Er det så vanskelig å få til redusert arbeidstid fordi det er en kvinnegreie?
«Hvordan går det?»
«Jo da, det går bra. Travelt, da.»
Sånn starter omtrent hver samtale jeg har i forbifarten med venner og bekjente jeg møter. Vi hilser, er enige om at livet er travelt, og haster videre.
Må det være sånn?
Etter koronapandemien har vi snakket og skrevet mindre om tidsklemma enn før. Mange av oss føler oss kanskje litt mindre klemt med mulighetene som fulgte etter pandemien, som hjemmekontor og digitale møteløsninger. Da er det fort gjort for oss privilegerte å glemme alle dem som virkelig sliter med å få hverdagen til å gå opp, med jobb og barn og hus og tredje og til og med fjerde skift.
Det er på vegne av kvadruppeltarbeidende kvinner i yrker med høy belastning vi er nødt til å gjøre noe med arbeidstiden.
Fortsatt er det slik at kvinner gjør mest husarbeid, er familiens prosjektleder, og gjør mer ulønnet pårørendearbeid enn menn.
I tillegg er det nesten bare kvinner som jobber i de aller mest belastende yrkene, ifølge en rapport fra OsloMet. Dette er fysisk tunge jobber med høye krav og liten kontroll over arbeidsoppgavene. I disse yrkene er 8 av 10 kvinner. Sykepleiere og renholdere havner i denne kategorien. Det er også flest kvinner i yrker som krever emosjonelt arbeid – som i servicejobber eller i helsesektoren.
I motsatt ende av skalaen, der jobbene er minst fysisk krevende, med lavest krav og mest kontroll over arbeidsoppgavene, er 9 av 10 menn.
Les også: Hva er grunnen til at akkurat 37,5 timer i uka er helt perfekt?
For både menn og kvinner innebærer høy arbeidsbelastning en helserisiko som i verste fall kan føre til uførhet og tidlig død. Yrkene med høyest arbeidsbelastning er også de minst fleksible med tanke på arbeidstid og -sted. Men også følelsen av å ikke strekke til på hjemmebane, er helseskadelig. Flere kvinner enn menn opplever at jobben krever så mye at det går ut over privatlivet. Utbrenthet og stress forekommer oftere i omsorgsyrker.
Det er ikke uten grunn at retten til mer fritid kalles den neste store velferdsreformen.
Det er på vegne av kvadruppeltarbeidende kvinner i yrker med høy belastning vi er nødt til å gjøre noe med arbeidstiden.
Sekstimersdag, firedagersuke, ekstra ferie, hentefri – kjært barn har mange navn.
Hvordan vi skal ordne det, er et komplisert spørsmål som sannsynligvis har mange svar. Men å argumentere for hvorfor vi bør jobbe mindre (til samme lønn) er ikke så vanskelig: Mer fritid, mer tid til barn og familie, bedre helse, mindre stress, økt trivsel, lavere klimautslipp. Det finnes en lang rekke forsøk som viser fordelene med redusert arbeidstid.
Det er ikke uten grunn at retten til mer fritid kalles den neste store velferdsreformen.
Arbeidstidsreduksjon er en gavepakke på så mange måter. Og vi har råd til det: Pengene finnes, produktiviteten øker hvert år, og husholdningenes forbruk øker stadig. Fordeler vi pengene bedre, har vi råd til å jobbe mindre, mener Hege Hellvik, som har skrevet boka Jobb mindre, lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn.
De kvinnedominerte yrkene har nok med å jobbe for hele, faste stillinger og ei lønn å leve av.
I 2017 fikk Fagforbundet LO-kongressen med på å jobbe med en plan for arbeidstidsreduksjon. I 2020 konkluderte et utvalg med at det måtte være frontfaget – den mannsdominerte industrien – som skulle bestemme når tiden var moden. Siden har det vært stille.
Samtidig viser erfaringer fra Sverige at det nettopp er i de mannsdominerte yrkene det er lettere å forhandle fram redusert arbeidstid. De kvinnedominerte yrkene har nok med å jobbe for hele, faste stillinger og ei lønn å leve av.
Derfor ble det debatt under den svenske LO-kongressen nylig, blant annet om hvorvidt retten til kortere arbeidstid skulle forhandles fram mellom partene i arbeidslivet eller sikres i lovverket. De kvinnedominerte forbundene ønsket lovendring, nettopp fordi de opplever det vanskelig å forhandle om kortere arbeidstid – men vant ikke fram med sitt ønske. Kongressen slo likevel fast at spørsmålet om arbeidstidsreduksjon skal prioriteres.
«Et felles feministisk krav fra kvinner og menn om kortere normalarbeidsdag ville fått mannlige toppledere til å skjelve i buksene, Dagens Næringsliv-kommentatorer til å gå amok og BI-økonomer til å riste på hodet», skrev Linn Stalsberg i boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens rikeste land fra 2013.
Det er kostbart å slite ut folk.
Og der står vi. De som har de høyeste lønningene og de minst belastende jobbene får definere hva som er mulig. Det er vrient å utfordre påstanden om at vi alle må jobbe stadig mer og stadig lengre, kanskje vanskeligere nå enn før. Privilegerte mennesker har muligens en lavere forståelse for hvorfor redusert arbeidstid er en nødvendighet for mange – og for samfunnet som helhet.
Dessuten: Det er kostbart å slite ut folk. Det er bedre samfunnsøkonomi å ha en sykepleier eller renholder på jobb enn i sykemelding. En som kanskje også tåler å jobbe i flere år. Og som ikke trenger å tape inntekt og pensjon når tiden ikke strekker til og hun «velger» deltid.
Norge er blant landene med høyest andel sysselsatte, høyest produktivitet og høyest pensjonsalder. Fordi vi har et prinsipp om at alle skal jobbe. Da må vi også at et arbeidsliv som fungerer – ikke bare for dem med kremjobber, men først og fremst for dem med den største belastningen, både på jobb og på hjemmebane.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 27. mai 2024.
Kommentarer