Seiersrusen

Litt yr over nettopp å ha fått med meg live-versjonen av «When We Were Kings»  – verdens suverent beste svenske podcast om fotball – tillater jeg meg å bruke litt slitte metaforer derfra:

I åtte år har høyrepartiene spilt i angrep – nå har de både mistet ballen og tilsynelatende gått rett i garderoben. For hvem som sitter i regjering betyr mye – ikke bare for de mange små og store beslutninger som gjøres. Men også fordi de partiene som sitter i regjering kan sette dagsorden, ved initiativ, utspill og gjennom å sette en tone i samfunnsdebatten. Høyre valgte for eksempel å bruke sin posisjon til å la daværende statsminister Solberg rette søkelyset på milliardærenes kummerlige kår ved inngangen til valgkampen. Særlig gjaldt det problemene formueskatten utgjorde for disse. Det var den gang.

Det er veldig godt nytt for det brede sentrum/venstre.

Nå handler hele den norske samfunnsdebatten om hva som på den ene eller andre måten er best for «vanlige folk». Altså foregår den på premissene til både flertallet av befolkningen og de bevegelsene som springer ut derfra. Kommentatorer bruker det som målestokk når saker vurderes, og «vanlige folks tur» er blitt et munnhell i samtaler over lunsjen og kaffekoppen. Det er veldig godt nytt for det brede sentrum/venstre.

Den skarpeste debatten handler for tiden om hvor raskt Solberg-regjeringens usosiale kutt kan rettes opp. Ikke om disse kuttene var en god idé i utgangspunktet.  Og her må man bare konstatere at de som foreslo, vedtok og gjennomførte disse kuttene, har forsvunnet fra både medier og det offentlige rom.

Viljen til å holde den blå fanen høyt i disse sakene ser ut til å nærme seg asymptotisk null.

Når den rødgrønne regjeringen rydder opp i AAP-ordningen i budsjettet, hindrer det at titusenvis av folk mister inntektssikringen sin fra nyttår. At folk som fortsatt er under medisinsk utredning, ikke blir avhengig av sosialhjelp eller blir henvist til å bli forsørget av partner. Da har det vært helt stille fra de høyrepartiene som i debatter tidligere i år tørt slo fast at «dette er ikke systemfeil. Det er en ønsket politikk.» Svekkelsen av ordningene for pendlere har hatt få forsvarere etter at den rødgrønne regjeringen har fått penger på plass i budsjettet.

På andre områder går diskusjonen om hvordan og når man skal få rettet opp andre usosiale kutt gjennom åtte år, for arbeidsledige og permitterte, uføre med og uten barn, unger med dårlig syn og skjeve tenner og så videre. Viljen til å holde den blå fanen høyt i disse sakene ser ut til å nærme seg asymptotisk null.

Det er en enklere oppgave å vinne fotballkamper når det ene laget har gått i dusjen.

Fremskrittspartiet framstiller seg til og med som utålmodige etter å få rettet opp i kutt som de sjøl har foreslått, stemt for og gjennomført – blant annet i arbeidsløses rett til feriepenger. Det tidligere statsministerpartiet Høyre – som i vår mente slike feriepenger var «koko og galskap» – er så fraværende at det minner oss om Lars Myttings påpeking av at «Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist».

Vanlige folk mener forskjellene i Norge er for store, at det er flyttet for mye makt ut av lokalsamfunnene der de bor og jobber og at det trengs en offensiv satsing på nye grønne jobber. Det er ikke noe rop etter mer marked i velferden eller kutt i ytelsene til folk som trenger et håndslag fra fellesskapet.

Ting ligger altså godt til rette for å få gjennomført ny politikk for vanlige folk. Slik det er beskrevet i Hurdalsplattformen, og som folket i valg har gitt et solid mandat for å gjennomføre. Så gjelder det at de partiene som skal forvalte det solide mandatet og de store forventningene som følger med det, forvalter den tilliten. Og fortsetter å huske på hvilket mål man spiller mot. Det er en enklere oppgave å vinne fotballkamper når det ene laget har gått i dusjen. Men det er fortsatt mulig å tape, dersom man skårer sjølmål.

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 22. november, 2021.)