvordan kan en erfaring som er så gjennomgående merkelig og vill og transformerende, samtidig symbolisere eller representere den ytterste formen for konformitet?”

En annen forfatter som har undersøkt det overskridende ved svangerskapet, er svenske Helena Granström. I romanen Hysteros fra 2013, knytter hun opplevelsen av svangerskap til alle tings begynnelse, havet og antikk mytologi: livet begynte i havet, og fosteret beveger seg i henne som en fisk.

Granström beskriver fremmedgjøringen i å romme to, samtidig som fosteret er en annen: “Och jag känner att det som sparkar är fötter, jag känner at det som rör sig er en kropp. Att det som stöter emot mine revben från nsidan inte är jag”.

Nelson blir gravid 38 år gammel, etter å ha prøvd et år med kunstig inseminasjon. Samtidig går Harry på testosteron, og får fjernet brystene. “Fra utsiden kan det ha sett ut som om din kropp ble stadig mer ‘mannlig’, og min stadig mer ‘kvinnelig’. Men det var ikke sånn det føltes innvending. Innvending var vi to menneskelige dyr som gjennomlevde store endringer side om side, som hverandres ånsdfraværende vitner. Med andre ord, vi var i ferd med å bli eldre.”

Nå kan det nevnes at et svangerskap – eller en “andre pubertet” som det å gå over på hormoner ofte kalles – ikke nødvendigvis er et tegn på modning eller middelalder, som er det ekteparet nærmer seg. Her er det andre markører på middelalderen som kunne gjort seg gjeldende.

Jeg har sjelden lest en mer levende beskrivelse av fødsel enn den i Argonautene.

I årets utgivelse, Hetetokt, er Wencke Mühleisen på tokt etter nye syn på overgangsalderen – en i seg selv transformerende opplevelse – framfor de mytene og stereotyper som finnes om middelaldrende kvinner.  I diktet Menstruation at Forty skriver Anne Sexton om sorgen ved det å snart skulle miste fruktbarheten:  I was thinking of a son/  The womb is not a clock nor a bell tolling/ but in the eleventh month of its life/ I feel the November/ of the body as well as of the calendar. 

Nelson er ikke engang førti, hun er fortsatt fruktbar, og hun lykkes i å få barn. Hun siterer poeten Alice Notley, som beskriver det å få barn som å forsvinne for seg selv: “Han er født og jeg blir borte – føler som om jeg aldri vil – bli til, aldri ble født”. Nelson ser det annerledes: “Jeg har aldri følt det sånn, men så er jeg også en gammel mor. Jeg hadde nesten fire tiår på å bli meg selv før jeg begynte å eksperimentere med min egen tilintetgjørelse”.

Om det å få barn seint er et kappløp mot biologien, kan det også gi rom for friere og tryggere mødre.

Jeg har sjelden lest en mer levende beskrivelse av fødsel enn den i Argonautene, som er kontrastert av beskrivelser av døden til Harrys mor. Smerten ved fødselen beskrives med intens innlevelse: “Det er i bilen smerten blir til et kjelkeritt. […] Smertegrotten har en lov, dens lov er en svart grøsning.” En smertefull, langvarig fødsel, ender med en intens forløsning i det barnet kommer ut.

Nelsons tankegods er grådig, på den gode måten, i den forstand at hun hyller både og og verken eller.

Men Nelson har likevel følt på frykten underveis, en frykt som setter seg som en erkjennelse av egen dødelighet. Når du føder, selv om du og barnet overlever, vil du komme i berøring med døden underveis: “Du vil måtte erkjenne at døden kommer og tar deg også, uten tvil og uten nåde”.

Det samme er Sylvia Plath inne på i diktverket Tre kvinner fra 1962. Her møter vi blant annet en mor som føder et friskt barn. Underveis i fødselen, rir hun på en bølge av frykt: “Det finnes ikke noe mer hensynsløst mirakel enn dette […]/ Jeg er midtpunkt for noe redselsfullt. Hvilke lidelser, hvilke sorger er det jeg ikke bærer fram?”

Argonautene er en bok om kunst, familiedannelse, kjærlighet og ekspanderende omsorg. Ikke minst er det en bok om skeivhet. Nelson tar til orde for en skeivhet som ikke søker stadig nye ord og kategorier (boi, cis-kjønnet, androfag), men som også tillater seg å unndra seg båser. Hun siterer Deleuze og den franske journalisten Claire Parnet: “Målet er ikke å besvare spørsmålet, det er å komme seg ut, komme seg ut av det”.

Nelson hyller skeivhet som mer enn homofil kjærlighet.

Hun gjengir også den amerikanske kjønnsteoretikeren Eve Kosofsky Sedgewick (1950-2009), som åpnet opp for at skeivhetsbegrepet skulle romme alle former for motstand og brudd og asymmetri som har lite eller ingenting med seksuell legning å gjøre.

Men Sedgewick agumenterte også for historiske og politiske grunner til også å knytte skeivhet til legning. “Hun ville med andre ord ha både og”, skriver Nelson. “Det er mye bra lærdom i å ville ha både og.”

Nelsons tankegods er grådig, på den gode måten, i den forstand at hun hyller både og og verken eller.

Nelsons familie er en skeiv familie, en familie hvor Nelson forholder seg retten til å være den sodomittiske moren som skriver lidenskapelig om analsex, og ektemannen Harry Dodge ikke godtar begrensende kategorier for hvordan han skal kunne leve fritt i sin kropp og identitet.

Nelson hyller skeivhet som mer enn homofil kjærlighet: det er opprør og asymmetri, normbrudd og frihet fra forventninger. Samtidig er de også en ganske vanlig familie.

Argonautene er en kjærlighetshistorie – om hvordan vi trenger hverandre, om spedbarnets avhengighet, og morens hengivenhet – om hvordan de lever “glødende av vår omsorg og dens vedvarende sang”.